Skrivebokfetisj.
Da jeg kom hjem i dag lå det to skriveblokker, og en studentdagbok på kommoden min. De hadde alle ringperm, slik jeg elsker. Studentdagboken var også i perfekt tykkelse, og størrelse. Jeg har alltid hatt en rar forelskelse i skrivebøker. På loftet kan man finne skrivebok etter skrivebok, helt fra jeg lærte å skrive i 1. klasse. Jeg blir lykkelig av å gå rundt å se på skrivebøker i bokhandlere, og jeg gleder meg som et barn til å begynne på nye skrivebøker.
Jeg prøvde i mange år å skrive dagbok. Jeg har ikke tall på hvor mange dagbøker jeg har liggende, som kun er halvt utskrevede. Jeg klarte det aldri, og lysten for å starte på ny bok ble alltid for stor til å fortsette i den gamle. I år vil jeg prøve på nytt. Bare at denne gangen skal den ikke inneholde kjedelige tekster om hvordan jeg har tilbragt dagen. Denne gangen skal jeg fylle den med tanker, glede, sorger, samt bilder og illustrasjoner. Den skal skildre hendelser akkurat som jeg ser dem for meg i hodet mitt, og den skal være noe å se tilbake på med et smil, flere år etter den er skrevet ut.
Denne dagboken skal være være en sort ringperm, ha ca A5 størrelse, og mange sider. På forsiden vil jeg lime et bilde jeg elsker. Foreløpig aner jeg ikke hvilket. Ingen andre skal få lese i den, men jeg skal ha den med meg over alt. Den skal jeg ta frem hver gang jeg ser noe vakkert, eller inspirerende. Det skal være min bok, og bare min.
