Life's what you make it.

Den siste uken har jeg hatt mye å tenke på. Jeg har måttet bestemme meg om jeg er villig til å ta risken det er å elske noen. Jeg har måttet bestemme meg for om jeg tør, om jeg er villig til å ta sjansen. Kjærlighet er fint og flott, og det mener jeg virkelig. Det er det, helt fantastisk. Helt til det ikke er det lenger. Jeg tror ikke det finnes noe som sårer mer, som går så inn på deg, eller som gjør deg så sårbar som kjærligheten gjør. Hvorvidt jeg er klar for det har jeg vært veldig usikker på. for det har vært så vondt, så veldig mange ganger, men samtidig har det vært så fryktelig fint, enda fler ganger. 

Det har vært et veldig vanskelig for meg, men jeg har kommet frem til at det å gi slipp når jeg først har funnet noe som kan være så fint, er noe jeg ville angret på senere. Når du finner den personen som får deg til å føle deg bra nok ved å kun se på deg, og som du kan være deg selv med, hele tiden, er det virkelig for spesielt til å kastes bort. Jeg er fortsatt redd. Så fryktelig redd. For det kan gå galt, det har allerede gått galt. Og å stole på at det vil bli annerledes er veldig vanskelig. Men sjansen er allerede tatt, og jeg håper det blir fint nå. At man kan lære fra sine feil, og lære seg å kjenne bedre i fremtiden. 

Men altså, se på gutten da. Hvordan kan man si nei til det? <3