Life's what you make it.

Jeg har aldri sett på meg selv som en typisk kjæreste-jente. Jeg har alltid likt å klare meg selv, uten å føle behovet for å ha en som passer på meg. Jeg har hatt venninner som får meg til å føle meg elsket, en mor som er stolt av meg og som tror på meg. Jeg har alltid fått det man får fra en kjæreste fra andre mennesker rundt meg. 

Likevel kunne jeg aldri ønsket noe annerledes. Jeg liker at kjæreste er noe jeg vil ha, ikke noe jeg trenger. Og at jeg vil det fordi han er så fantastisk, ikke fordi det var den personen som egnet seg best i kjærestestillingen jeg søkte etter.  For jeg søkte aldri etter kjæreste. Faktisk, hadde jeg ikke engang lyst på en. Men jeg har lyst på han. 

Nå liker jeg at han vil passe på meg. Liker at er stolt av meg, at han får meg til å føle meg elsket. Jeg liker tryggheten om at han alltid er der, at jeg alltid har en klem ventende på meg om jeg trenger en. Jeg elsker å ha en armkrok å ligge i. En å snakke med om alle rare tanker, planer og usikkerheter. En som får meg til å gjøre det som er best for meg. For jeg gjør det ikke lenger bare for min skyld. Jeg vil være glad for hans skyld og. For han gjør så mye for at jeg skal være nettopp det. 

Det har aldri føltes så trygt og godt som nå. Så riktig, og så bra. Så solid, og så verdt å jobbe for. For det går ikke helt av seg selv, det må jobbes for. Det er uenigheter, og det er tillitt som må skapes. Men jeg gjør det ikke for meg. Jeg gjør det for han, og oss. Og jeg vet det er verdt det. Jeg vet det hver gang jeg savner han, hver gang han holder rundt meg, og hver gang jeg ser han igjen.