Life's what you make it.

Jeg pustet inn, åpnet boken. Klar for å gå inn i en ny verden, overta hovedrollens sinn. Leve gjennom ham, la skildringene om ham styre tankene. Ørepropper inn, musikk på, og øynene på teksten. Glemme at jeg lever. Bare for litt. Jeg satt sånn. Helt stille. Historien danset foran øynene mine, idet ord for ord, side for side, og kapittel for kapittel ble slukt som om det var godteri, og jeg var en liten unge på 5. Jeg leste om svik. Hovedpersonen var blitt sveket. Raseriet i meg strømte. Hvordan kunne hun?! Jeg var ham nå. Hun hadde sveket meg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. 

Jeg leste videre, og fikk aldri lest fort nok. Hva kommer til å skje? Men jeg skumleste ikke. Ikke engang litt, som jeg så ofte gjør når jeg er utålmodig. Jeg ville ikke gå glipp av noe. Selv ikke noe så tilsynelatende ubetydelig som hva en person bar av klær skulle gå ulest forbi. Jeg nøt det. Nøt alle skildringene, alle ordene, alt sammen. Det var så lenge siden.

Det er noe helt spesielt ved det å lese. Det å få inn en historie ved hjelp av kun ord nedskrevet i en bok. Ingenting kan sammenlignes. Mennesker som heller venter til det kommer på film, og påstår det ikke er histore verdig å få med seg om den ikke kommer ut på film, burde stelles på rekke å skytes èn etter èn. Det er bare fantastisk. En gang håper jeg å oppnå det samme. Å klare det, som de dyktige skaperne av verket jeg holder i hendene. En dag vil jeg og klare å gi andre følelsen jeg nå sitter igjen med.