Life's what you make it.

Umulig. Det er det det er. Jeg har tenkt. Vrengt hjernen, ut og inn. Gått frem og tilbake, grublet og undret. Ja, jeg har til og med filosofert litt. Men jeg blir ikke klokere. Tvert imot, så tror jeg faktisk jeg har blitt litt mindre intelligent, - om mulig. Føler jeg faktisk skjønner enda mindre enn da jeg startet. Tenking er overvurdert. Det torturerer meg. Svaret er umulig å finne. Det finnes ei noen løsning. Eksisterer ikke. Borte. Har aldri vært til stede. Jeg har brukt tid, flere minutter, flere timer, og flere dager og netter på å lete etter noe som ikke eksisterer. Og selvom jeg vet at ting som ikke eksisterer, er umulig å finne, klarer jeg ikke å slutte å lete. Slutte å tenke, gruble, undre, og filosofere. Over alt. Over alt jeg skulle ønske var annerledes. Over alt som ikke burde være sånn. Fundere på hvor det har gått galt, og ikke minst hvorfor.

Jeg vil aldri slutte å lure. Lure på hva jeg ikke vet. Hva det er som jeg ikke forstår. Hvor jeg faller ut. Hva han tenker. Kunne jeg bare lese tanker, spå i fremtiden, og hatt superhjerne. Da, vet du. Da kanskje det kunne gått. Kanskje alt ville fikset seg. Gi meg en tidsmaskin. Kanskje det hadde vært løsningen på alt. Ville jeg begått de samme feilene igjen, mon tro? Ville noe blitt annerledes? Er jeg annerledes? Vet ikke. Vet ingenting. Kanskje vet ingen, og kanskje ingen noengang vil vite. Hjernen min jobber overtid, sliter seg ut. Jeg kjenner det. Ikke engang om natten får den slappet av. Jobber i høyspreng, hele tiden. Samme tankene. Om og om og om igjen. Ingenting nytt, ingenting gir mer mening. Bortkastet hjernekapasitet.