Life's what you make it.

Du fikk meg alltid til å føle meg spesiell. Helt fra første gang vi snakket sammen. Eller skrev sammen. Jeg visste allerede da at jeg ikke var den eneste. At det var fler. Så mange fler. Du var liksom den typen. Den typen som visste du kunne få en hver jente til å føle seg spesiell om du ville. Jeg var fullstendig klar over det, men likevel lot jeg deg. Jeg lot deg kalle meg fin, lot deg si du savna meg. Og jeg likte det. Det var ikke det at jeg så sårt trengte oppmerksomhet. Det var bare det at det var litt fint likevel. Koselig å late som. Late som jeg var den eneste, som om det vi hadde var noe enestående, noe eget.

Hele tiden så jeg på det som en slags lek. Du sa du brydde deg, og jeg latet som jeg trodde på det. Selv visste jeg at jeg faktisk gjorde det. Men ikke for mye. Bare nok til at jeg gledet meg. Gledet meg til neste gang du snakket til meg, neste gang du sa du var glad i meg først. Selv om du ikke mente det, var det fint å høre. For kanskje, bare kanskje, lå det noe mer bak ordene. Kanskje det hadde en mening likevel.

Det var så lett. Det gikk så lekende lett. Litt uskyldig moro, uskyldig flørt. Det ville ikke bli noe mer, men det var mer enn nok allerede. Det ble en del av hverdagen. Du ble en del av hverdagen. Det ble ikke lenger det samme om en dag gikk uten et ord fra deg. Om det så bare var en liten melding, en liten uttalelse. Bare noe.

Vi opplevde spenningen på trygg avstand. Uten å stupe ut i det. Uten risiko, uten sorger. Det var som om vi stod på begynnelsen av stupebrettet, og nøt spenningen. Det var langt ned, men vi skulle ikke hoppe. Det var aldri intensjoner om å forsøke å fly.

Men så, litt etter litt bevegde du deg ut mot enden av stupebrettet. Jeg fulgte lystig etter, usikker på hvor lenge vi klarte holde balansen. Det var som om det ble smalere og smalere, og vi stod tettere og tettere sammen. Og så gjorde du det. Desember 2010. Jeg husker det så godt. Du begynte liksom å gynge. Som om du var klar for å hoppe.

Jeg ble forvirret. Du var jo den som ville ha det lekent og uskyldig. Jeg var den som drømte om noe mer. Du mente jo ingenting med det. Eller? Jeg gynget litt med deg. Ikke like hardt, men litt trygt og rolig. Følte på det. Det kilte i magen. Det gjorde virkelig det. Dette var jo gøy.

Litt etter litt ble blikket flyttet ut i luften, og en gang i Mai hoppet vi. Vi hoppet, og vi fløy. Fløy høyere enn forventet. Over alle skyer, alle fjell. Danset, sang og lo. Vi visste vel begge at vi en gang ville treffe vannet. At vi måtte svømme, dykke under. Og vi gjorde det. Sammen, vi to. Dykket dypt, svømte opp. Det var mørkt, og skummelt. Vannet ble grumsete, i perioder var det vanskelig å se overflaten. Men jeg tvilte aldri på at vi kom oss opp. Du holdt tak i armen min hele tiden, dro meg når jeg stod stille. Noen ganger klarer vi såvidt holde hodet over vann, mens andre ganger tar vi av, og flyr igjen. Og det er fint. Helt fryktelig fint.