Life's what you make it.

Om ti år har hjertet mitt banket, og lungene pustet i hele 26 år. Ettersom det idag er søndag, håper jeg at jeg ligger i en seng med dunkende hodepine, full av kleine hukommelser fra kvelden før. Jeg vil ha støle lår etter for mye dansing, og hes stemme etter for mye skriking. Senga jeg ligger i, skal helst befinne seg i min egen leilighet, gjerne i oslo sentrum et sted. På sofaen fra ikea utenfor soverommet mitt skal det ligge henslengt ei venninne, som er på besøk over helgen. Sammen skal vi klage over at mine to hunder snart trengs å gåes tur med, og vri oss om i følelsen av å aldri ville reise oss igjen.

Om ti år har sikkert flere av venninnene mine allerede familie, og mann og hele pakka. Og familieliv er sikkert både vel og bra, men for meg holder det med en eller to hunder en god stund, tror jeg. Om livet tar meg et annet sted enn eksempelet over, er det også helt greit, og det eneste jeg egentlig ber om er at jeg, om ti år fra nå, smiler. Da er jeg mer enn fornøyd. Til tross for at 26 år på mange måter er perfekt tidspunkt å få seg en liten skrikerunge, har jeg mine tvil på om det er noe jeg er klar for. I utgangspunktet vil jeg bli en relativt ung mor, men samtidig vil jeg helst ha nådd mine egne ambisjoner før jeg begynner å oppfostre en ny statsborger. Kanskje jeg en gang vil være "uheldig", om det er lov å bruke det ordet i forbindelse med et barn, og da sier jeg ikke at jeg vil ta abort i en alder av 26, for det vil jeg tro er tvilsomt. Er det dithen livet vil ha meg, er det dithen jeg drar.

//sta da, sta nå, og sannsynligvis sta også om 10 år.