Life's what you make it.

Jeg må si jeg trives som singel. Jeg trives med å føle jeg kan gjøre det jeg vil, uten å ha noen andres følelser på samvittigheten. Det er deilig å slippe å bekymre seg hele tiden for om det kommer til å vare, og om han forteller deg sannheten, og hele sannheten. Jeg sier ikke at det er sånn et forhold må være, for det er det definitivt ikke, men ingen forhold er helt foruten slike problemer heller. Jeg trives alene, det gjør jeg så absolutt. Men det vil ikke si at jeg ikke trives i forhold, for jeg har hatt det utrolig fint i et forhold også, og tror jeg kan si jeg har tilbrakt mine beste tider sånn. Det er koselig å vite at du har en som alltid bryr seg om deg, det er koselig å ha en å være glad i, og å ha tryggheten med å faktisk vite hvem ditt neste kyss kommer fra. Det å kunne ligge ved siden av personen som betyr mest for deg i hele verden, og vite at han er bare din, - ja det skal absolutt ikke undervurderes.

Det er bare ikke for meg, akkurat nå. Og tvilen om at det ikke kommer til å være det på en liten stund, er stor. Har det egentlig veldig fint nå, og føler meg ikke helt klar for å stole på noen så mye, at jeg klarer å gi dem ansvaret for hele følelsesregisteret mitt. For det er faktisk sånn når man er forelsket, iallefall for meg, at personen stort sett kan styre humøret ditt som de vil. Og nå for tiden har jeg vansker for å stole på at noen har mitt beste i sin interesse, til tross for at jeg ikke har noen grunn til å tro det. Det bare er sånn. Hvorfor skal noen ville meg noe godt, liksom? Du kan godt kalle det negativitet på høyt nivå, men jeg er jo glad, og for meg er det det viktigste.

//foto&redigering : Solveig.