Life's what you make it.

Måten du holder rundt meg på, måten du ser på meg som om jeg er verdens beste. Måten du kaller meg jenta di, selv om vi såvidt har møttes, bare fordi du er litt for full, og vennene dine spør hvem jeg er. Måten du kysser meg på, og forteller at du vil være kjæresten min. Selvom vi ikke er det. Tror jeg i alle fall. 

Måten du alltid passer på meg, som om du ville beskyttet meg fremfor alt. Måten du behandler meg på, som om jeg var av uerstattelig porselen. Måten du forteller meg hvor fin du syns jeg er, og måten du klarer å overbevise meg om at du faktisk mener det. Selv om jeg har sminke i hele ansiktet, og hår til alle kanter. Måten du hører på meg når jeg snakker, hvordan du setter pris på det jeg forteller istedet for å synes det er plagsomt. Måten du husker alle små ting jeg har fortalt, selv for lenge siden, lenge før jeg ante du visste mer enn knapt hva jeg het. Måten du gjør det så tydelig at du faktisk bryr deg, og faktisk vil ha meg. Måten du får meg til å føle meg ønsket, spesiell, og vakker. Selv om det kun er i dine øyne.

Måten du gjør meg lykkelig på. Det er det som gjør at jeg ikke klarer slutte å tenke på deg. Det er det som gjør meg sikker på at dette er noe. Jeg vet ikke hva, men noe er det. Definitivt. Noe fint.