penbaringen om at forandring faktisk er mulig

Noe som har vrt viktig for meg det siste ret, og som jeg synes er verdt for alle ta litt tid til tenke over, - er f innsikt i sine egne feil. Virkelig ta en kikk p seg selv og innrmme hvor man har feilet, og hva man nsker forbedre. For meg har det vrt en del ting som har vrt hardt innrmme, men har med tiden funnet ut at jeg bde kan forhndsdmme fremmede og ha rasistiske tendenser. Spesielt sistnevnte er noe jeg absolutt aldri, aldri nsker bli identifisert som, men nekte for at jeg har en automatikk i tankegangen som viser til at jeg ogs er pvirket av hverdagsrasisme ville hindret meg i komme meg forbi det. Det var lett for meg fnyse nr rasister behandler minioriteter urettferdig, det vanskelige var innrmme at jeg, ved tenke selv de minste rasistiske tankene, var en del av problemet. (Akkurat dette temaet kunne jeg skrevet et helt innlegg om, s skal prve holde fokuset der det skal vre).

I begge disse tilfellene - og fler, tr jeg pst at jeg har forbedret meg. For meg har det handlet om ta seg selv nr det skjer, idt tanken oppstr. S enten jeg har sett meg i speilet og pekt ut egne feil, eller sett p andre og pekt ut deres feil - har jeg stoppet og gjort meg selv klar over hva som faktisk skjer. Hvilke tanker jeg har, og hvorfor jeg ikke br tenke som det. Det hres kanskje dumt ut, men jeg har rett og slett satt meg selv litt p plass. Nrmest kjeftet p meg selv nr jeg har mislikt min egen tankegang. Og etter ha gjentatt dette gang p gang, har det faktisk fungert. Vi kan ikke velge hvilke holdninger vi blir pvirket av nr vi vokser opp, men vi kan absolutt velge hvilke holdninger vi beholder som voksne. Men frst m man innrmme at noe ikke er som det skal, og at man slettes ikke er perfekt.

Det er de sm tingene jeg har fokusert p, og det har gjort en ordentlig forskjell for meg. Ikke bare viktige ting som rasisme og urettferdig dmming av andre, men ting som hvilke magasiner jeg ville valgt lese, - hvilke nettaviser jeg gr inn p osv. Jeg vil ikke vre en som velger et lettlest og kommersielt magasin fremfor et intellektuelt et. Jeg vil ikke vre en som baksnakker fremmede av mangel p bedre ting snakke om. Jeg vil ikke vre en som uttaler meg negativt p noen annen enn en saklig mte. Og jeg kan ikke pst at jeg har kommet dit jeg vil, men jeg har endelig forsttt at jeg kan gjre noe med det.

Jeg har en lang vei g fr jeg kan si jeg er den jeg vil vre, og kanskje vil det aldri skje. Det er heller ikke viktig, s lenge jeg jobber med meg selv og klarer bli mer fornyd med den jeg er. Det er utrolig befriende fle jeg kan gjre noe med det, istedet for furte over at jeg for eksempel ikke er en snn som klarer velge grnnsaker fremfor stsaker. Det betyr ikke at jeg feiler om jeg legger grnnsakene til side for spise en deilig sjokoladekake, eller leser et magasin fullt av tom underholdning. Det betyr bare at jeg har innsett at jeg selv er ansvarlig for valgene jeg tar, og at ingen er fanget i de holdningene og valgene en er vokst opp med.

Det er lett skylde p at man ikke kan noe for den man er, og at valgene man tar bare er et resultat av en klyse gener og en dsj av miljet man vokste opp i. Selv har jeg vrt fanget i den tankegangen altfor lenge. Jeg har vrt misfornyd med den jeg er, og vrt overbevist om at det ikke er noe jeg kan gjre med det. Det farlige er at, dersom alle hadde tenkt snn, ville samfunnet aldri gtt fremover. Det er ikke s sykt som en frst tenker at de s p kvinner og mrkhudede som eiendeler fr i tiden (frstnevnte skjer dessverre fremdeles). Misforst meg rett, det er sykt, urettferdig og groteskt, men det var det de hadde blitt lrt opp til fra de var fdt. Det var snn det alltid hadde vrt, og det krever en god del innsikt for klare kritisere noe som for dem alltid har eksistert. Men nr en frst begynner tenke utenfor samfunnets normer, er det s befriende! Det er frst da man innser at forandring er mulig, og at man ikke er fanget i det som har vrt for alltid.


Er det noe som heter for mange muligheter?

De fleste vil nok fnyse av meg og mitt syn p dette, men jo mer jeg tenker p det, jo mer sikker blir jeg. Et (av de mange) problemene jeg finner ved dagens samfunn, er rett og slett at vi har for mange muligheter. Vi er for frie.

Frihet og muligheter er i seg selv bde fint og flott, men jeg synes det er som om vi rett og slett gir oss selv som rase litt for stor tiltro. Du ville ikke sluppet en tiger ls i byen og forventet at den klarte seg, s at vi mennesker fr g og gjre nesten som vi vil, er nesten rart.

Vi liker jo si at verden stadig er i forbedring, og at mennesker aldri har hatt det bedre enn n. Nr jeg hrer slike utsagn liker jeg sprre dem om hvorfor de sier det. "Jo, vi har jo pcer, biler og fly, ogs er det ikke lenger rasistisk, og vi har nok mat og trenger ikke kjempe for overleve" (N kan det sies at ikke alle har nok mat, og at det fremdeles finnes rasisme, og mye annet, men akkurat n er ikke dette poenget). Og jeg kan forst hvor de vil hen, og forst hva de mener. Jeg ville ikke gitt fra meg verken macen min eller friheten til spise hva jeg vil om jeg fikk muligheten. Jeg ville ikke valgt leve annerledes, men det er nettopp det som er en del av problemet.

Vi har skaffet oss vaner og avhengigheter vi ikke engang er klar over. Det er virkelig ikke noen kamp om overleve lenger, men jeg klarer rlig talt ikke si jeg er glad for det. Som en som tidligere gjerne ville byttet bort livet med evig svn, kan jeg si at det ha valget hadde mye si. Det er jo tross alt snn, at man gjerne vil ha det man ikke kan f, og der og da fltes ikke det leve som noe valg, bare noe jeg mtte fordi samfunnet sa jeg skulle det. N kan det godt hende at selvmordstankene var like vanlig fr i tiden som de er n, for en kan jo aldri vite hva folk tenke, - likevel er det noe i meg som tviler. Nr du m jobbe for f noe, setter du s uendelig mye strre pris p det.

Jeg fler ogs at jeg m gi internett et eget avsnitt, for det er ikke grenser over hvor flau jeg er over internett-generasjonen(e). I gamle dager kunne enkelte ofre livet for f tilgang til mer informasjon, for f lrt mer, vite mer. Og s sitter vi her. Zombiene fra r 2013. Vi har nesten ubegrenset med informasjon hvilende i fanget vrt, og hva bruker vi det til? publisere bilder av hva vi spiste til frokost og se p kattevideoer p youtube. Virkelig, er det dette det er kommet til? Jeg savner iveren jeg hadde som liten, lysten til lre og den uendelige nysgjerrigheten. Det sies at en gjennomsnittlig 4 ring spr 400 sprsml hver dag, og jeg tror jeg m ha rundet minst det dobbelte. Jeg ville vite alt, og stoppet ikke fr jeg fikk vite det. Frste gang jeg spurte mamma hvorfor himmelen var bl var nok iallefall fr jeg fylte frem, og da hun ikke visste fortsatte jeg lure helt til jeg klarte komme p min egne teori. Det var minst 5 r senere, men nysgjerrigheten tok aldri slutt. Fremdeles er jeg nysgjerrig, og fremdeles nsker jeg lre, men n tar det ikke mer enn 10 sekunder fr jeg har funnet et svar p google, og det tar ikke mer enn 20 sekunder fr det igjen er glemt. Jeg setter ikke lenger pris p det, jeg gidder ikke engang huske det. For hvorfor skal jeg vel huske det, nr et likt googlesk ville gjentatt det jeg allerede burde visst, uansett?

