Life's what you make it.

Det er rart hvor fort man blir avhengig av ting. Og personer. Spesielt personer, faktisk. Hvordan en du har kjent bare en liten stund plutselig kan føles som en like stor nødvendighet som luft. Ofte tenker man ikke over det. Det vil si, ikke før det er borte. Da føles det ut som om det er noe viktig du har hatt hele livet, som har blitt borte. Som en arm, ellernoe. For tenk da. Om du mister en arm. Du kan ikke fungere på samme måte som før. Alt blir jo egentlig ganske så annerledes. Vedder på at synet ditt på enkle ting som strikking, bowling, tauhopping osv. forandrer seg betraktlig. Sånn blir det også når du mister en person du er avhengig av. Ingenting blir det samme.

Det er som nikotin. Som dop, om du vil. Du vet ikke at du er avhengig, før du mangler det. Det er da den ene armen plutselig forsvinner, og du sitter igjen, tom. Uten den ene armen. Du er liksom ikke hel lenger. Alt blir bare så annerledes. Såklart kan du overleve, men det blir bare ikke det samme. Alt virker forandret. Det er som ett maleri uten mønster, ett bilde uten ramme, en snekker uten hammer. Ting virker bare halvveis. Ufullstendig. Nettopp fordi noe mangler. Noe som ikke var der fra starten av, men som fikk en tilhørlighet likevel.