Malin Kleiven.

En påstand: Vi mennesker klarer ikke lenger å tenke sjæl.

Drøyt, sier du? Kanskje, men det gjør det verken mer eller mindre sant. Vi mennesker har blitt så vandt til å konstant ta inn nye inntrykk at vi nesten ikke får tid til å tenke ut egne tanker, meninger eller idéer. Vi blir så pavirket av det rundt oss at vi lurer oss selv til å tro at det fullt og helt var vår idé å kjøpe den nye mascaraen vi så på reklamen, og at reklamen ikke hadde noen effekt på oss. Vi sier vi har vår helt egne stiler, og glemmer at det bare delvis er sant. 

Jeg sier ikke at det er negativt å bli inspirert, negativt å se opp til noe og prøve å ta ting du synes er positivt fra det og gjøre det til ditt. Jeg sier bare at vi må være mer klar over hvor stor påvirkningskraft medier og annet faktisk har på oss. Tv-programmer, artikler, reklamer - de formidler ikke alltid sannheten. De formidler ikke alltid det som er rett for deg. De tjener penger på å selge deg en drømmeverden, de tjener penger på å fortelle deg hvordan ting skal være. Nå er det sannsynligvis ikke det de fleste tv-seriene prøver på. Jeg tror ikke How I met your mother har en skjult agenda. Men de planter stereotyper i hodene våres, som vi selv setter til liv og lar gro til noe som blir for stort til å få vekk. Vi får så mye utenifra at vi helt glemmer hvem vi faktisk er. Det er nesten umulig å vite hva som kommer fra deg, og hva som kommer fra mediene. Hvorfor du mener som du gjør, om det faktisk er dine meninger du formidler eller meninger noen andre ønsker at du skal ha.

Moteverden er et godt eksempel på det, synes jeg. Mote er kanskje ikke det viktigste vi har, men likevel noe en stor del av pengene våre går til. Tror du at du selv har formet din egen garderobe på egenhånd? Nå kan det kanskje være jeg som er ekstra påvirkelig, men jeg tror ærlig talt ikke jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg husker for eksempel godt da gladiatorsandalene ble satt i live. Jeg hatet dem. Jeg synes de var grusomme. Så med tiden merket mer og mer at de faktisk kunne være litt fine hvis du brukte dem rett, og at det kanskje ikke så så ille ut. Alle gikk jo med dem, og innen et år gjorde jeg det samme. Jeg merket at jeg ble påvirket, og jeg skjønte at mediene og mennesker rundt meg mer eller mindre lurte meg til å like dem. Likevel kjøpte jeg dem. Hvorfor? På tidspunktet jeg gikk i innkjøp av et par likte jeg dem jo. Da syntes jeg de var fine. Hvorfor skulle jeg da latt være?

Det er jo noe så uviktig som sko, så uansett om jeg hadde kjøpt eller ikke kjøpt dem ville det gjort minimal med forskjell både på mitt liv og resten av verden. Likevel synes jeg det ligger en liten prinsippsak bak. Skal jeg la mediene bestemme hva jeg synes er pent eller ikke? Når jeg selv merker at jeg blir påvirket, skal jeg stritte i mot og insistere på at det ikke skjer? Jeg kunne jo sagt at jeg fremdeles hatet dem et år senere, men det ville vært en løgn. Det var som om butikkene mer eller mindre bestemte hva jeg skulle like. Er det rett? Sånn jeg ser det, kan motepåvirkning gå en av to veier. Industrien kan bestemme hva vi skal like, eller vi kan bestemme hva de må lage for å lykkes. Hvis jeg fortsetter å la meg bli påvirket, fortsetter å kjøpe ting jeg "uforklarelig" skiftet mening om, hvordan vil da moteindustrien utvikle seg? Hvem bestemmer da hva som er fint?

