Life's what you make it.

Hodet på puten, øynene igjen, rolig puls. Venter. Ingenting skjer. Det er mørkt, det er natt, det er sovetid. Jeg er trøtt, jeg er sliten, jeg er klar. Jon Blund, hvor er du? Natt etter natt, ligger jeg der. Det er ikke lenger tankene som holder meg våken, og deilig er det. Men likevel vil ikke søvnen inntreffe når den skal. Innsovningen skjer ikke. Hjernen flyter ikke avgårde, enhjørninger hopper ikke foran netthinnen. Samme mørke rommet omfavner meg. Sluker meg. 

Jeg ligger våken helt til jeg blir sulten, før jeg går ned og spiser. Så legger jeg meg ned igjen helt til jeg blir sulten igjen. Det er mine netter for tiden. Fem, seks, syv timer siden jeg la meg ned for å sove. Fem, seks, syv timer siden jeg la fra meg alt, lukket øynene, forberedte meg på den ønskede søvnen jeg så sårt trenger.

Piller. Eneste som kan hjelpe er piller. Men om jeg må dope meg ned for å klare å sove, vet jeg ikke helt hva jeg ønsker. Pillene gjør meg dårlig, dopa, annerledes. Jeg sjangler, gråter, kaster opp. Det er ikke morsomt det heller. Ørepropper, sovebånd. Mørkt og stille, men fortsatt ingen søvn i sikte. 

Blir vel noen timer til med tak og veggstirring.