Life's what you make it.

Jeg hadde viljen om å bli lykkelig. Viljen til å leve livet fullt ut. Hadde.

Om folk spør meg : "vil du være glad?" så vet jeg ikke hva jeg skal svare. For å være glad er fint nok det, men jeg klarer ikke se for meg hvordan den følelsen føles når jeg er som nå. Jeg skulle ønske jeg ville. Jeg vil ville. Men jeg gjør det ikke. Jeg har ikke lyst til å bli bedre, jeg har lyst til å bare ligge i fosterstilling og stirre i veggen hele tiden. Det er det jeg vil. Og man blir ikke bedre av å stirre i veggen. Man blir ikke bedre av å ligge stille. Men alt føles så meningsløst. Om jeg så føler meg bedre i en dag av å prøve å komme meg ut, og av å prøve å tenke positivt, så blir det bare enda verre når det faller sammen. Og likegyldighet er bedre enn sammenbrudd, er det ikke? 

Jeg vet ikke helt hvor det skal bli av meg jeg. Dette rare fenomenet vi kaller livet, virker bare så meningsløst og håpløst. Og jeg har egentlig ikke så lyst til å være med på det lenger. Men jeg vet jeg må. Og ikke misforstå, jeg skal ikke slutte å leve. Leve gjør jeg nok i lang tid fremover. Jeg er bare ikke så glad for det.

NB: jeg vet jeg burde tenke mer på hva jeg poster når alle kan lese det. Men jeg orker ikke, jeg orker ikke tenke på det. Jeg må bare få det ut. Så om du er lett påvirkelig: ikke les bloggen min. Den vil ikke gjøre deg bedre, den vil ikke gi deg håp. Det finnes masse fine sterke folk der ute, som er i samme situasjon. Finn bloggene deres, og bli inspirert.