Life's what you make it.

Hun hadde brunt hår. Brunt, langt hår, med bleke striper. Også krøllet det seg i endene, noe hun hatet. Spesielt en krøll, på siden, helt foran. Aldri ville den dit hun ville ha den, noe hun konstant klagde på. Det gjorde meg ingenting. Jeg bare lo, for jeg visste hvor fin hun var uansett. Jeg likte å høre på henne klage. Det hadde jeg alltid gjort. Hver gang unnskyldte hun seg. "Oi, unnskyld. Nå kan du snakke!", sa hun alltid. Det gjorde meg ingenting, men det trodde hun det gjorde. Måten hun alltid brydde seg, likte jeg. Det var aldri noen fare for at jeg ikke fikk tømt hjertet mitt for alt det rommet. For det fikk jeg, det sørget hun stadig for. Vi gjorde alt sammen en periode. Hver dag, var vi sammen. Som hånd i hanske, fot i sko. Vi lo, gråt, furtet, klagde, hadde raserianfall sammen. Kastet sko, skrek i puter. Støttet hverandre, lo med hverandre. Stod vi fast, visste vi begge hvem det var å ringe. Hvem som kunne hjelpe. Det var så fint. Ikke trengte vi å gjøre noe spesielt heller. Du vet, som de som må ha et spesielt sted å gå, noe å gjøre. Hele dagen kunne tilbringes i sengen, om det var det vi følte for. Å bare ligge, se på tv, spise usunt, og snakke. Tenk, så mange samtaler vi har hatt. Så mange rare, fine, meningsfylte, meningsløse, vanvittige, idiotiske og upassende samtaler. Ofte til både feil tid, og feil sted. Aldri gikk vi tom for noe å snakke om. Samtaler om de mest randome og snåle ting, og de kunne vare opptil flere timer. Og dersom vi ikke følte for å snakke, ja, da var ikke det noe problem heller. Det fantes aldri noen pinlige stillheter med deg. Vi kunne sitte i hver vår krok å holde på med vårt eget, men allikevel var det så fint. Fordi vi var der sammen. Det å være i samme rom som deg, løftet hverdagen, uansett hva vi gjorde. Aldri har jeg kunnet slappe av så mye når jeg har vært med en annen person. Ikke at jeg ikke klarer det med andre, men det er bare det at det blir på en annen måte. Om man er slitne nok, orker man ikke å være med andre mennesker, uansett hvor lite man trenger å gjøre sammen. Med deg var det annerledes. Det spilte ingen rolle om jeg var alene, eller om jeg var med deg. Til tross for at jeg jo var på besøk hos deg, så var jeg aldri redd for å sette meg ned, slenge beina på bordet, og åpne buksesmekken, om jeg hadde på for stram bukse. Det gjorde liksom ikke noe. For du kunne gjøre det samme hos meg, og det visste du. En gang kjente vi hverandre ut og inn. Med kun ett blikk kunne vi lese hverandres tanker. En gang.  Den gang da, og ikke hver gang når. Fortid.

Husker du da det var meg du tenkte på med en gang det skjedde noe nytt?  Kanskje har vi bare vokst fra hverandre. Eller du har vokst fra meg. Jeg tror det jeg egentlig prøver å si er ; jeg savner deg.