Det er kanskje en dum ting av meg å ta opp noe så stort i et så lite problem, men jeg synes det var det letteste å faktisk sette seg inn i. Det var det eneste tilfellet jeg virkelig merket påvirkningen. Noe som i bunn og grunn bare er dritskummelt. Eneste gangen jeg konkret har merket at jeg har blitt påvirket, var ved kjøp av sko. Tror du det er eneste gangen jeg har blitt påvirket? I en diskusjon er det 100% sikkert at minst en av partene blir påvirket i større eller mindre grad.(ok, jeg har ingen sikre kilder, så ikke ta det for god fisk. Likevel synes ikke jeg det høres usannsynlig ut) Hver gang du fremmer meningene dine i en debatt vil du enten påvirke eller bli påvirket. Det er jo kanskje en bra ting, det er vel tross alt derfor vi diskuterer. For å styrke meningene våre, og for å få dem frem. Er det en dårlig teori du legger på bordet, vil kanskje du bli påvirket til å tenke litt dypere på det. Hvis den derimot er god, vil kanskje den andre personen synes det var smart tenkt, og tenke mer igjennom sine egne meninger opp mot dine. Til slutt er det jo logisk om de mest holdbare teoriene er de som gjenstår. Noe som jeg vil tro er en bra ting. 

Vi liker å tenke at reklamer ikke påvirker oss, men vi kan ikke legge skjul på det faktum at vi aldri hadde ønsket oss noe vi ikke visste om. Vi får høre i bøtter og spann om hvor mye bedre livet ditt ville vært om du byttet abbonoment, om du vasket huden din med den nye ansiktsrensen eller om du så den nye filmen på kino. Det får oss til å tro at vi alltid kan kjøpe oss til et bedre liv. Noen ganger kan det kanskje stemme. Livet kan bli lettere økonomisk om du har det billigste abbonomentet fremfor det dyreste. Du kan spare mye tid på en pc som gjør det du vil i det du ber den om det, fremfor en som bruker 5 minutter på hver side den laster inn. Likevel synes jeg det blir et så overdrevet forbrukerpress. 

Det blir et så voldsomt press på at du skal være og gjøre som alle andre, for de ser jo tross alt lykkeligere ut enn du føler deg. Det har gått så langt at de prøver å påvirke ved å spille på påvirkningene som allerede er lagt inn i deg. Jeg vet ikke når det startet å tros at man var lykkeligere som attraktiv, men et sted må det ha startet, for det er helt klart at det strebes etter. Så nå spiller de på det til den store gullmedaljen. "Kjøp denne kremen så vil du bli rynkefri og pen, og vi vet alle at de som er pene er lykkelige". De spiller så mye på at lykken er å være pen, populær og suksessfull at vi helt glemmer å lete etter vår egen lykke.

Jeg har i det minste ikke engang en halv idé om hva som ville gjort meg lykkelig. Jeg vet heller ikke lenger hvilke tanker som er helt mine egne, eller hvilke tanker som har blitt plantet utenifra. Og jeg synes iallefall det er en veldig trist ting å vite. Så fortell meg. Er jeg den eneste som tenker dette? Kanskje ikke engang disse tankene og meningene er mine.

Jeg har ikke postet på så altfor lenge nå, for ingenting jeg skriver har kvalitet overhode. Jeg prøvde å lage en tumblr, så jeg kunne ha et sted å poste totalt ukritisk, og også kunne poste de små tekstene. (her) Planen var å poste hver dag, men så måtte jeg skifte batteri på macen, og hadde ikke lenger et sted å poste fra. Å skrive på andres pcer er uaktuelt. Det går ikke ann å være personlig på noe som tilhører noen andre. Jeg klarer det ikke. 

Jeg har dog skrevet en hel rekke med utkast (minst 5), men det er nok ikke mer enn 20% sjans for at de noengang blir postet. Det er mye jeg ønsker å uttrykke min mening om, men akkurat nå har jeg store vanskeligheter for hvordan jeg skal formulere meg. Det var også litt skummelt å poste etter det var over 1000 innom for å lese det forrige innlegget. (etter at søte Marie delte det på twitter og et titalls av dere delte det på facebook (<3)) For en stakkars som er vant til at 50 er det høyest sannsynlige tallet på mennesker som interesserer seg for det jeg skriver, fikk jeg ganske prestasjonsangst. 

Livet har vært ganske bra i det siste. Kanskje det også er derfor jeg har skrevet så lite. Jeg får størst skrivetrang, og jeg skriver best når jeg har det vondt. Jeg har ikke felt en eneste tåre den siste måneden. Magen min har hatt hyppigere besøk av sommerfugler enn den har hatt av veps. Min største bekymring er penger, og det er en ganske liten bekymring når jeg fremdeles får både tak over hodet og mat i magen av mamma og pappa. 

Så istedet for å prøve å få frem noe bra tenkte jeg å fortelle (og vise) at jeg har blitt rødhette. Det er vel egentlig ikke noen nyhet, ettersom jeg har vært det nå i over et halvt år, men ettersom jeg ekstremt sjeldent blir avbildet (og enda sjeldnere deler det her) har det såvidt fantes noe bevis før nå. 

