Life's what you make it.

Jeg vet jo egentlig at 12 følgere på bloglovin sånn i det store og hele ikke er spesielt mye for de fleste, men for meg, er saken annerledes. Det at 12 mennesker frivillig følger bloggen min, trykker seg inn på hvert eneste innlegg, og faktisk er villige til å lese alle ordene jeg spytter ut. Det betyr rett og slett skrekkelig mye for meg, og sannsynligvis mer enn dere vil tro. Så jeg beklager da, til dere 12, og de andre som eventuelt følger bloggen min, for få innlegg. Det er ikke alltid like lett å være like emo hele tiden. neida. Men likevel sjeldent jeg har så mye å komme med, og hverdagsblogging orker jeg iallefall ikke. Jeg er ikke en blogger, jeg bruker bare blogg.no som et sted å poste alle skribleriene mine. De er sjeldent ferdige, sjeldent lest igjennom, og sjeldent noe jeg kan si meg fornøyd med. Men de er alle en start, og de er alle en slags del av meg, uansett hvor klisje det høres ut. Det er tanker og følelser som er overdrevet til tusen, og postet ned på svart/hvitt. Det er som min egen terapi, postet så hvem som helst kan lese det. En blanding av egne erfaringer, fiksjon og andres erfaringer. Ting jeg hører, ting jeg ser, ting jeg tenker, og ting jeg føler. 

Så dere, alle som leser ; Tusen takk! Dere får meg til å smile alle sammen. Gang på gang sitter jeg som en idiot og "aww"-er foran skjermen, grunnet herlige kommentarer. Det er så koselig! Og jeg setter pris på dere alle sammen, til og med de av dere som tror jeg er gal, og heller burde vært innlagt. At noen gidder å kommentere dritt til meg da gitt <3 Rørende at noen bryr seg så mye! 

PS: Alle dere ukjente smilefjes(kjente og, forsåvidt), jeg ville satt veldig pris på om dere gadd å ta dere tid til å legge igjen en liten kommentar for å si hei, og gjerne også link til deres bloggaddresse, dersom du har en slik en. Hvis ikke er navn også koselig, bare sånn for å vite noe om menneskene som muligens kjenner meg bedre enn flere familiemedlemmer.