Prosentandelen p psykisk syke i dag er hyere enn den noen gang har vrt. (Kilde: jeg gjetter.) N skal det ikke legges skjul p at det er lettere innrmme det, og at vi har mer kunnskap om hva det faktisk vil si vre psyk n enn det var fr, men jeg tror fortsatt at det er et faktum, uansett hvor mange faktorer som spiller inn. Vi blir rett og slett rdville dyr fordi vi ikke lenger har noen ordentlig hensikt. Hva skal vi jobbe mot, hva er meningen med livet? Tror dere en antilope spr seg selv hva meningen med livet er fr den tar beina fatt og lper fra lvinnen som sikler etter den? Det hres forferdelig ut si, men jeg skulle nske jeg levde i en tid vi hadde bruk for overlevelsesinstinktet vrt, en tid livet var noe en mtte kjempe for. Vi lrer jo fra vi er sm at det som er verdt ha m jobbes for, og jeg har aldri mttet lfte en finger for holde meg i live. Det er kanskje ikke s rart jeg (og s mange andre) har funnet livet verdilst.

(fant dette i utkast. Det var nok uferdig, men valgte poste det snn jeg fant det. Kom veldig, veldig gjerne med innspill)


Hvis du kunne vrt hvem du ville, hvor du ville, hva du ville - hvordan ville du vrt?

  • 10.01.2014 kl.19:37 i Foto.








Verden er rar fordi jeg er rar.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om verden lenger. Alt er s mrkt, men likevel s lyst. Jeg vet det ikke gir mening nr man sier det ut hyt, men likevel gjr det det. Gir mening alts. For meg, iallefall.
Er det ikke rart hvordan hverdagen kan lyses opp av noe s enkelt som et nske? Hvordan hp plutselig gir alt farger igjen, samtidig som det understreker hvor grtt det er. Ingenting gir mening lenger. Jeg lever, men samtidig ikke. Jeg er. Jeg eksisterer. Det har vrt snn lenge n. Jeg har skrevet om det fr (her), men det er annerledes n. Det er annerledes fordi jeg vet at, selvom det er grtt s finnes det farger der ute. Selvom jeg ikke ser de n, s er de der. De venter p meg, gjemmer seg til sola ikke svir i ynene lenger, til jeg kan se.

Jeg tenker lite og mye p en og samme tid, fler mye og lite p en og samme tid. Alt er forvirrende, og jeg fler meg mest som en tilskuer av min egen tilvrelse. En som flger med, uten ta kontroll, uten delta. Det er noe trist over det ikke delta i sitt eget liv, men jeg kjenner ikke til noe annet. Jeg husker ikke hvordan det er ha kontroll, fle man kan velge selv. Tiden flyter forbi meg, alle dagene, timene, yeblikkene, - og jeg klarer ikke gripe tak i et eneste ett av dem. Verden er rar fordi jeg er rar, men det betyr ikke ndvendigvis at vi passer sammen. Det betyr ikke at vi hrer til hverandre.
Kanskje har ikke verden plass til meg fordi jeg ikke gir rom for den.

(ps: jeg skal prve ikke slette dette, Siv. Du er st som bryr deg.<3 )


se p meg og fortell meg alt jeg er

nb: veldig uredigert, veldig rett frem, lite gjennomtenkt, og sannsynligvis mye som ikke stemmer. beklager for det.

For meg virker det som at alle haster med definere seg selv.Vi hrer om en personlighetsforstyrrelse og leter timesvis etter diagnosekriterier p nett, for se om det stemmer med din egen tolkning av deg selv. Vi hoster 3 ganger, og plutselig forteller internett oss at vi har hjernesvulst, og kommer til d innen uken er omme. Vi leser om introverts og extroverts og plutselig fler du ikke at du kan trekke inn pusten p ny fr du vet hvilken gruppe du hrer til i.

"There's two kinds of people in the world -insert random opposites here-" Og folket jubler. Plutselig er vi definert basert p hvilken vei vi henger dorullen og hvorvidt vi tisser i dusjen eller ei. Hva er det som driver oss til disse tingene? Er selvdefinisjon og selvdiagnosering viktig p veien til selvrealisering, eller er det rent tilfeldig at disse ordene starter med de samme 4 bokstavene? Er det til hjelp, eller er det til begrensing?

Det jeg ikke forstr med personlighetsforstyrrelser, er at det blir kalt en diagnose. Det er jo ofte (okda, noen ganger) bare et ord for hvilke personlighetstrekk en har, og som kanskje br jobbes med. Hvorfor trenger det f et navn? Plutselig gir det flelsen at det er noe galt med personligheten man har, at alt man er er en del av en sykdom, og ikke lenger en del av deg. Negativt som positivt, vi alle nsker ha noe som skiller oss fra mengden. f slengt i trynet at dine personlighetstrekk, og det som gjr deg til deg, plutselig er en sykdom, virker ikke for meg som noe hige etter. Likevel er jeg ogs en av dem som har googlet manisk depressiv, SAD, og borderline litt for mange ganger. Ja, ogs fordi jeg er nysgjerrig og genuint interessert i snt, men si jeg ikke sammenligner meg selv og mitt liv opp mot diagnoseringskriteriene ville vrt en stor feit lgn.

For selv har jeg gitt sprsml om personlig definisjon alt for mye hjernekapasitet. Det spiller jo strengt talt ingen rolle. Ingen bryr seg, egentlig, om du er ekstrovert eller introvert.Hvilken forskjell gjr det om du fr tildelt en personlighetsforstyrrelse? Hvis du ikke har et problem med komme deg gjennom hverdagen, hva positivt vil det gi? Er vi s opptatt av tilhrlighet at vi m f et navn p vr egen oppfrsel, vr egen personlighet? Er det for fle seg som "en av gjengen", eller er det for f en gjeng fle tilhrlighet til? Vi leter desperat etter at andre skal definere hele vrt individ, samtidig som vi roper om hvor unike vi er/nsker vre, og hvordan ingen er akkurat som MEG. Det hele er s paradoksalt, og jeg klarer ikke forst hvor denne trengselen om bli defininert, hre til, men samtidig vre unik kommer fra.


Omvendt spiseforstyrrelse

Og igjen fler jeg p skammen over mtte kaste resten av brdskiva, over ikke forsyne meg p ny, selv om min porsjon var mindre enn alle andres. Igjen gr jeg bort til speilet og ser konturene av ribbeina jeg s gjerne vil ha bort. Jeg ser bein som har gjort venner redde for sitte p fanget mitt, fordi de "er redde for at jeg skal knekke". De beina katten min ikke vil sitte p, fordi hun alltid holder p falle ned i midten. Armene som kunne blitt brukt som grillspyd, kragebeina man nesten kunne drukket av.

Mamma snakket alltid om at det var positivt kunne ta seg selv rundt hndleddene og fremdeles ha mtende fingre, men jeg tror ikke det er sunt nr det gr nesten opp til albuen. Det er heller ikke meningen kunne holde rundt lret med mtende tomler og langefingre nesten helt opp. Det skal vre mulig ligge p gulvet uten f blmerker p hoftebeina, og hver gang jeg mtte snu meg p stranda kjente jeg en brennende flelse av mislykkethet. En mislykkethet som ble bekreftet hver gang kelneren spurte om jeg ikke likte maten, fordi jeg kun hadde ftt i meg 1/3 av den.




g p vekta er greit, s lenge jeg ligger stabilt. Hvis jeg har gtt ned, blir presset enda strre. Det er ingen som flger med p vekta mi, presset finnes (nesten) kun i mitt eget hode. Men det gjr det ikke mindre ekte. Jeg prver venne magesekken min til mer mat, men det presse i seg en ny brdskive nr det fles som du holder p kaste opp og trer renner ned, er ikke en flelse jeg unner noen. Det er ikke alle tynne som velger det, og nr mennesker som ikke kjenner meg prver presse i meg mer mat fordi de frykter at jeg spiser lite med vilje, og ikke er mett er det bare med p forsterke problemet. Jeg vet jeg er tynn, jeg vet det. Og jeg prver gjre noe med det, men ikke pst at det er lett, for du vet ikke. For meg virker det lett g ned i vekt. Jeg mener, det er jo bare spise mindre, og spise sunnere. Jeg kunne levd p salat i flere dager, og vrt lykkelig med det. Vi er bare annerledes, - det er alt.


navnls

De beste samtalene skjer alltid p natten.De beste tekstene, de beste tankene.
For det er kun p natten jeg fler meg alene. Alt er stille fordi alle andre er et annet sted, alle andre befinner seg langt der ute i drmmeland
og jeg fler meg endelig alene nok til trre. Det er som om jeg p dagtid ikke engang tr tenke rlig fordi jeg er redd de skal hre meg.
Redd for at de skal ta meg, kritisere meg. Men om natten kommer alt frem.
Den jeg er, tankene som alltid befinner seg der et sted lusker seg frem og holder liksom rundt meg.
De skapes om til ord i tomme word dokument, utkast som aldri blir postet og samtaler som aldri blir glemt, og kanskje aldri helt forsttt.
De holder meg med selskap, ordene. Tekstene de skaper. Sm ubetydelige og helt sikkert under middels gode tekstene.
Men de betyr noe for meg. De er meg. De er hele mitt vesen.
Akkurat der og da er de alt jeg er.
Og ingenting er mer befriende enn se p seg selv i tekstform.
For tekst er av det vakreste jeg vet.


identitetsls

Det er litt vanskelig noen ganger. skulle vre frisk, nr du fremdeles fler deg syk 50% av tiden. konstant overbevise deg selv om at det er over, at du er ferdig.

