Life's what you make it.

Det er rart. Rart å igjen kjenne hjertet smile, rart å igjen lengte, rart å kjenne sommerfuglene herje med magen, og kjenne håpet, og gleden om å ha en som får smilet til å dukke opp uansett hvor langt unna det har vært. Det er rart å lengte. Lengte etter neste samtale, neste små diskré, flørtende spøk. Neste gang han vil få hjertet ditt til å smelte, og neste gang dine følelser blir bekreftet at returneres. 

Det er vanskelig å skulle stole på noen igjen, å skulle prøve å tro det fine som blir sagt. Å ta det til deg, å ikke skyve følelsen vekk i frykt. Det er vanskelig at det er så uvisst, at det er så mye usikkerhet. Vanskelig å tenke på hva som vil skje.

Det er skummelt å kaste seg ut. Skummelt å stole på at det vil gå bra. Skummelt å åpne seg, skummelt å ikke vite. Skummelt å være så sårbar, skummelt å vite at så lite skal til. 

Men mest av alt er det fint. Fint å ha noen å tenke på, fint å ha noen å smile av. Fint å glede meg til å sovne, i håp om at han igjen vil dukke opp i mine drømmer. Fint å se fremover, på hvordan du vil ting skal bli. Fint at det er usikkert, fint at du mister litt kontroll. Fint å lengte, fint å savne. Fint å tenke, fint å smile. Fint å høre fine ting, fint å kunne si fine ting. 

Og det rareste, vanskligste, skumleste og fineste av alt, er at det er deg. Hvem nå enn du er.