Har du lyst til å fortelle meg dine topp tre hendelser fra den siste månden?  

Du tror vi lever i en og samme verden, og jeg ler, for jeg vet at din verden er ikke min og min verden er ikke din. I din verden er mennesker midler vi kan bruke for å få tak i det mest dyrebare av alt; penger. Din verden er grå og full av kyniske mennesker og i din verden er status det høyeste man kan oppnå. I din verden må man se bra ut for å bli godtatt, og du mener du kan vite alt du trenger om en person via en fem minutters samtale, kanskje til og med kun et blikk. I din verden er dyr ting som kun beveger seg for at kjøttet ikke skal gå ut på dato, og mennesker er de eneste skapningene med følelser. I din verden er det å ha en mental helse synonymt med å være gal, og psykisk syke holder du deg unna i frykt for å bli smittet.  Schizofreni er kun et annet ord for rabies. Du kjører dit du skal og tar joggingen på en tredemølle. Natur er snittede roser som du en gang i blant ber sekretæren din sende til diverse romanser. I din verden finnes det en riktig måte å kle seg på, og en gal. De som gjør det sistnevnte holder du deg unna, for du vet allerede du ikke kan like personligheten. I din verden får man inn all lærdom fra bøker, og du tror ingenting med mindre du ser det på trykk. 

Men jeg ser verden i farger, og jeg vet at ting verken er sort eller hvitt eller i kun gråtoner. Jeg vet at hvert et menneske har noe de kan lære meg, og jeg vet at minner er det mest dyrebare jeg kan ha. Jeg vet at fantastiske mennesker kommer i alle slags pakker, og at innholdet er langt viktigere enn papiret den er pakket inn i. Jeg vet at du aldri kan kjenne et menneske godt nok, og at uansett hvor mye du tror du vet, vet du aldri alt. Jeg vet at dyr er like levende som jeg og du er, og jeg har sett mer følelser og visdom i et dyrs øyne enn jeg noengang vil se i dine. Jeg vet at vi alle har en mental helse, og at den vil være der enten du ignorerer den eller ei. Jeg vet at schizofreni er en lidelse, og at ingen mennesker er sin diagnose. Jeg vet at en gåtur i naturen vil gi meg mye mer enn en tv-skjerm eller treningsapparat noengang vil. Jeg vet at klær kan være en måte å utrykke seg på, men at det også kan være et middel for å unngå å gå naken. Jeg vet at det alltid vil være en grense for hvilken kunnskap du kan få fra bøker, og at ingen kunnskap overgår den du får ved å oppleve. 

Vi lever ingen i samme verden. Vi ser alle på den forskjellig. Du er en del av min verden, og jeg er en del av din. Likevel vil den aldri bli den samme. Vi skaper vår verden, vårt liv, vi skaper det selv. Ingen kan fortelle oss hvilken verden som er best, på noen annen måte enn å si at du selv trives best i din. Og om du ikke gjør det, er det ingen andre enn deg som kan endre den. Den skapes ikke av hva vi ser, hva vi hører eller hvilket underlag vi går på. Den skapes av hvilke følelser vi knytter det med. Du kan klage så mye du vil over at asfalten er vond å gå på, men det vil aldri gjøre det lettere for deg å gå. Det finnes så mye annet enn asfalt der ute, det finnes så mange sko som er mer behagelige enn dine. Det finnes så mange løsninger og muligheter, og det er opp til deg å velge en av dem. Du må ingenting. Du må aldri, - du velger. 

Det kan være vondt for meg å se hvilken rolle jeg spiller i din verden, å se hvor lite jeg passer inn. Hvordan du mener tingene jeg gjør er teite. Det er vondt, helt til jeg kommer på at jeg kan dømme deg på nøyaktig samme måte. Og til jeg kommer på hvor lite viktig det er. Det er ikke mitt problem hvordan din verden ser ut, du er den eneste som kan forme den. Det som er viktig er at jeg liker rollen jeg spiller i mitt eget liv. Jeg kan ikke dvele over hva jeg ikke kan gjøre noe med. Ingen kan passe inn alle steder, og ingen kan bli likt av alle. Du kan gi et vidt forskjellig inntrykk av deg selv til to personer du møter nøyaktig samtidig, og det er helt greit. Et av dem kan til og med være helt feil ifølge deg selv, men det er ingenting du kan gjøre med det. Noen mennesker misliker andre som om det var en sport, og om det å mislike deg gjør verden deres til et bedre sted, so be it. Sørg for å fylle din verden med ting du synes er fint. Sørg for å la deg elske det som gjør deg glad, og ikke bry deg om hvordan det vil se ut gjennom en annens øyne. Vi er alle romvesner på besøk hos hverandres planeter, så ikke bli såret om noen ser på deg som nettopp det. Det er lov å oppføre seg rart i blant. Så lenge det føles rett for deg. 