Jeg kommer meg opp av senga nesten fler dager enn jeg blir i den, og jeg har ingen nye kutt. Jeg har hodepine ytterst sjeldent, og jeg klarer tilbringe fulle dager i belyste rom.

S alt er over? Jeg er helt frisk? Alt er 10 ganger bedre enn det var?

Kanskje er det det. Jeg vet ikke. Det er vanskelig huske hvordan ting var nr det var p sitt verste.

Ettersom jeg enten sov bort alt, eller var fanget i et tankemnster som ikke lenger gir mening for meg, er det hele veldig virkelighetsfjernt.

For en mned siden fikk ordet "syk" og "tilrettelegging" trer til presse seg frem.

Fremdeles er det litt snn, men mitt selvplagte press om vre frisk tynger enda mer.

Jeg prver overbevise meg selv om at jeg kan leve helt normalt n, og ikke minst om at jeg allerede gjr det.

Og det er ikke s ofte, men minst en gang om dagen blir jeg pmint at det fremdeles ikke er sannheten.

Og jeg vet ikke om jeg noengang kommer til det, for jeg husker ikke hvordan det var.

Jeg husker ikke hvordan jeg var.

Var jeg sosial? Jeg husker ikke.

Var jeg lat da og? Har ingen aning.

Jeg ser jo p meg selv som en introvert, for nesten ingenting sliter meg ut mer enn sosialt samvr, men jeg aner ikke om det er meg selv eller sykdommen som gjr det.

At jeg som liten stengte meg inne og leste et titalls bker halvparten av sommerdagene forteller meg liksom ikke s mye nr jeg ogs husker at alle vennene mine var p ferie.

Jeg leste dessuten ikke bker nok til telles p en hnd engang gjennom hele ungdomsskolen.

Akkurat dette ekstrovert/introvert-sprsmlet er jo strengt talt uhyre uviktig, for om jeg er det ene eller det andre spiller egentlig ingen rolle.

Men det fles som jeg ikke kjenner meg selv utenfor sykdom lenger.

Og om jeg kommer meg ut og blir akkurat like frisk som en gjennomsnittlig nordmann (som forresten tvilsomt er helt frisk),

s vil jeg aldri vite i hvor stor grad den jeg er vil vre pvirket av sykdom.

Hva om jeg var en ekstrovert, eller ville vrt, om jeg aldri ble syk, men fra n av aldri vil trives i store folkemengder?

Jeg tror jeg ville elsket konserter hvis jeg var frisk. Og festivaler, for den saks skyld.

Jeg gjr jo det n g, p en mte. Eller prver overbevise meg selv om det.

Men det beste av alt er jo stemninga, og jeg fler den, jeg ser den, men jeg har aldri ftt deltatt i den.

S hvordan kan jeg egentlig vite.

Hvordan kan jeg egentlig vite noe som helst.
Jeg vet jo ikke engang hvem/hva jeg er.


en litterr illusjon

Og idt jeg blar om siste side blir jeg minnet p hvorfor jeg aldri leser bker som omhandler kjrlighet.

Jeg blir s overveldende forelsket i forelskelsen. Forelsket i en forelskelse jeg ikke engang besitter, og det hele ender ganske patetisk.

Hjernen min forteller meg kontinuelig pretensise setninger om hvor flott kjrlighet og livet og verden er, og oppfrer seg generelt veldig annerledes enn jeg er kjent med.
Deretter peiler den seg inn det nrmeste mannelige individet og peker seg det ut som offer for min midlertidige innbilte kjrlighet, og det hender det hele ender heller pinlig.

For det har skjedd at jeg gir etter mine penbare uplitelige flelser, og plutselig str jeg igjen to dager etter, nr boka endelig har sluppet taket p meg.
Plutselig str jeg igjen med et nesten-kjrlighetsforhold jeg slett ikke er invistert i, ikke p ekte, og det tilsier at det er en ubehagelig klein samtale rett rundt hjrnet hvor jeg m fortelle at

"du. jeg likte deg egentlig aldri alts, jeg bare trodde det fordi hjernen min ble manipulert av en kjrlighetsroman og trodde plutselig at kjrlighet ikke bare var lsningen p alt, men ogs livsndvendig og av en eller annen ukjent grunn (kanskje fordi du fortalte meg at du ikke liker jordbrmilkshake eller fordi du har sko som alltid ser nye ut, selvom du har hatt dem i flere r eller bare fordi du var den siste jeg snakket med jeg vet ikke) ble du pekt ut til vre dens utlp for all denne falske kjrligheten som egentlig aldri var min, men karakterene i boka sin. "

og det er liksom ingen unnskyldning for noe snt, og det er heller ingen lsning og minst av alt noen passende reaksjon. For det hele er s absurd og det er f som forstr hvor lett det er bli holdt gissel av sin egen hjerne, og det er det. det er s lett, det vanskelige er stritte i mot.

Jeg tror jeg br sette en regel for meg selv, som nekter all form for dialog og sosialisering med andre i 72 timer etter endt kjrlighetsroman.
(og kanskje en regel om ikke velge overskrifter utelukkende etter hvilken av de tenkte som hres mest pretensis ut.)


Deja vu

Det er mange ste mennesker i den nye klassen min, men jeg kommer ikke til bli venn med noen av dem. Ikke snn ordentlig, det vet jeg. For nr du ikke er p skolen ofte nok vil du alltid vre hun som er utenfor. De danner seg nye klikker, de lrer seg leve en skoledag uten deg, og nr du kommer tilbake er det liksom ikke plass til deg lenger. Jeg er vant med det, det er helt OK.

Vi har ftt tre oppgaver til n, og til to av dem kunne jeg levere oppgaver jeg gjorde i fjor. Den tredje ser jeg ingen ende p, til tross for at leveringsfristen er i morgen. Jeg er s fryktelig, fryktelig redd for at det ikke skal g i r heller, og jeg vet frykten er med p begrense prestasjonene mine. Jeg er ikke glad for det, jeg vet det blir for dumt, men det er ikke noe jeg har valgt. Og jeg aner ikke hva jeg kan gjre for jobbe mot det.

Helsa har allerede sviktet. Tidligere enn jeg hadde hpet, tidligere enn jeg hadde regnet med. Det skremmer meg desto mer. Jeg skulle nske jeg klarte skrive ut om alt dette, men det fles bare som jeg gjentar meg selv. Alt i livet mitt n er bare en gjentagelse av de to siste rene. Jeg fler meg som en delagt LP med hakk i plata. Flelsene rundt er ogs de samme, om s forsterket. Jeg vil ikke at tekstene skal speile det samme. Jeg vil ikke at dere som leser skal f en deja vu fra de siste to rene, og derfor har det vrt lettest holde fingrene unna tastaturet for en stund.

Det skyldes ogs det at jeg ikke er fornyd. Ikke fornyd med de gamle tekstene, ikke liker bloggdesignet, og generelt er veldig lite stolt av bloggen min. Det gjr det desto mer demotiverende skulle skrive noe. Ingenting blir godt nok, og ha enda en ting jeg er misfornyd med er bare noe jeg ikke takler akkurat n. Er det en ting jeg kunne trengt mer enn noe annet n, s er det flelsen av mestring. Derfor er det s skummelt skulle begi meg ut p oppdrag jeg ikke fler meg trygg p. Spesielt nr det er noe som faktisk betyr noe for meg, som tekst tross alt gjr.

Jeg vet ikke hva dette betyr for bloggen, for faktum er jo at den aldri har vrt veldig oppegende. skrive er iallefall ikke noe jeg vil legge fra meg, og jeg hper dere f som er her klarer holde ut med meg frem til jeg kan gjre det til en prioritet. Jeg har lekt en del med tanken p bytte plattform, og faktisk forske lage noe ordentlig, men det er for meg penbart at dette ikke er riktig tidspunkt prve seg p det. Jeg vil vre sikker p at jeg klarer det frst, klarer gi dere noe som er vrt klikke seg inn p. Bde i form av tekst og bilder. Jeg vet heller ikke om jeg tr uten dere f sm ved min side, til tross for at jeg kun vet hvem en brkdel (les; to) av dere er.


