Life's what you make it.

Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i. Hvor mye vi holder ut, hvor lett vi venner oss til ting. Hvis du tenker på datteren til fritzel. Eller døtrene/barnebarna. De hadde det nok ikke bra. Så langt ifra. Allikevel fortsatte de å leve. De valgte å fortsette å kjempe. Kanskje var det ikke frivillig, engang. Kanskje de ikke klarte å gi opp, kanskje ble de tvunget til å gjøre alt som skulle til for å overleve. Spise, og drikke, og sånt. Men de klarte seg. Alle sammen. Over 20 år i fangenskap, i et helvete uten like, og de overlevde. Jeg syns det sier noe om hvor mye en menneskekropp kan tåle. Hvor mye et menneskesinn kan takle.

Merkelig, er det. Folk opplever ting som virker umenneskelig, og ubegripelig. Noen må se krigen, herjende utenfor stuevinduet. Noen vokser faktisk opp i krig. Har denne elendigheten som en faktor med stort preg på deres hver eneste dag. Kanskje kan de se opptil flere dødsfall. Hver eneste dag.

Titusner av mennesker, sannsynligvis bare i Skandinavia, ja, kanskje bare i Norge, har mistet håpet. Titusner av menneskeliv er uten vilje. Uten mål, og uten mening. Men de fortsetter å kjempe. De fortsetter å leve. De spiser, iallefall litt. De puster, og de drikker. Alt som må til for at dette skjøre hjertet vi har, skal fortsette å banke. Dette, til tross for at de ikke egentlig vil. De gjør det selvom lysten er totalt fraværende. Tvinger seg til det, bare fordi de må, liksom. Fordi det er det de alltid har gjort, det alle forventer av dem.

Hver dag tenker man at nå, nå er det snart så jeg ikke orker mer. Nå er det ikke lenge før jeg gir opp. Men så gjør man liksom ikke det likevel. Det kunne sikkert blitt laget en ;pPpP- gruppe om det på Facebook. Dessverre er sannsynligheten relativt liten for at den hadde fått noen til å så mye som fnise. Ikke engang inni seg. For hva skal man gjøre, da? Slutte å puste, slutte å spise? Det er ikke så lett. Kroppen, ja, livet generelt, går som en slags automatisk syklus. En ond sirkel, om du vil.

Du våkner. Det gjør du alltid. Hver morgen, hver dag, så våkner du. Også står du opp. Som regel begynner magen etterhvert å si at den er sulten, så da spiser du. Og drikker litt. Etter en liten stund bestemmer kroppen seg at den vil kvitte seg med det du har inntatt. Så da må du gjøre det. Gå på do, altså. Det hele er egentlig ganske kjedelig. Til slutt blir du utslitt, trøtt. Da må du legge deg for å sove. Eller så sovner du av deg selv.

Det hender at jeg glemmer å puste. Bare i noen sekunder av gangen. Etter disse sekundene begynner det å verke. Lungene begynner å skrike etter luft, og til slutt vil du instinktivt trekke inn, og lungene, og blodet, og hjernen, og alle andre organer som trenger det, vil få sin andel av oksygen. Det går ikke ann å bare slutte å puste. Dette er noe kroppen sørger for, og som hodet ikke har kontroll over.

Mennesker går dag etter dag, år etter år, og puster slik uten å egentlig ville det selv. Når man gir opp alt, blir det til slutt at du gir opp det å gi opp. Du bare eksisterer. Gjør det du føler du må. Puster. Drikker. Spiser. Sover. Kanskje du til og med dusjer, fra tid til annen. Av ren høflighet for de rundt deg, selvfølgelig. Du ser ikke poenget i å dra dem med deg ned, ved at de må vrenge neseborene i forskrekkelighet dersom de tilfeldigvis er så uheldige å måtte sitte ved siden av deg på bussen. Det er ikke deres skyld at du har gitt opp.

Ikke din skyld heller. Helt ærlig, så vet du ikke hvordan du havnet her. Du tror ikke det var noen sin skyld. Det bare skjedde, og kommer til å forbli sånn en stund fremover. Puste, spise, drikke, sove.