Life's what you make it.

Det er så slitsomt å ikke kjenne seg selv igjen. Å ikke vite hvor man har seg selv. Å gang på gang prøve forstå, prøve å analysere hvorfor ting er som de er. Å se det ødelegge de rundt deg, å se dine problemer bli til andres problemer. Å måtte leve med skyldfølelsen, usikkerheten, håpløsheten. Jeg er bare så sliten nå. Så fryktelig, fryktelig sliten. Ikke bare fysisk, mest av alt mentalt. 

Det er så vanskelig å forholde seg til noe en ikke vet hva er. Å gå rundt å vente, og håpe på å få svar, på at ting kan bli bedre. Overbevise seg selv, - og andre, om at det bare er en dårlig periode, at det går over. Vil det gå over? Isåfall hvordan, og når? Og hvordan kan jeg klare å takle det i mellomtiden? 

Jeg vil være sterk. Jeg vil det. Og noen ganger klarer jeg det, men sjeldent lenge av gangen. Og når jeg er svak, så føler jeg meg så elendig. Jeg føler jeg feiler. Man sier styrke defineres av hvorvidt du klarer holde hodet, og smilet oppe, selv i motgang, - og jeg er enig i det. Og det gjør meg svak. For jeg klarer ikke se fremover, jeg klarer ikke stritte i mot tårene. Jeg klarer sjeldent å tenke positivt, og mye oftere enn jeg burde, mister jeg håpet. 

Jeg føler meg så håpløs. Så mislykket. Som om livet er en prøve jeg nettopp strøk på.