Bildedryss; Thailand.

  • 17.08.2013 kl.21:56 i Foto.

Dette er den beste sommeren jeg har hatt p lenge. England og download var nesten too good to be true, og Thailand var like fantastisk som jeg husket det. Jeg hadde dessverre ikke med noe kamera til England (kunne skyldt p at det var p sykehuset, men jeg ville ikke turt ta det med uansett), men her er et lite bildedryss fra Thailand.













Mitt hat mot merkelapper.

Jeg har vel for lenge siden blitt fortrolig med at jeg er ganske alene om mene det jeg n skal skrive om, og det er helt greit. Og fordi jeg vet f mener det samme, tenkte jeg det kunne vre fint hre andres meninger, s feel free to share.

Jeg er veldig mot merkelapper. Jeg liker ikke at folk kaller meg ateist med en gang jeg sier jeg ikke identifiserer meg med noen religoner, eller at jeg ikke tror p Gud. Jeg liker ikke at folk kaller meg hetero fordi jeg forelsker meg i, og er tiltrukket av gutter. Personlig identifiserer jeg meg ikke med noen av merkelappene ovenfor. Jeg tror ikke p Gud, men jeg fler at om jeg kaller meg selv ateist vil alle automatisk g utifra at mine tanker rundt liv, dd og andre religise sprsml er identiske med andre ateister de har mtt. For meg ville det blitt en slags blokkering for finne ut hva jeg selv tror og ikke tror.

Dersom du har vrt tiltrukket av det motsatte kjnn er du automatisk heterofil. Har du vrt tiltrukket av det samme kjnn er du homofil. Det er kanskje ikke et problem for de fleste, og jeg overtenker det kanskje fullstendig, men for meg blir det sette mennesker i bser. Jeg utelukker fremdeles ikke at jeg kan bli bde tiltrukket og forelsket i en av samme kjnn som meg selv, men jeg ser verken p meg selv som bifil eller homofil av den grunn. Det har bare ikke skjedd enda. Tidligere har jeg vrt tiltrukket, og forelsket i gutter. Snn har det vrt akkurat da, men det er ikke noe jeg verken tr eller nsker love for fremtiden. Hvorfor m man sette mennesker i bser for hvem de har vrt eller er tiltrukket av?

Det komme ut av skapet som homofil er for meg et merkelig fenomen i seg selv. Ikke fordi jeg ikke forstr hvorfor de gjr/fler de m det, men fordi det hele virker s srt. Jeg kom da aldri ut som heterofil? Jeg bare presenterte min frste kjreste for mamma, hun s det var en gutt, og hei da var det ferdig. Og rlig talt ville jeg ikke gjort det p noen annen mte om min neste kjreste skulle vrt en jente. N vet jeg at ikke alle har like aksepterende foreldre som jeg har, s for enkelte ville det kanskje vrt umulig, men jeg fler det er nettopp p grunn av de bsene vi setter. Det komme ut av skapet bringer ofte s mange flere assiosasjoner enn kun det at en er tiltrukket av det samme kjnn. Plutselig ser de gutter i kjoler og jenter i snekkerbukser med flekker av bilolje. Det er da slettes ikke det som er sannheten. vre rlig om hvilket kjnn som tiltrekker en forandrer deg da ikke som person.

Det ville kanskje vrt umulig f til, kjnnsnytralisere til den grad at man ikke trenger p forhnd fortelle hvilket kjnn man blir foretrekke resten av livet, men det er likevel noe jeg skulle nske var mulig. For meg virker det vanskelig oppn likestilling uten noen lignende holdninger. Snn det er i dag er du fortsatt "unormal" om du er homofil, til den grad at du faktisk m fortelle det til folk, som om det er noe viktig fortelle. Som heterofil er det ingen som krever en forklaring, eller blir sjokkerte over legningen din. Det hele virker ganske urettferdig og feil for meg. Ingenting er da mer naturlig enn det andre. Iallefall ikke i mine yne.

Dette ble ekstremt rotete (skrivehnda er litt rusten), men kanskje det jeg prver f frem ligger et sted der inne. Dessuten vil jeg ikke miste dere helt, s dere fr trste dere med rotete og sre meninger enn s lenge.


Tenke sjl?

En pstand: Vi mennesker klarer ikke lenger tenke sjl.

Dryt, sier du? Kanskje, men det gjr det verken mer eller mindre sant. Vi mennesker har blitt s vandt til konstant ta inn nye inntrykk at vi nesten ikke fr tid til tenke ut egne tanker, meninger eller ider. Vi blir s pavirket av det rundt oss at vi lurer oss selv til tro at det fullt og helt var vr id kjpe den nye mascaraen vi s p reklamen, og at reklamen ikke hadde noen effekt p oss. Vi sier vi har vr helt egne stiler, og glemmer at det bare delvis er sant.

Jeg sier ikke at det er negativt bli inspirert, negativt se opp til noe og prve ta ting du synes er positivt fra det og gjre det til ditt. Jeg sier bare at vi m vre mer klar over hvor stor pvirkningskraft medier og annet faktisk har p oss. Tv-programmer, artikler, reklamer - de formidler ikke alltid sannheten. De formidler ikke alltid det som er rett for deg. De tjener penger p selge deg en drmmeverden, de tjener penger p fortelle deg hvordan ting skal vre. N er det sannsynligvis ikke det de fleste tv-seriene prver p. Jeg tror ikke How I met your mother har en skjult agenda. Men de planter stereotyper i hodene vres, som vi selv setter til liv og lar gro til noe som blir for stort til f vekk. Vi fr s mye utenifra at vi helt glemmer hvem vi faktisk er. Det er nesten umulig vite hva som kommer fra deg, og hva som kommer fra mediene. Hvorfor du mener som du gjr, om det faktisk er dine meninger du formidler eller meninger noen andre nsker at du skal ha.

Moteverden er et godt eksempel p det, synes jeg. Mote er kanskje ikke det viktigste vi har, men likevel noe en stor del av pengene vre gr til. Tror du at du selv har formet din egen garderobe p egenhnd? N kan det kanskje vre jeg som er ekstra pvirkelig, men jeg tror rlig talt ikke jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg husker for eksempel godt da gladiatorsandalene ble satt i live. Jeg hatet dem. Jeg synes de var grusomme. S med tiden merket mer og mer at de faktisk kunne vre litt fine hvis du brukte dem rett, og at det kanskje ikke s s ille ut. Alle gikk jo med dem, og innen et r gjorde jeg det samme. Jeg merket at jeg ble pvirket, og jeg skjnte at mediene og mennesker rundt meg mer eller mindre lurte meg til like dem. Likevel kjpte jeg dem. Hvorfor? P tidspunktet jeg gikk i innkjp av et par likte jeg dem jo. Da syntes jeg de var fine. Hvorfor skulle jeg da latt vre?

Det er jo noe s uviktig som sko, s uansett om jeg hadde kjpt eller ikke kjpt dem ville det gjort minimal med forskjell bde p mitt liv og resten av verden. Likevel synes jeg det ligger en liten prinsippsak bak. Skal jeg la mediene bestemme hva jeg synes er pent eller ikke? Nr jeg selv merker at jeg blir pvirket, skal jeg stritte i mot og insistere p at det ikke skjer? Jeg kunne jo sagt at jeg fremdeles hatet dem et r senere, men det ville vrt en lgn. Det var som om butikkene mer eller mindre bestemte hva jeg skulle like. Er det rett? Snn jeg ser det, kan motepvirkning g en av to veier. Industrien kan bestemme hva vi skal like, eller vi kan bestemme hva de m lage for lykkes. Hvis jeg fortsetter la meg bli pvirket, fortsetter kjpe ting jeg "uforklarelig" skiftet mening om, hvordan vil da moteindustrien utvikle seg? Hvem bestemmer da hva som er fint?