Plutselig kjente jeg panikken bre seg helt inn i hjerterota. Har jeg opplevd noe minneverdig? Jeg er skummelt redd for at svaret er nei. Her sitter jeg og er høy på livet og min nyfunnede energi, at jeg helt har glemt å bruke den rett! For hva har jeg egentlig gjort. Vært hos venninner og sett på serier, filmer. Vært hos venninner og gjort nøyaktig det samme som jeg pleier å gjøre hjemme. Jeg har tatt energien min og delt den jevnt, når det mest givende å gjøre ville vært å brukt opp alt på en og samme dag. Gjort den dagen minneverdig. Gjort den dagen til noe fantastisk, fremfor å gjøre hver dag til noe ok+.  Det er jo enkel matte.

(OK+ ganger 7) < (OK ganger 6 pluss FANTASTISK) Gir dette mening? Det som suger mest av alt er også det at en stor del av problemet er penger. Penger som jeg ikke har. Mamma og pappa er verdens flinkeste på å skjemme meg bort, for bortskjemt er jeg. Likevel finnes det grenser på hva man kan finne på når lommepenger er eneste kilden til økning på kontoen. Jobb. Jeg trenger altså jobb. Regnestykket blir plutselig OK ganger 3 pluss JÆVLIG ganger 2 pluss BRA. Og da vet jeg ikke lenger hva som er best. Jeg er så forvirret over hva jeg skal gjøre nå. Med volumet energitanken min hadde før, var det positivt hver gang jeg gikk ut av huset, uansett hvor meningsløst det jeg skulle var, men nå som volumet har økt er det plutselig forventet (mest av meg selv) at noe av det skal gå på ting som er nyttig.

Har jeg gjort mer enn jeg har pleid? Ja. Har jeg smilt mer enn jeg har pleid? Ja. Kommer jeg til å huske de siste ukene om 5 år? Tvilsomt.  Kommer de siste ukene til å avle godt for fremtiden? Definitivt ikke. 

Hæ. Skal jeg plutselig gjøre nytte av meg og lage enestående minner nå? Jeg som har vært ubrukelig i to år. Jeg som har vært et overskudd til mitt eget liv, må, og ikke minst kan plutselig gjøre nytte av meg. Og samtidig kommer spørsmål opp om jeg har gjort noe minneverdig. Hvordan. Hva. Hvorfor. Hva. Hæ. Hjelp. 

Jeg rives i to. Min indre flinke pike og eventyrer krangler om kapp. De har vært så rastløse begge to, fanget i en kropp som ikke vil lystre. Nå vil de ut, leve ut sitt potensiale, dekke alle sine behov. Og så sitter jeg her da, forvirret, lealaus og rådvill. Ser på de samme seriene, filmene og gjør absolutt ingen av mine indre, imaginære venner fornøyde. Har verken produktive eller minneverdige dager. Gråtoner. Jeg bestemmer meg for mye, og gjør ekstremt lite. Jeg er så sikker i mine ord, at det skal jeg gjøre da, og det skal jeg gjøre ditt. Likevel gjør jeg ingenting for å få det til å skje. Jeg handler ikke, jeg bare flyter, og nå innser jeg at hele dette innlegget er nøyaktig det samme. Meningsløst babling som ikke får meg noen vei.

Kan ikke noen bare fortelle meg hva jeg skal gjøre. Kan ikke noen bare binde meg fast og gi meg oppgaver og jobb og trylle frem magiske opplevelser på en og samme tid. Kan ikke noen bare komme med en sjokolade til og se på film med meg

♥ Å ha energi nok til å bruke dagen på det jeg vil, og å kunne gjøre akkurat det samme neste dag igjen, og kanskje til og med neste. Å leve et fullt liv igjen, bare for noen uker.

