Life's what you make it.

Det som skjer nå, alt du tenker på, alt du gjør, er livet. Noen ganger syns jeg nettopp dette er vanskelig å innse. At livet er her, livet er nå. Å forstå at du aldri vil oppleve dagen idag igjen, og at hendelsene som tar sted i dag er de du vil se tilbake på om ti år. Det du gjør idag er det som skaper din historie. Det er ei noe tvprogram, det er virkeligheten. Din virkelighet. Går det opp for deg? Tenker du over det?

Klarer du å hele tiden være klar over at denne dagen er den eneste 19. mars 2011 du noengang vil få? At denne tiden aldri vil komme igjen? Hva gjør du for at denne dagen skal være minneverdig? Hva godt bringer denne dagen til ditt liv?

Jeg hadde en samtale med skjønneste Pernille i går. En samtale om det kan det vel ikke kalles, men noen setninger ble nevnt. Jeg kan helt ærlig si at jeg ikke setter pris på livet. Ja faktisk. så hender det jeg forbanner det, og tenker tanker som at "jeg har jo aldri BEDT om dette livet. Hvorfor sier alle at jeg må være så pokkers takknemlig for det?". På en måte så ja, det er jo sant, såklart. Allikevel undrer jeg om jeg hadde endret mening om jeg opplevde noe nært døden. Kreftpasienter og andre syke sier jo alle at de kun har ett ønske. Å overleve. Jeg, på den andre siden, setter flere ting kjærere enn livet. Selvom det føles litt rart, er det sånn det er.

Ville jeg blitt livsglad, og lykkelig for å leve dersom jeg opplevde noe liknende? Er det det samme med livet, som det er med is? At man alltid har mest lyst på det når man ikke kan få det? For det er jo faktisk sånn, at med to liter is foran deg, er det ikke alltid dette frister, men dersom du vet du aldri kan spise is igjen, vil du sannsynligvis sikle av tanken. Den siste biten sjokolade blir alltid satt mer pris på, det siste sukkertøyet vil du alltid at skal vare litt eekstra lenge. Så hva med livet? Dette er ditt siste liv, ditt eneste liv. Hvorfor bryr jeg meg da ikke om jeg ikke lever til jeg blir 90? Hvorfor ønsker jeg ikke å leve så lenge som mulig, og hvorfor gjør jeg ikke det meste ut av det jeg har?

Hvorfor har ikke jeg den samme livsgnisten som de som er på dødsleiet?

(nb: dette ble veldig rotete. og ikke spesielt kvalitetsmessig. Bare noen tanker, jeg følte jeg måtte få ned, og resultat av 2 uker uten blogging)