Det er kanskje en dum ting av meg ta opp noe s stort i et s lite problem, men jeg synes det var det letteste faktisk sette seg inn i. Det var det eneste tilfellet jeg virkelig merket pvirkningen. Noe som i bunn og grunn bare er dritskummelt. Eneste gangen jeg konkret har merket at jeg har blitt pvirket, var ved kjp av sko. Tror du det er eneste gangen jeg har blitt pvirket? I en diskusjon er det 100% sikkert at minst en av partene blir pvirket i strre eller mindre grad.(ok, jeg har ingen sikre kilder, s ikke ta det for god fisk. Likevel synes ikke jeg det hres usannsynlig ut) Hver gang du fremmer meningene dine i en debatt vil du enten pvirke eller bli pvirket. Det er jo kanskje en bra ting, det er vel tross alt derfor vi diskuterer. For styrke meningene vre, og for f dem frem. Er det en drlig teori du legger p bordet, vil kanskje du bli pvirket til tenke litt dypere p det. Hvis den derimot er god, vil kanskje den andre personen synes det var smart tenkt, og tenke mer igjennom sine egne meninger opp mot dine. Til slutt er det jo logisk om de mest holdbare teoriene er de som gjenstr. Noe som jeg vil tro er en bra ting.

Vi liker tenke at reklamer ikke pvirker oss, men vi kan ikke legge skjul p det faktum at vi aldri hadde nsket oss noe vi ikke visste om. Vi fr hre i btter og spann om hvor mye bedre livet ditt ville vrt om du byttet abbonoment, om du vasket huden din med den nye ansiktsrensen eller om du s den nye filmen p kino. Det fr oss til tro at vi alltid kan kjpe oss til et bedre liv. Noen ganger kan det kanskje stemme. Livet kan bli lettere konomisk om du har det billigste abbonomentet fremfor det dyreste. Du kan spare mye tid p en pc som gjr det du vil i det du ber den om det, fremfor en som bruker 5 minutter p hver side den laster inn. Likevel synes jeg det blir et s overdrevet forbrukerpress.

Det blir et s voldsomt press p at du skal vre og gjre som alle andre, for de ser jo tross alt lykkeligere ut enn du fler deg. Det har gtt s langt at de prver pvirke ved spille p pvirkningene som allerede er lagt inn i deg. Jeg vet ikke nr det startet tros at man var lykkeligere som attraktiv, men et sted m det ha startet, for det er helt klart at det strebes etter. S n spiller de p det til den store gullmedaljen. "Kjp denne kremen s vil du bli rynkefri og pen, og vi vet alle at de som er pene er lykkelige". De spiller s mye p at lykken er vre pen, populr og suksessfull at vi helt glemmer lete etter vr egen lykke.

Jeg har i det minste ikke engang en halv id om hva som ville gjort meg lykkelig. Jeg vet heller ikke lenger hvilke tanker som er helt mine egne, eller hvilke tanker som har blitt plantet utenifra. Og jeg synes iallefall det er en veldig trist ting vite. S fortell meg. Er jeg den eneste som tenker dette? Kanskje ikke engang disse tankene og meningene er mine.


Skrivesperre.

Jeg har ikke postet p s altfor lenge n, for ingenting jeg skriver har kvalitet overhode. Jeg prvde lage en tumblr, s jeg kunne ha et sted poste totalt ukritisk, og ogs kunne poste de sm tekstene. (her) Planen var poste hver dag, men s mtte jeg skifte batteri p macen, og hadde ikke lenger et sted poste fra. skrive p andres pcer er uaktuelt. Det gr ikke ann vre personlig p noe som tilhrer noen andre. Jeg klarer det ikke.

Jeg har dog skrevet en hel rekke med utkast (minst 5), men det er nok ikke mer enn 20% sjans for at de noengang blir postet. Det er mye jeg nsker uttrykke min mening om, men akkurat n har jeg store vanskeligheter for hvordan jeg skal formulere meg. Det var ogs litt skummelt poste etter det var over 1000 innom for lese det forrige innlegget. (etter at steMariedelte det p twitter og et titalls av dere delte det p facebook (<3)) For en stakkars som er vant til at 50 er det hyest sannsynlige tallet p mennesker som interesserer seg for det jeg skriver, fikk jeg ganske prestasjonsangst.

Livet har vrt ganske bra i det siste. Kanskje det ogs er derfor jeg har skrevet s lite. Jeg fr strst skrivetrang, og jeg skriver best nr jeg har det vondt. Jeg har ikke felt en eneste tre den siste mneden. Magen min har hatt hyppigere besk av sommerfugler enn den har hatt av veps. Min strste bekymring er penger, og det er en ganske liten bekymring nr jeg fremdeles fr bde tak over hodet og mat i magen av mamma og pappa.

S istedet for prve f frem noe bra tenkte jeg fortelle (og vise) at jeg har blitt rdhette. Det er vel egentlig ikke noen nyhet, ettersom jeg har vrt det n i over et halvt r, men ettersom jeg ekstremt sjeldent blir avbildet (og enda sjeldnere deler det her) har det svidt fantes noe bevis fr n.

Har du lyst til fortelle meg dine topp tre hendelser fra den siste mnden?


Ingen andre enn du kan redde din verden.

Du tror vi lever i en og samme verden, og jeg ler, for jeg vet at din verden er ikke min og min verden er ikke din. I din verden er mennesker midler vi kan bruke for f tak i det mest dyrebare av alt; penger. Din verden er gr og full av kyniske mennesker og i din verden er status det hyeste man kan oppn. I din verden m man se bra ut for bli godtatt, og du mener du kan vite alt du trenger om en person via en fem minutters samtale, kanskje til og med kun et blikk. I din verden er dyr ting som kun beveger seg for at kjttet ikke skal g ut p dato, og mennesker er de eneste skapningene med flelser. I din verden er det ha en mental helse synonymt med vre gal, og psykisk syke holder du deg unna i frykt for bli smittet. Schizofreni er kun et annet ord for rabies. Du kjrer dit du skal og tar joggingen p en tredemlle. Natur er snittede roser som du en gang i blant ber sekretren din sende til diverse romanser. I din verden finnes det en riktig mte kle seg p, og en gal. De som gjr det sistnevnte holder du deg unna, for du vet allerede du ikke kan like personligheten. I din verden fr man inn all lrdom fra bker, og du tror ingenting med mindre du ser det p trykk.

Men jeg ser verden i farger, og jeg vet at ting verken er sort eller hvitt eller i kun grtoner. Jeg vet at hvert et menneske har noe de kan lre meg, og jeg vet at minner er det mest dyrebare jeg kan ha. Jeg vet at fantastiske mennesker kommer i alle slags pakker, og at innholdet er langt viktigere enn papiret den er pakket inn i. Jeg vet at du aldri kan kjenne et menneske godt nok, og at uansett hvor mye du tror du vet, vet du aldri alt. Jeg vet at dyr er like levende som jeg og du er, og jeg har sett mer flelser og visdom i et dyrs yne enn jeg noengang vil se i dine. Jeg vet at vi alle har en mental helse, og at den vil vre der enten du ignorerer den eller ei. Jeg vet at schizofreni er en lidelse, og at ingen mennesker er sin diagnose. Jeg vet at en gtur i naturen vil gi meg mye mer enn en tv-skjerm eller treningsapparat noengang vil. Jeg vet at klr kan vre en mte utrykke seg p, men at det ogs kan vre et middel for unng g naken. Jeg vet at det alltid vil vre en grense for hvilken kunnskap du kan f fra bker, og at ingen kunnskap overgr den du fr ved oppleve.

Vi lever ingen i samme verden. Vi ser alle p den forskjellig. Du er en del av min verden, og jeg er en del av din. Likevel vil den aldri bli den samme. Vi skaper vr verden, vrt liv, vi skaper det selv. Ingen kan fortelle oss hvilken verden som er best, p noen annen mte enn si at du selv trives best i din. Og om du ikke gjr det, er det ingen andre enn deg som kan endre den. Den skapes ikke av hva vi ser, hva vi hrer eller hvilket underlag vi gr p. Den skapes av hvilke flelser vi knytter det med. Du kan klage s mye du vil over at asfalten er vond g p, men det vil aldri gjre det lettere for deg g. Det finnes s mye annet enn asfalt der ute, det finnes s mange sko som er mer behagelige enn dine. Det finnes s mange lsninger og muligheter, og det er opp til deg velge en av dem. Du m ingenting. Du m aldri, - du velger.