♥ Venninner du kan ligge våken med til solen går ned og så opp igjen, og fortelle ting som du aldri før har fortalt, og bli fortalt historier ingen ører har hørt.

♥ Å drikke øl med en som er kjekk.

♥ Å lukte våren i luften, selv om det kun vrer noen timer før kram snø igjen blir til is. 

♥ Å sovne og våkne med venner som motbeviser min teori om at mennesker er den verste av alle raser, kun et utpust unna, fire av fem netter

Gjennom mine år på bloggen har jeg mer eller mindre blottlagt meg helt. Fortalt alt, vært så sårbar jeg kan. Nesten. Det er en ting jeg har holdt fra, som jeg aldri har villet fortelle til noen. Som per dags dato jeg kun har snakket om med en håndfull av mennesker. Men jeg er klar nå. Dette er et innlegg jeg lenge har ønsket å skrive, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal skrive. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg tror heller aldri jeg vil klare å få det frem som jeg ønsker. Jeg er klar fordi jeg tror det er over. Det er nesten over. Jeg skal nå gjøre et forsøk på å skrive om selvskadingen. Både ved å fortelle om min situasjon, og for å prøve å løse opp i noen fordommer ved å bruke fakta. 

Jeg ser ned på armen min, som fremdeles er dekket med røde arr. Det som startet med uskyldige risp en dag i 2009, uten å vite at jeg to år senere skulle glede meg til å komme hjem for å få utløp for alt som gnagde i meg. Jeg vet ikke om det noengang fullstendig utviklet seg fra mestringsteknikk til avhengighet, men at jeg kjente på avhengigheten er jeg sikker på. Jeg var heldig, og var aldri så dypt inn i det som mange er. Det var ikke en del av hverdagen min i mer enn ett år. Dessverre skal det ikke mer til for å få deg merket for livet. 

Kroppen vår produserer noe vi kaller endorfiner. Disse endorfinene skilles ut ved blant annet mestringsfølelse, trening, sex og lignende for å "belønne" handlingen. I tillegg skilles det også ut hvis du skader deg, som om det er kroppens egne måte å trøste deg på. Endorfiner er sterkt avhengighetsskapende, noe man kan se blant annet hos det vi kaller treningsnarkomane, og arbeidsnarkomane. Felles med disse finner du selvskaderen. I alle tilfellene ligger det gjerne en avhengighet av dopeffekten endorfiner gir. Av den grunn, blir det ofte kalt "kroppens egne morfin". 

Når jeg sier at det var en del av min hverdag, vil ikke det si jeg lagde nye arr hver dag, men at jeg i større eller mindre grad kjempet mot abstinenser daglig. Det var ikke alltid jeg visste hvorfor abstinensene var der. I starten kom de bare når ting føltes ekstra vondt, og når følelsen av at det snøret seg i brystet virket evigvarende. Andre ganger kunne jeg ha en over gjennomsnittet god dag, og likevel kjenne abstinensene komme snikene. Det var vanskelig for meg å finne et mønster, finne ut hvorfor jeg skadet meg akkurat den dagen. 

Om det hjalp? Det er vanskelig å svare på. Til en viss grad. Akkurat der og da. De skapte noen sekunder jeg følte jeg fikk fri. Korte sekunder som klumpen i brystet lettet. Men om det var verdt det? Nei. Absolutt ikke. Det vonde jeg følte der og da ville passert, med eller uten blod og arr. Men arrene har bært mye av det vonde med seg. Det har skapt nye problemer, som i utgangspunktet ikke var der. De har gjort at jeg kleint må si jeg fryser på svette sommerdager, for å unnskylde at jeg aldri tar av meg jakken, til tross for at jeg åpenbart koker over. De har gjort så jeg ikke har blitt tatt like seriøst av leger, kanskje til og med av venner. De gir andre et syn på meg jeg ikke ønsker å bli sett på som.  Jeg har ikke kunnet gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Jeg har ikke kunnet bruke kjolene jeg har ønsket, uten å ødelegge dem med å henge jakker som ikke passer til over. Jeg har ikke kunnet bade offentlig. Jeg har iallefall ikke turt. 

