Life's what you make it.

For litt siden smilte hun. Ja, kanskje var det bare en snau halvtime siden hun la hodet ned på puten med et smil om munnen. Men så kom de. Tankene. De kommer alltid om kvelden. Angriper, som blodtørste varulver ved fullmåne. De kom så mange på en gang, surret rundt. Så mange stemmer i hodet at hun ikke klarte gripe om en eneste en av dem. Hva er det de sier? Mumling. Som om flere hundre mennesker bodde inne i hodet hennes. Alle prøvde de å fortelle henne noe, men hva? Hun visste ikke, prøvde å riste dem av seg. Konsentrere seg om å sove. 

De ble aldri helt borte, tankene. Konstant var de der som en slags summing i bakrunn. Hun prøvde å dytte dem bak andre tanker, fine tanker. Prøvde, - helt til hun forstod det var umulig. Etter litt dabbet summingen i hodet av, og ble til en rar følelse. En uutholdelig følelse, komplett umulig å forklare. Det  var en sterk følelse, en overveldende følelse. Var det en glad følelse? En trist en? Kanskje den var sint. Eller kanskje det bare var hele følelsesregisteret som fór igjennom henne på en og samme gang. Hun krøp sammen i fosterstiling, prøvde igjen å konsentrere seg om å få sove. 

Hun ville gråte. Alle følelsene, alle tankene gjorde henne utslitt. Alt hun ikke engang helt visste hva var. Hun klarte ikke. Følte seg fullstendig tørr. Øynene var tørre, halsen var tørr, hun følte hele henne var helt uttørket. Så hun drakk litt fra glasset på nattbordet, uten at det egentlig hjalp noe særlig. På nytt prøvde hun å innta drømmeland. Det føltes så umulig å slappe av. Hun ville så gjerne bare sovne, gledet seg til å slippe unna. Så kom det. Kroppen ristet. Hun hulket. Fortsatt like tørr, øynene produserte ikke en dråpe. En tåreløs gråt i nattens stillhet.