Det kan vre vondt for meg se hvilken rolle jeg spiller i din verden, se hvor lite jeg passer inn. Hvordan du mener tingene jeg gjr er teite. Det er vondt, helt til jeg kommer p at jeg kan dmme deg p nyaktig samme mte. Og til jeg kommer p hvor lite viktig det er. Det er ikke mitt problem hvordan din verden ser ut, du er den eneste som kan forme den. Det som er viktig er at jeg liker rollen jeg spiller i mitt eget liv. Jeg kan ikke dvele over hva jeg ikke kan gjre noe med. Ingen kan passe inn alle steder, og ingen kan bli likt av alle. Du kan gi et vidt forskjellig inntrykk av deg selv til to personer du mter nyaktig samtidig, og det er helt greit. Et av dem kan til og med vre helt feil iflge deg selv, men det er ingenting du kan gjre med det. Noen mennesker misliker andre som om det var en sport, og om det mislike deg gjr verden deres til et bedre sted, so be it. Srg for fylle din verden med ting du synes er fint. Srg for la deg elske det som gjr deg glad, og ikke bry deg om hvordan det vil se ut gjennom en annens yne. Vi er alle romvesner p besk hos hverandres planeter, s ikke bli sret om noen ser p deg som nettopp det. Det er lov oppfre seg rart i blant. S lenge det fles rett for deg.


Har du opplevd noe minneverdig i det siste spurte hun

Plutselig kjente jeg panikken bre seg helt inn i hjerterota. Har jeg opplevd noe minneverdig? Jeg er skummelt redd for at svaret er nei. Her sitter jeg og er hy p livet og min nyfunnede energi, at jeg helt har glemt bruke den rett!For hva har jeg egentlig gjort. Vrt hos venninner og sett p serier, filmer. Vrt hos venninner og gjort nyaktig det samme som jeg pleier gjre hjemme. Jeg har tatt energien min og delt den jevnt, nr det mest givende gjre ville vrt brukt opp alt p en og samme dag. Gjort den dagen minneverdig. Gjort den dagen til noe fantastisk, fremfor gjre hver dag til noe ok+. Det er jo enkel matte.

(OK+ ganger 7) < (OK ganger 6 pluss FANTASTISK) Gir dette mening? Det som suger mest av alt er ogs det at en stor del av problemet er penger. Penger som jeg ikke har. Mamma og pappa er verdens flinkeste p skjemme meg bort, for bortskjemt er jeg. Likevel finnes det grenser p hva man kan finne p nr lommepenger er eneste kilden til kning p kontoen. Jobb. Jeg trenger alts jobb. Regnestykket blir plutselig OK ganger 3 pluss JVLIG ganger 2 pluss BRA. Og da vet jeg ikke lenger hva som er best. Jeg er s forvirret over hva jeg skal gjre n. Med volumet energitanken min hadde fr, var det positivt hver gang jeg gikk ut av huset, uansett hvor meningslst det jeg skulle var, men n som volumet har kt er det plutselig forventet (mest av meg selv) at noe av det skal g p ting som er nyttig.

Har jeg gjort mer enn jeg har pleid? Ja. Har jeg smilt mer enn jeg har pleid? Ja. Kommer jeg til huske de siste ukene om 5 r? Tvilsomt. Kommer de siste ukene til avle godt for fremtiden? Definitivt ikke.

H. Skal jeg plutselig gjre nytte av meg og lage enestende minner n? Jeg som har vrt ubrukelig i to r. Jeg som har vrt et overskudd til mitt eget liv, m, og ikke minst kan plutselig gjre nytte av meg. Og samtidig kommer sprsml opp om jeg har gjort noe minneverdig. Hvordan. Hva. Hvorfor. Hva. H. Hjelp.

Jeg rives i to. Min indre flinke pike og eventyrer krangler om kapp. De har vrt s rastlse begge to, fanget i en kropp som ikke vil lystre. N vil de ut, leve ut sitt potensiale, dekke alle sine behov. Og s sitter jeg her da, forvirret, lealaus og rdvill. Ser p de samme seriene, filmene og gjr absolutt ingen av mine indre, imaginre venner fornyde. Har verken produktive eller minneverdige dager. Grtoner. Jeg bestemmer meg for mye, og gjr ekstremt lite. Jeg er s sikker i mine ord, at det skal jeg gjre da, og det skal jeg gjre ditt. Likevel gjr jeg ingenting for f det til skje. Jeg handler ikke, jeg bare flyter, og n innser jeg at hele dette innlegget er nyaktig det samme. Meningslst babling som ikke fr meg noen vei.

Kan ikke noen bare fortelle meg hva jeg skal gjre. Kan ikke noen bare binde meg fast og gi meg oppgaver og jobb og trylle frem magiske opplevelser p en og samme tid. Kan ikke noen bare komme med en sjokolade til og se p film med meg


Ting som er fint.

  • 06.02.2013 kl.03:06 i Foto.

♥ ha energi nok til bruke dagen p det jeg vil, og kunne gjre akkurat det samme neste dag igjen, og kanskje til og med neste. leve et fullt liv igjen, bare for noen uker.

♥ Venninner du kan ligge vken med til solen gr ned og s opp igjen, og fortelle ting som du aldri fr har fortalt, og bli fortalt historier ingen rer har hrt.

♥ drikke l med en som er kjekk.

♥ lukte vren i luften, selv om det kun vrer noen timer fr kram sn igjen blir til is.

♥ sovne og vkne med venner som motbeviser min teori om at mennesker er den verste av alle raser, kun et utpust unna, fire av fem netter


Dopa p endorfiner.

Gjennom mine r p bloggen har jeg mer eller mindre blottlagt meg helt. Fortalt alt, vrt s srbar jeg kan. Nesten. Det er en ting jeg har holdt fra, som jeg aldri har villet fortelle til noen. Som per dags dato jeg kun har snakket om med en hndfull av mennesker. Men jeg er klar n.Dette er et innlegg jeg lenge har nsket skrive, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal skrive. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg tror heller aldri jeg vil klare f det frem som jeg nsker.Jeg er klar fordi jeg tror det er over. Det er nesten over. Jeg skal n gjre et forsk p skrive om selvskadingen. Bde ved fortelle om min situasjon, og for prve lse opp i noen fordommer ved bruke fakta.

Jeg ser ned p armen min, som fremdeles er dekket med rde arr. Det som startet med uskyldige risp en dag i 2009, uten vite at jeg to r senere skulle glede meg til komme hjem for f utlp for alt som gnagde i meg. Jeg vet ikke om det noengang fullstendig utviklet seg fra mestringsteknikk til avhengighet, men at jeg kjente p avhengigheten er jeg sikker p. Jeg var heldig, og var aldri s dypt inn i det som mange er. Det var ikke en del av hverdagen min i mer enn ett r. Dessverre skal det ikke mer til for f deg merket for livet.

Kroppen vr produserer noe vi kaller endorfiner. Disse endorfinene skilles ut ved blant annet mestringsflelse, trening, sex og lignende for "belnne" handlingen. I tillegg skilles det ogs ut hvis du skader deg, som om det er kroppens egne mte trste deg p. Endorfiner er sterkt avhengighetsskapende, noe man kan se blant annet hos det vi kaller treningsnarkomane, og arbeidsnarkomane. Felles med disse finner du selvskaderen. I alle tilfellene ligger det gjerne en avhengighet av dopeffekten endorfiner gir. Av den grunn, blir det ofte kalt "kroppens egne morfin".

Nr jeg sier at det var en del av min hverdag, vil ikke det si jeg lagde nye arr hver dag, men at jeg i strre eller mindre grad kjempet mot abstinenser daglig. Det var ikke alltid jeg visste hvorfor abstinensene var der. I starten kom de bare nr ting fltes ekstra vondt, og nr flelsen av at det snret seg i brystet virket evigvarende. Andre ganger kunne jeg ha en over gjennomsnittet god dag, og likevel kjenne abstinensene komme snikene. Det var vanskelig for meg finne et mnster, finne ut hvorfor jeg skadet meg akkurat den dagen.



Om det hjalp? Det er vanskelig svare p. Til en viss grad. Akkurat der og da. De skapte noen sekunder jeg flte jeg fikk fri. Korte sekunder som klumpen i brystet lettet. Men om det var verdt det? Nei. Absolutt ikke. Det vonde jeg flte der og da ville passert, med eller uten blod og arr. Men arrene har brt mye av det vonde med seg. Det har skapt nye problemer, som i utgangspunktet ikke var der. De har gjort at jeg kleint m si jeg fryser p svette sommerdager, for unnskylde at jeg aldri tar av meg jakken, til tross for at jeg penbart koker over.De har gjort s jeg ikke har blitt tatt like serist av leger, kanskje til og med av venner. De gir andre et syn p meg jeg ikke nsker bli sett p som. Jeg har ikke kunnet g uten genser i mitt eget hjem p et tosifret antall mneder. Jeg har ikke kunnet bruke kjolene jeg har nsket, uten delegge dem med henge jakker som ikke passer til over. Jeg har ikke kunnet bade offentlig.Jeg har iallefall ikke turt.