Det har gitt andre et syn på meg, som jeg ikke ønsker å bli sett på som. Oppmerksomhetsyk. Svak. Emo. Dette var noe jeg ikke ønsket noen skulle finne ut av. Noe jeg kun har vært komfortabel til å vise uten problemer til to personer. Jeg har ikke turt å gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Heldigvis hadde jeg en snill psykolog som sa seg villig til å fortelle foreldrene mine om ting som var vanskelig for meg å snakke om, så jeg selv slapp å konfrontere det. Likevel så jeg skuffelsen første gang pappa kom inn på rommet mitt uten å banke, og jeg ikke rakk å gjemme armen under dyna som jeg pleier å gjøre. Det har bekymret de rundt. meg mye. Jeg så hva det gjorde med eksen, og det er så mye jeg kunne gjort for å viske ut de bekymrede nettene han lå våken, fortvilelsen over å ville hjelpe uten å forstå. Jeg så hva det gjorde med mamma, som bare såvidt visste, og som alltid slapp å se. Skuffelsen da nye sår, nye arr oppstod, skuffelsen mamma følte da hun fant nye blodflekker på puter, klær, tepper. Det gjør vondt å vite at jeg har vært kilden til så mye vondt hos de jeg er glad i.

Det har nå gått 8 måneder med tre glipper, og 5 måneder siden siste glipp. Selv nå kommer abstinensene, men de blir svakere og svakere for hver dag. Jeg er heldig. Heldig som kom meg ut av det så tidlig. Heldig som klarte å legge det fra meg med de vonde følelsene. Heldig som forstod at det kunne bli en avhengighet, heldig som fant styrken til å ikke la det bli det. Og jeg er 90% sikker på at jeg er helt ferdig. Derfor føler jeg det er på tide å jobbe med å finne motet til å ta av meg jakken på varme sommerdager. Motet til å "komme ut av skapet". For det er sånn det føles. 

1. Det er 2013. Naboen som jeg passet da hun var bitteliten og trasket rundt i nabolaget naken og tisset i buskene til naboen. Hun som var enebarn men nå har blitt eldst av tre. Lille søte naboen, blir tenåring i år. Det er sånne ting jeg sliter med å pakke hjernen min rundt. Tiden går så fort. Det føles ut som jeg står stille og alle rundt meg vokser. Jeg vet jo det at jeg ikke er 13 år lenger jeg heller, men likevel føler jeg meg ikke så annerledes enn jeg var for et par år siden. Jeg feiret nyttårsaften med bestejenta, 54 stearinlys, alias, friends og Oslos fyrverkeri over himmelen. Det er ingen steder jeg heller ville vært.

2. Jeg har bestilt møte med Opplæringstjenesten. Snart skal jeg ta neste skritt mot generell studiekompetanse. Det er skummelt og det er fint. 

3. Jeg drømmer om England. Om London. Både i våken og sovende tilstand. Jeg lengter, og gleder meg, for en gang skal London bli min hjemby. Det må det bli. Jeg føler jeg hører til der. Jeg må bare fikse på Engelsken min litt først. Og fullføre det norge har å by meg de neste årene. 

4. I går bladde jeg om siste side av Naiv. Super. Jeg leser altså igjen. Konsentrasjonsevnen er tilbake. I dag skal jeg starte på Kompani Orheim, og så skal jeg lese Boktyven. Og jeg gleder meg til å finne enda fler bøker å lese. For øyeblikket står "Å spise blomster til frokost" og "I morgen var jeg alltid en løve" høyest på ønskelisten. 

5. Jeg gleder meg til Ida, Carina og Ulrikke åpner sitt nye nettmagasin. Jeg har troen på Carina sine ord om at Oh Chérie blir et av norges viktigste nettmagasin for unge kvinner. 

(beklager dårlige bilder. Mørk leilighet = høy iso)

Jeg leste akkurat en sak på minmote.no. Artikkelen handler om (fritt tolket) hvor deprimert forfatteren (Ingvill Dybfest Dahl) ble, og hvor feil det var av de som trener, å dele det med verden. Om hvor demotiverende og hvor depp hun ble av det. Hun påstod det var feil, og i kommentarfeltet var det også ei som skrev at de som trener mye og spiser supersunt sikkert langt i fra er de lykkeligste av oss. 

Jeg blir så irritert av sånt. Selv jeg, som ikke har bevegd meg ordentlig på 4 år synes det er helt greit at de legger ut om trening, at de skryter. Dette til tross for at jeg kanskje burde vært bitter for at jeg faktisk ikke har mulighet til å gjøre det samme selv. Såvidt jeg kan lese er det ingenting som stopper henne fra å prøve å komme i gang. For meg virker hun bare bitter for at andre får til det hun ikke har klart, og velger å klage om det istedet for å prøve hardere. Det er greit om hun gir opp, men det betyr ikke at andre må gjøre det samme. At de får til det de ønsker og har jobbet for er ikke noe de burde behøve å skjule for andre, eller skammes over. 

