Life's what you make it.

Du vil så gjerne si det, vil så gjerne klare å beskrive. Om du bare kunne få følelsen på sort/hvitt, tenker du. Du prøver. Om og om igjen prøver du. Men du får det aldri til, det blir aldri helt riktig. Så du visker ut, og prøver igjen. Etter å ha trykket backspace noe som føles hundre ganger gir du opp. Det går ikke, og det kommer det sannsynligvis aldri til å gjøre heller. Allikevel er det vanskelig å gi opp. Trangen for å fortelle det er så stor. Om de bare kunne se det du ser, føle det du føler.

Du blir sur. Frustrert. Du vil gi personen noe viktig. Du vil gi den forståelse for hvor viktig den er, hvor bra den er. Du vil gi personen den samme følelsen ved tanken av seg som du får av tanken ved den. Ordene finnes ikke. Følelsen, den er for sterk. Det er ikke funnet opp gode nok ord. Det eneste du kan si er, "jeg er glad i deg", og håpe på at personen forstår hvor mye mening det ligger bak. At den forstår akkurat det du føler, akkurat det du forstår.