Det har gitt andre et syn p meg, som jeg ikke nsker bli sett p som. Oppmerksomhetsyk. Svak. Emo. Dette var noe jeg ikke nsket noen skulle finne ut av. Noe jeg kun har vrt komfortabel til vise uten problemer til to personer. Jeg har ikke turt g uten genser i mitt eget hjem p et tosifret antall mneder. Heldigvis hadde jeg en snill psykolog som sa seg villig til fortelle foreldrene mine om ting som var vanskelig for meg snakke om, s jeg selv slapp konfrontere det. Likevel s jeg skuffelsen frste gang pappa kom inn p rommet mitt uten banke, og jeg ikke rakk gjemme armen under dyna som jeg pleier gjre.Det har bekymret de rundt. meg mye. Jeg s hva det gjorde med eksen, og det er s mye jeg kunne gjort for viske ut de bekymrede nettene han l vken, fortvilelsen over ville hjelpe uten forst. Jeg s hva det gjorde med mamma, som bare svidt visste, og som alltid slapp se. Skuffelsen da nye sr, nye arr oppstod, skuffelsen mamma flte da hun fant nye blodflekker p puter, klr, tepper. Det gjr vondt vite at jeg har vrt kilden til s mye vondt hos de jeg er glad i.

Det har n gtt 8 mneder med tre glipper, og 5 mneder siden siste glipp. Selv n kommer abstinensene, men de blir svakere og svakere for hver dag. Jeg er heldig. Heldig som kom meg ut av det s tidlig. Heldig som klarte legge det fra meg med de vonde flelsene. Heldig som forstod at det kunne bli en avhengighet, heldig som fant styrken til ikke la det bli det. Og jeg er 90% sikker p at jeg er helt ferdig. Derfor fler jeg det er p tide jobbe med finne motet til ta av meg jakken p varme sommerdager. Motet til "komme ut av skapet". For det er snn det fles.


en to tre fire fem.

  • 11.01.2013 kl.12:03 i Lister




1. Det er 2013. Naboen som jeg passet da hun var bitteliten og trasket rundt i nabolaget naken og tisset i buskene til naboen. Hun som var enebarn men n har blitt eldst av tre. Lille ste naboen, blir tenring i r. Det er snne ting jeg sliter med pakke hjernen min rundt. Tiden gr s fort. Det fles ut som jeg str stille og alle rundt meg vokser. Jeg vet jo det at jeg ikke er 13 r lenger jeg heller, men likevel fler jeg meg ikke s annerledes enn jeg var for et par r siden. Jeg feiret nyttrsaften med bestejenta, 54 stearinlys, alias, friends og Oslos fyrverkeri over himmelen. Det er ingen steder jeg heller ville vrt.

2. Jeg har bestilt mte med Opplringstjenesten. Snart skal jeg ta neste skritt mot generell studiekompetanse. Det er skummelt og det er fint.

3. Jeg drmmer om England. Om London. Bde i vken og sovende tilstand. Jeg lengter, og gleder meg, for en gang skal London bli min hjemby. Det m det bli. Jeg fler jeg hrer til der. Jeg m bare fikse p Engelsken min litt frst. Og fullfre det norge har by meg de neste rene.



4. I gr bladde jeg om siste side av Naiv. Super. Jeg leser alts igjen. Konsentrasjonsevnen er tilbake. I dag skal jeg starte p Kompani Orheim, og s skal jeg lese Boktyven. Og jeg gleder meg til finne enda fler bker lese. For yeblikket str " spise blomster til frokost" og "I morgen var jeg alltid en lve" hyest p nskelisten.

5. Jeg gleder meg til Ida, Carina og Ulrikke pner sitt nye nettmagasin. Jeg har troen p Carina sine ord om at Oh Chrieblir et av norges viktigste nettmagasin for unge kvinner.

(beklager drlige bilder. Mrk leilighet = hy iso)


Treningsblogger har drlig innflytelse?

Jeg leste akkurat ensakp minmote.no. Artikkelen handler om (fritt tolket) hvor deprimert forfatteren (Ingvill Dybfest Dahl)ble, og hvor feil det var av de som trener, dele det med verden. Om hvor demotiverende og hvor depp hun ble av det. Hun pstod det var feil, og i kommentarfeltet var det ogs ei som skrev at de som trener mye og spiser supersunt sikkert langt i fra er de lykkeligste av oss.

Jeg blir s irritert av snt. Selv jeg, som ikke har bevegd meg ordentlig p 4 r synes det er helt greit at de legger ut om trening, at de skryter. Dette til tross for at jeg kanskje burde vrt bitter for at jeg faktisk ikke har mulighet til gjre det samme selv. Svidt jeg kan lese er det ingenting som stopper henne fra prve komme i gang. For meg virker hun bare bitter for at andre fr til det hun ikke har klart, og velger klage om det istedet for prve hardere. Det er greit om hun gir opp, men det betyr ikke at andre m gjre det samme. At de fr til det de nsker og har jobbet for er ikke noe de burde behve skjule for andre, eller skammes over.

I artikkelen skriverIngvill at det er demotiverende. At hun fler det som umulig, og at de som legger ut snt sikkert aldri har vrt der hun er n, men trent hele livet. Hva slags pstand er det?! Jeg kjenner s mange som har gjort om livet sitt, som har lagt om kostholdet til bli mye sunnere, og har startet trene mange ganger i uken, selvom de nesten aldri trente fr. Deriblant min sster, som har blitt kjempeflink, og er lykkeligere enn noen gang. Det er kanskje ikke noen av de jeg kjenner som har slitt med overvekt, s veien er litt kortere enn den er for mange, men det betyr hverken at det er lett eller umulig.

Det er mulig komme dit de er. Hvis du ser p bloggeren Kristina Andersen, s ser du hvor feil noen av pstandene til Ingvill er.Kristina var tidligere (litt?) overvektig, og klarer n trene minst annenhver dag.Hun trente ikke fr, hun har ikke vrt sunn hele livet, hun har jobber for komme dit. Hvordan kan du da sitte der og si det er umulig bli som dem? Og hvordan kan noen si de som trener mye og spiser sunt ikke er lykkelige? Det er ingen hemmelighet at bde mosjon og kosthold har effekt p humret. Mye mosjon og sunn mat har positiv effekt, og kun det.

Det m jo sklart legges til at det ikke er positivt bli fanatisk. Det er det ikke med noe. En som fra fr av sliter med mat i form av spiseforstyrrelser eller lignende har kanskje ikke godt av lese slike blogger, eller se slike bilder p instagram (som forfatteren av artikkelen setter fokus p). Jeg fler likevel ikke en hver person skal sitte og ta ansvar for alle og en hver som trykker seg inn for lese/se p bildene. Ansvar skal man ta for hvilke budskap man sender ut, men det er umulig tenke p alle. Det er ogs stor forskjell p thinspiration og treningsinspirasjon. Et lite sk p tumblr beviser dette.

En ting jeg har tenkt mye p er hvordan jeg skulle nske kosthold og mosjon ble lagt mer inn i psykolog-samtaler. For ja, faktisk, s viktig tror jeg det er. Jeg synes det skulle blitt oppmuntret til av psykologer trene og spise sunt. Jeg tror f faktisk er klar over hvor mye det kan ha si for humret, og for din generelle dagsform. Sklart skal det vre lov kose seg, men jo sunnere du spiser, dess mindre vil du fle behovet for gomle sjokolade hver dag. Ta det fra en som har erfart det selv.

