Life's what you make it.

Ting føles så ekte for tiden. Som om alt plutselig er så.. seriøst. I barndommen var alt om å prøve og feile, men nå plutselig får feilene konsekvenser. Ikke i form av å vaske opp etter seg, få kjeft, eller melding med hjem, men faktiske store konsekvenser. Livsendrende konsekvenser. Det er som om tiden går, det skjer så mye rart, men at jeg står stille. Det går ikke opp for meg, hvor virkelig det er. Alle sier jeg blir større, eldre og mer erfaren, men selv føler jeg at jeg bare blir mindre og mindre. Alt sammen føles så stort, jeg krymper sånn i forhold.

Jeg er fortsatt liten, fortsatt ung, og fortsatt totalt uvitende. Er jeg klar for dette? Det gjør meg så trist, å vite at de bekymringsløse dagene er over. Den gangen du kunne overlate alt til foreldrene, uten å omtrent ta noe ansvar selv. Det er vel sånn det er å vokse opp, og jeg vet det. Det er jo helt naturlig. Likevel skulle jeg ønske jeg kunne være ung og bekymringsfri litt lenger. Jeg føler meg ikke enda voksen, så langt i fra. Likevel er det bare to snaue år til jeg regnes som nettopp dette. Voksen, altså.

Vil det alltid føles sånn? Vil jeg som 30 år, sitte på kontoret mitt og tenke at "oi, jeg har min egen jobb, min egen pult, skulle nesten trodd jeg var voksen". Føler man seg egentlig noengang voksen? Jeg merker det jo, jeg ser ikke lenger noen store gleder ved å sitte timesvis å fargelegge i en bok, eller hoppe paradis på asfalten, det er jo et tegn på at jeg ikke lenger er i samme sinnsstemning som da jeg var 5. Men jeg er heller klar for å ta fullstendig vare på meg selv, jeg er ikke klar for å stå på mine egne tynne, skjøre ben. De ville knukket, brekt av. For mye tyngde på skuldrene, for mange byrder å bære.

Jeg har aldri vært eldre enn jeg er akkurat nå, likevel har jeg aldri følt meg så ung og liten.