Fosterstilling. (Life's what you make it.)

Fosterstilling.

27.03.2011 kl.18:33 i Meningsl�st.

Bena kr�pet oppunder brystet. Armene tett inntil kroppen. Pusten g�r raskt. Korte, raske, paniske drag. Hikstende pust. Du slikker deg p� leppen. Salt, tenker du. Hele ansiktet ditt er dekket av en slags salt glasur. T�rer. Du pr�ver � gj�re om hele situasjonen i hodet ditt. Den salte t�re-glasuren gj�r du om til saltvann, og senga rundt deg gj�r du om til en solseng. Lyden av de kjappe �ndedragene tenker du p� som vind. B�lger. Hav.

Du ligger n� p� en strand. Rundt deg er ingenting. Alene. Verden best�r av deg, vannet, og den hvite sanden. Ingenting annet. Du puster lettet ut. En verden med bare deg selv. En verden uten problemer. Vinden forsvinner sakte men sikkert, sammen med b�lgene. "H�, hvor ble havet av?" tenker du. Sakte men sikkert former verden seg rundt deg. Igjen ligger du der. Kr�pet sammen under teppet. Du reiser deg. Ser deg i speilet. Speilet forteller deg at den salte glasuren ansiktet ditt er dekket av ikke lenger er fra noe hav. Dine n� hovne, r�de �yne er produsenten.

Du detter sammen mot speilet, kr�ller deg som en ball. Graver ansiktet inn i kn�rne dine. Vinden er tilbake. Men denne gangen vet du det ikke er noen vind fra havet. Under deg er det ingen sand som former seg etter t�rne dine. Du er her enda. Samme sted. Samme h�pl�se sted.

Du m� komme deg bort her i fra. Langt, langt bort.

27.03.2011 kl.18:33 i Meningsl�st.
6 fininger

6 kommentarer

Sara

27.03.2011 kl.23:40

Akkurat n�, i bare en liten periode, vil jeg langt, langt bort. Bare til ting blir bedre.

S: "Selvom du ikke setter pris p� det p� samme m�te som du en gang gjorde, og som du en gang vil gj�re igjen." Du satte ord p� det jeg ikke klarte. Jeg h�per det g�r fint med deg ogs�, at du klarer se lyset som er helt der i enden av tunnelen. Noen ganger kan ting bare bli bedre, og da er det det du m� huske.