I artikkelen skriver Ingvill at det er demotiverende. At hun føler det som umulig, og at de som legger ut sånt sikkert aldri har vært der hun er nå, men trent hele livet. Hva slags påstand er det?! Jeg kjenner så mange som har gjort om livet sitt, som har lagt om kostholdet til å bli mye sunnere, og har startet å trene mange ganger i uken, selvom de nesten aldri trente før. Deriblant min søster, som har blitt kjempeflink, og er lykkeligere enn noen gang. Det er kanskje ikke noen av de jeg kjenner som har slitt med overvekt, så veien er litt kortere enn den er for mange, men det betyr hverken at det er lett eller umulig. 

Det er mulig å komme dit de er. Hvis du ser på bloggeren Kristina Andersen, så ser du hvor feil noen av påstandene til Ingvill er. Kristina var tidligere (litt?) overvektig, og klarer nå å trene minst annenhver dag. Hun trente ikke før, hun har ikke vært sunn hele livet, hun har jobber for å komme dit. Hvordan kan du da sitte der og si det er umulig å bli som dem? Og hvordan kan noen si de som trener mye og spiser sunt ikke er lykkelige? Det er ingen hemmelighet at både mosjon og kosthold har effekt på humøret. Mye mosjon og sunn mat har positiv effekt, og kun det. 

Det må jo såklart legges til at det ikke er positivt å bli fanatisk. Det er det ikke med noe. En som fra før av sliter med mat i form av spiseforstyrrelser eller lignende har kanskje ikke godt av å lese slike blogger, eller se slike bilder på instagram (som forfatteren av artikkelen setter fokus på). Jeg føler likevel ikke en hver person skal sitte og ta ansvar for alle og en hver som trykker seg inn for å lese/se på bildene. Ansvar skal man ta for hvilke budskap man sender ut, men det er umulig å tenke på alle. Det er også stor forskjell på thinspiration og treningsinspirasjon. Et lite søk på tumblr beviser dette. 

En ting jeg har tenkt mye på er hvordan jeg skulle ønske kosthold og mosjon ble lagt mer inn i psykolog-samtaler. For ja, faktisk, så viktig tror jeg det er. Jeg synes det skulle blitt oppmuntret til av psykologer å trene og spise sunt. Jeg tror få faktisk er klar over hvor mye det kan ha å si for humøret, og for din generelle dagsform. Såklart skal det være lov å kose seg, men jo sunnere du spiser, dess mindre vil du føle behovet for å gomle sjokolade hver dag. Ta det fra en som har erfart det selv.

Før jeg begynte på dietten (les mer her og her ) spiste jeg i snitt én 200grams sjokoladeplaten om dagen. Nå kan jeg oftest kjøpe én i uken, og uten å tenke meg om spare den i opptil 3-4 dager. Jeg kjenner på kroppen min i mye større grad om jeg har spist for usunt, og jeg får oftere lyst på wok enn jeg får lyst på nudler og mcdonalds. Jeg pleide å spise 2-3 cheeseburgere hver gang det var en mcdonalds i nærheten, nå velger jeg, etter smak og ikke samvittighet, heller å spise baguett eller kebab. Nå er hverken baguett eller kebab supersunt, men i forhold til hvordan jeg spiste før er forskjellen stor. (Kebab er også mer sunt for meg enn en del andre, ettersom jeg prøver å legge på meg, trenger mye kjøtt, og aldri ellers spiser dressing, rømme e.l) 

Jeg synes hele artikkelen hun skriver er helt på trynet. For meg virket det som hennes største problem var at hun så på det som uoppnåelig. Skal skolesvake elever klage på at fremgangsrike mennesker er åpne om suksessen sin i medier? Er jeg den eneste som føler det  er en rettferdig sammenligning å bruke? De fleste treningsglade og sunne menneskene jeg kjenner har slitt for å komme dit. Har klart å ta skrittene selv, og de har aldri hatt det bedre. De har ikke hatt det lettere enn hun ville hatt det. Og for meg virker det som et godt mål å ha. Det er ingen jeg har sett som skriver det er gjort på en uke, eller at det er lett å komme dit. Alt jeg har sett dem skrive er at det bare er å komme i gang. For meg er det ikke annet enn sannhet. Du vil aldri komme dit om du aldri starter, og å sitte og klage på at det gjør deg deprimert vil hverken få flinke mennesker til å slutte å være flinke, eller få deg selv noe mer i gang med å nå målene de er på god vei på å nå. 

