Life's what you make it.

Kulden trenger seg innpå. Det er en slik kulde som du kjenner kryper på deg, du kjenner det liksom helt inn i benmargen. Du rister litt på bena, og knytter hendene sammen. Så tar du enda ett skritt i den løse snøen. Den legger seg som en hvit klump på tuppen av de sorte skoene. Du sparker det av, og knyter hendene enda litt tettere sammen inni jakkeermet. Kulden gjør så du går fortere. Du går helt i kanten av veien. Du noen lys komme bakfra. De nærmer seg raskt. Du snur deg. En måkebil. Med ett går du enda lenger ut i grøftekanten. Stopper. Mannen i måkebilen snur seg og ser på deg. Slik alle idag har snudd seg og sett på deg. Du mistenker en stor bille fastgrodd i pannen. Kanskje er det bare den røde nesen. Som får deg til å virke som julenissens yndlingsreinsdyr. Jaja, da får du iallefall fine gaver da, tenker du. 

Du ler vekk tanken, før du innser du at du lo høyt. Du ser litt forlegent rundt deg. Fjo. Der var ingen i nærheten. Vil jo ikke at alle i nabolaget skal se på deg som et større misfoster enn du faktisk er. Du begynner å tenke på hvor mange tanker det går ann å tenke på en gang. Samtidig som du tenker på hva du skal gjøre når du kommer hjem. Og hva du gjorde på skolen. Og hva du ville gjort dersom det fantes en angreknapp. Eller om du kunne levd livet om igjen. 



Det finnes ei flere måter å leve på, tenker du. En mulighet. Eneste sjanse. Her. Nå. Det er skummelt. Hvis man tenker på antall studieretninger som finnes. Du kan kun velge èn. Noe du skal gjøre hver dag, største parten av livet. Du kan ikke teste ut alle mulige, for å finne ut hva som passer deg. En gang må du satse. Satse stort. Satse alt.