Life's what you make it.

Akkurat nå er ikke ting så veldig bra. Sommerferiens sommerfulger og smil og kos ble revet fra meg så alt for fort. Istedet er jeg nå på en skole hvor jeg ikke kjenner noen, og det virker ikke som jeg noengang vil gjøre det. Jeg drar hjemmefra tidlig på morgnen, drar på skolen, venter på å komme meg hjem, somler inn døra rundt halv 6, og slukner i senga. Dette er ikke hvordan jeg vil ha det. Jeg klarer ikke å gå et år med stort sett meningsløse og gledesløse dager. 

I tillegg savner jeg kjæresten. Fra å se han nesten hver dag i sommerferien, til å nå måtte vente til neste fredag før jeg endelig kan kjenne armene hans rundt meg igjen. Det gjør vondt. Nå som jeg føler jeg ikke har noen der jeg går, er også han så langt unna. De andre vennene mine er opptatt, nesten alle sammen. I helga vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg. 

Jeg skal prøve å ringe Mailand og høre om de vil ha meg tilbake. I dag var jeg for treig, så kontoret var stengt. Men likevel er jeg så usikker. Lærerne her er mye flinkere, men sosialt med elevene er Mailand så mye bedre. Jeg passer ikke inn her. Så absolutt ikke.