Selvom jeg er en jente som har alt, klarer jeg å finne litt av hvert jeg ønsker meg. Materialistisk? Neeeidaa.

Filmer & Serier

SPELLBOUND LIVE

Friends

Mummifilmer

Fresh prince of bel air

Full house

Disney filmer (spesielt Ole Brumm)

Ringenes Herre

Musikk

Alt av Kaizers Orchestra

Think too much av My little pony

Alt av Korn

Sigh no more - Mumford and sons

Lest we forgot (best of) av Marilyn Manson

Bøker

"Å spise blomster til frokost" - Synne Sun Løes

"Se deg ikke tilbake" - Karin Fossum

"Svarte sekunder" - Karin Fossum

"Under nullpunktet" - Bret Easton Ellis 

"Boktyven" - Markus Zusak

Milleniumtriologien - Stieg Larsson

"Kompani orheim" - Tore Renberg

"Naiv. Super." - Erlend Loe

"Doppler" - Erlend Loe

"Min Kamp 1" - Karl Ove Knausgård

"Vernika vil dø" - Paulo Coelho

"Sofies verden" - Jostein Gaardner

Kamera

Vidvinkelobjektiv (rundt 13 mm) 

Fjernutløser

Ekstern blitz

Klær og pynt og sånt

Galaxy TIghts

T-skjorter med fine print

Langermede kjoler

Klær med fine/morsomme/fantastiske print

Jeffery Campbell Everest

Fine høstgensere som kan være over strømpebukser

Mascara, rouge, eyeliner, og øyebrynsgreier med litt kvalitet

Jeg hadde så lyst til å klare å gå fullt år i år. Jeg ønsket det muligens mer enn noe annet. Men etter to måneder med rundt 6 dager av dem tilbragt på skole er det ganske klart at det ikke går. Jeg har nektet for det en halv evighet nå, men om jeg fortsetter å drøye valgene mine, ender det opp med at jeg ikke klarer noe. Hva jeg gjør er enda usikkert, men siden jeg ikke har spesielt lyst til å ende opp med å gå skole sammen med 97-ungene, (Ikke nødvendigvis fordi de er så teite, men fordi det å sitte der med 17-åringer når jeg selv er 20, ikke frister noe spesielt.) kommer jeg sannsynligvis til å ta opp de fleste fagene privat. Så langt det går, iallefall. Da føler jeg i mye større grad at jeg har tid til å bli frisk, og at det ikke haster like mye som det gjør nå. Å bli ferdig med vgs før året jeg fyller 21, kan jeg vel egentlig bare glemme, så det å få førstegangsvitnemål er ute av bildet. Og da er forskjellen på å ta fagene på skolen og som privat liten.

Det å måtte gi slipp på førstegangsvitnemålet suger, for å si det rett ut. Jeg har alltid sett for meg å ha en videre utdanning på minst 5 år, om ikke mer, men når jeg må søke med andregangsvitnemål er snittet betydelig høyere, og sjansen for at jeg kommer inn på det jeg vil desto mindre. Jeg har aldri hatt noen back up-plan. Jeg skulle ta master i journalistikk. Såklart skulle det gå ann, jeg hadde iallefall ikke regnet med at sykdom skulle ødelegge for det. Så ja, jeg trenger ikke gi opp det enda, men tror likevel jeg trenger å finne noe annet som kan virke interessant, så jeg ikke føler hele fremtiden faller sammen om jeg ikke klarer å komme inn når den tid kommer. 

Det jeg tenker nå er å ta mediefagene i år, og evt ta opp realfagene som privatist senere. Og da muligens ta hele 3. klasse som privatist. Spørsmålet er bare om ikke mediefagene er for mye det óg, men jeg håper det går. Det hele kjennes uansett som et stort nederlag. Jeg er så skuffet over meg selv, selvom flere rundt meg prøver å overbevise meg om at det ikke er min feil. Jeg må vel bare ta det som det er, og prøve å godta situasjonen.

Ønsk meg lykke til i livet a. Det virker som jeg trenger det.