Life's what you make it.

20 timer. Utallelige tårer. Vonde ord, sterke ord. To liv, to ubestemte sjeler. Åpne sår.

Følelsen av å være verdiløs. Følelsen av å miste alt som er godt. Følelsen av å ikke lenger ønske noenting. Følelsen av håpløshet. Håpløshet rundt alt. Det er helt jævlig, det var helt jævlig. Det var så skummelt, jeg var så redd. Men det er bedre nå.

Tårene er tørket, sårene leges. Det er stillest etter strid sies det, og det har vel aldri passet bedre enn nå. Ordene henger fortsatt i løse luften. Jeg kjenner det, at de er der. Prøver å ignorere dem, så lenge det er mulig. Det er bra nå. Og jeg håper det kan fortsette. At det kommer noe godt ut av det. For det kan det. Det vet jeg. Om det blir behandlet rett. Jeg skal ikke gråte mer. Ikke på lenge. Jeg har lovet meg selv det. Jeg må klare det. Må være sterk. Det er på tide nå, er det ikke? Jeg er kommet til et stadie der det er nok tårer. Det er nok. I overkant av nok. Å sutre fører ingen vei, å la tårene komme uten at du vet hvorfor. Det vil ikke gi noen svar. 

For det er svar jeg leter etter, er det ikke? Jeg trenger svar. Gode svar. Hvorfor er jeg sånn? En sutrete drittunge. Hvorfor er jeg så svak? Hvor vanskelig kan det være, å heve seg over det. Å la det gå. Ta tiden til hjelp. Prøve å sette ord på hva som er galt. Sånt kan ikke komme ut av det blå, kan det? Er det noe mystisk og ubevisst i meg, som ikke engang jeg kan finne? 

En dag er dette over. Og den dagen skal komme. Jeg skal være der da, jeg skal sette pris på det. For jeg har så skrekkelig mye å sette pris på. Jeg er ekstremt heldig. Jeg vet det. Jeg har alt en kan be om. Skal ikke ødelegge det. Det skal jeg bare ikke.