Life's what you make it.

«Gråter du?»
Han snudde seg og så på deg med tårevåte øyne, et blikk du ikke hadde sett siden.. du ville ikke engang tenke på det. Det var et år siden nå. Et år siden alt sammen skjedde. Siden hjerter ble knust, siden verdner falt sammen. Et år sien sist de salte dråpene sist ble tørket vekk av fingeren din.

«Vennen min, hva har skjedd?»
Du klemte han inntil deg, og de salte dråpene rant som aldri før. Du kunne kjenne den ristende kroppen tett mot din, og med ett klemte du så hardt du bare kunne, mens du forsiktig strøk han på den dirrende ryggen.

Gråten hadde til nå rukket å gå over til en slags uling. Enda hadde han ikke hatt mulighet til å svare.

Han stumret frem noe som nesten lignet på ord, og du ble usikker på om du faktisk hørte riktig. «Du, hva, hva sa du?» spurte du, og slapp grepet om han litt opp, og så han i øynene. Det var det det var. De var fulle av anger. Ikke rart du fikk flashbacks fra fjoråret, tenkte du. Du kunne se samvittigheten hans pine han, og angeren lyste igjen gjennom han, slik du hadde sett så altfor mange ganger. Var det nok denne gangen? Du ble med ett skeptisk, men grep igjen tak om han, og trakk han mot deg. Du visste han trengte dette. Og hans velvære, var viktigere enn ditt. «Så, så» hvisket du. «Det går bra, lille venn». Det gikk alltid bra. Det var iallefall det du sa. Du fortsatte sånn med å holde rundt ham og trøste, selvom hele deg skrek at du burde komme deg ut derfra. At du var bedre enn dette. Og det var du. Men dèt.. Det var han og.