Life's what you make it.

Det er nå kun fem korte dager din dagen konfirmasjonen min tar sted, og det er mye som må gjøres. Både av lekser, pynting, innkjøp, fiksing, negler, frisørtime, bunadprøving, besøk and so on. Hvordan jeg skal rekke alt dette før Lørdag er et spørsmål jeg tar meg i å spørre meg selv oftere enn jeg ønsker. Innstillingen burde være mer "dette ordner seg, vel", burde det ikke? Menmen, det gjør da vel det, tross alt.

Jeg gledgruer meg. Det er stort for meg å tenke at så mange slektninger og venner har satt av en dag kun for meg. At de har satt av så mye tid og energi på meg. I tillegg gruer jeg meg. Nervøs for at bunaden ikke skal passe, at jeg faller i kirken, banner i kirken (!), sier noe feil, stammer, blir seende helt noldus ut, begynner å grine, søler mat over hele meg (SÅ typisk), eller noe annet helt forferdelig som at jeg tråkker på kjolen, banner, tryner, velter personen foran meg og starter domino-effekt, før jeg treffer den gamle damen ved siden av meg som faller og får anfall. Sånne ting som mest sannsynlig skjer .. med meg.

Ikke lenge til søljeboksen min skal åpnes, og bli tatt ibruk. (er ikke nøkkelen super-søt, forresten?)