Den største smerten av dem alle.
Når hjertet brister, og ingenting føles rett. Når hver dag er en konstant kamp mot tårene. En kamp du taper. hver. eneste. gang. Når tankene aldri slipper helt tak, og aldri helt gir mening. Når både humøret og meningene skiftes flere ganger dagen, om ikke oftere. Når du aldri vet hva du vil, men likevel vet din vilje ikke vil forandre noe som helst. Når du føler ingenting går din vei, og det eneste du får høre, om og om igjen, er a det blir bedre.
Vil det bli bedre? Det føles ikke sånn. Alt du vil er å gå tilbake til sånn det var. Sånn det var sist du klarte å smile. Smilte et smil du ikke kunne få bort om du prøvde engang. Du vet det aldri vil bli som før. Du vet det. Alt er forandret. En helt ny hverdag. En forandring du ikke ville skulle skje, som du kunne gitt hva som helst for å ta tilbake. Du vil tenke på bedre dager, men alle fine dager du kommer på var dager du hadde det du nå har mistet. Du vil ingenting lenger.
Selv å reise seg opp fra sengen føles som et tiltak. For ikke å snakke om å kle på seg, pusse tenner, spise, og gå på skolen. Du vet ikke hva annet du skal foreta deg. Når du er rundt mennesker er alt du vil tilbake til sengen igjen. Å kunne bare ligge å gråte. Alene med tankene. Det er ikke bra for deg. Det vet du. Kunne ikke bare alt vært som før.