Fr jeg begynte p dietten (les mer her og her) spiste jeg i snitt n 200grams sjokoladeplaten om dagen. N kan jeg oftest kjpe n i uken, og uten tenke meg om spare den i opptil 3-4 dager. Jeg kjenner p kroppen min i mye strre grad om jeg har spist for usunt, og jeg fr oftere lyst p wok enn jeg fr lyst p nudler og mcdonalds. Jeg pleide spise 2-3 cheeseburgere hver gang det var en mcdonalds i nrheten, n velger jeg, etter smak og ikke samvittighet, heller spise baguett eller kebab. N er hverken baguett eller kebab supersunt, men i forhold til hvordan jeg spiste fr er forskjellen stor. (Kebab er ogs mer sunt for meg enn en del andre, ettersom jeg prver legge p meg, trenger mye kjtt, og aldri ellers spiser dressing, rmme e.l)

Jeg synes hele artikkelen hun skriver er helt p trynet. For meg virket det som hennes strste problem var at hun s p det som uoppnelig. Skal skolesvake elever klage p at fremgangsrike mennesker er pne om suksessen sin i medier? Er jeg den eneste som fler det er en rettferdig sammenligning bruke? De fleste treningsglade og sunne menneskene jeg kjenner har slitt for komme dit. Har klart ta skrittene selv, og de har aldri hatt det bedre. De har ikke hatt det lettere enn hun ville hatt det. Og for meg virker det som et godt ml ha. Det er ingen jeg har sett som skriver det er gjort p en uke, eller at det er lett komme dit. Alt jeg har sett dem skrive er at det bare er komme i gang. For meg er det ikke annet enn sannhet. Du vil aldri komme dit om du aldri starter, og sitte og klage p at det gjr deg deprimert vil hverken f flinke mennesker til slutte vre flinke, eller f deg selv noe mer i gang med n mlene de er p god vei p n.


Nr hodet sier ja, og kroppen sier nei.

  • 14.11.2012 kl.06:33 i My day

Jeg hadde s lyst til klare g fullt r i r. Jeg nsket det muligens mer enn noe annet. Men etter to mneder med rundt 6 dager av dem tilbragt p skole er det ganske klart at det ikke gr. Jeg har nektet for det en halv evighet n, men om jeg fortsetter drye valgene mine, ender det opp med at jeg ikke klarer noe. Hva jeg gjr er enda usikkert, men siden jeg ikke har spesielt lyst til ende opp med g skole sammen med 97-ungene, (Ikke ndvendigvis fordi de er s teite, men fordi det sitte der med 17-ringer nr jeg selv er 20, ikke frister noe spesielt.) kommer jeg sannsynligvis til ta opp de fleste fagene privat. S langt det gr, iallefall. Da fler jeg i mye strre grad at jeg har tid til bli frisk, og at det ikke haster like mye som det gjr n. bli ferdig med vgs fr ret jeg fyller 21, kan jeg vel egentlig bare glemme, s det f frstegangsvitneml er ute av bildet. Og da er forskjellen p ta fagene p skolen og som privat liten.

Det mtte gi slipp p frstegangsvitnemlet suger, for si det rett ut. Jeg har alltid sett for meg ha en videre utdanning p minst 5 r, om ikke mer, men nr jeg m ske med andregangsvitneml er snittet betydelig hyere, og sjansen for at jeg kommer inn p det jeg vil desto mindre. Jeg har aldri hatt noen back up-plan. Jeg skulle ta master i journalistikk. Sklart skulle det g ann, jeg hadde iallefall ikke regnet med at sykdom skulle delegge for det.S ja, jeg trenger ikke gi opp det enda, men tror likevel jeg trenger finne noe annet som kan virke interessant, s jeg ikke fler hele fremtiden faller sammen om jeg ikke klarer komme inn nr den tid kommer.

Det jeg tenker n er ta mediefagene i r, og evt ta opp realfagene som privatist senere. Og da muligens ta hele 3. klasse som privatist. Sprsmlet er bare om ikke mediefagene er for mye det g, men jeg hper det gr. Det hele kjennes uansett som et stort nederlag. Jeg er s skuffet over meg selv, selvom flere rundt meg prver overbevise meg om at det ikke er min feil. Jeg m vel bare ta det som det er, og prve godta situasjonen.

nsk meg lykke til i livet a. Det virker som jeg trenger det.


Oppdatering: Diett dag 15.

  • 06.11.2012 kl.10:20 i Tips.

N har jeg alts levd uten sukker, egg, rug, melk, hvete, gjr, (++?) i 15 dager (les mer her). Noe som har vrt vanskelig, men likevel lettere enn jeg trodde. Det gr veldig opp og ned fra hver dag som gr. De aller fleste dagene gr det greit, men andre dager er det veldig vanskelig ha lyst p maten som ligger fremfor deg. En dag l jeg faktisk og grt i over en time fordi kroppen min hadde s lyst p sukker. Jeg tror det den 5. dagen av dietten. Jeg prver spise mye grnnsaker, noe jeg er relativt flink til, men burde spise mye mer ntter enn det jeg gjr. Det jeg spiser mye av er wok, og hjemmelagde kjttboller med spesialpasta laget av mais og tomatpurr til. Mamma er ogs snill nok til lage knekkebrd til meg, som stort sett er laget av fr, med "falske" egg som bindemiddel. (litt usikker p hva det faktisk er hun bruker).

P knekkebrdene har jeg aller helst bananer og syltety (hjemmelaget, uten sukker, sklart) p. Men siden jeg kun kan spise 250 gram frukt om dagen, hender det jeg sparer det til noe annet. n appelsin om dagen er mitt godteri, men jeg kan ogs spise potetgull, popcorn og sjokolade (uten sukker og melk). Til min store glede fant jeg ut for en uke siden at jeg ogs kan spise taco, s lenge jeg ikke har i tacosaus eller rmme. Ettersom jeg alltid har vrt for kjedelig for begge disse, kan jeg med andre ord spise den akkurat som jeg pleier, bortsett fra at jeg ikke kan spise lomper. Jeg skal dog ikke ha s altfor mye mais heller, ettersom det er s stt, men ser ikke s strengt p dette.

Jeg har dog hatt et par glipper, uten vilje. To ganger har jeg ftt i meg litt sukker uten vre klar over det fr etterp. Frst med sodd, som jeg jublet over at jeg kunne spise da jeg s igjennom ingredienslista i butikken, noe jeg etter ha spist det fant ut at var feil. Det var litt sukker i, men heldigvis ikke s mye. Ogs med sukker glapp jeg p da jeg kjpte meg vann med sitronsmak, uten tenke langt nok til at det sklart er sukker i det ogs. Etter ha drukket over halve flasken leste jeg av kjedsomhet p innholdslista, og fant ut at det ogs i den var sukker. Annet enn dette, pluss at jeg en gang spiste en kiwi mer enn dosen frukt jeg skal ha daglig, har jeg fullt og helt holdt meg til dietten. Og det gr greit.

Sklart er det mye jeg savner, og det er iblant vanskelig vre med venner som kjper kjeks og sjokolade p butikken, mens det eneste jeg med sikkerhet kan kjpe med meg som snacks er sukkererter eller potetgull med kun salt. Det som irriterer meg mest akkurat n er at jeg ikke vet hvor lenge det varer. Akkurat som dietten er n, varer vel til 19 november, da jeg skal inn i nytt mte med ernringsfysiolog, men etter det er det ikke bare spise fritt. Sannsynligvis vil jeg starte med n og n ting etter dette, for se hvordan kroppen reagerer, men jeg vet ikke sikkert, da hun ikke ville svare p dette fr mtet den 19.

Vi har mttet kjpe veldig mye nytt p helsekosten, og da jeg spurte mamma hvor mye alt dette hadde kostet svarte hun at hun ikke turte tenke p det engang. S ja, det er et dyrt prosjekt, det er helt klart. Mat fra helsekost er flere ganger dyrere enn p vanlig butikk, og jeg synes veldig synd p de som er veldig allergiske og som ikke har annet valg enn betale i dyre dommer for maten sin. Men at det er sunnere, er det vel ikke sprsml om. Hvis du bruker tid og leter finner du helt klart mer enn du trodde. Det finnes veldig mye mer enn jeg var klar over. En hel rekke forskjellige meltyper, for eksempel potetmel og mandelmel, pasta laget av mais, diverse sauser, mange forskjellig typer sjokolade og annet "godteri", erstatninger for sukker (jeg foretrekker sukrin), osv osv. Det er bare lete, og s finner du. Alle vi har mtt i de forskjellige helsekostningene har ogs vrt veldig kunnskapsrike og hjelpsomme.

Hva formen angr, er den ikke noe merkverdig bedre. Heller verre, forvrig. Jeg tror dog ikke dette skyldes dietten, men heller at jeg bare har en drlig periode akkurat n. Men det kan ogs spille inn med det psykiske, noe dette helt klart gr litt utover. Det er jo kjedelig nesten ikke kunne spise annet enn grnnsaker og rent kjtt. Det er vanskelig, og det er tft. Nr skolen kommer opp det igjen, og jeg ikke fler jeg mestrer noe, gr det utover psyken, som igjen gjr det fysiske enda verre. En ond sirkel, som alt annet.

Ellers vil jeg beklage p sen oppdatering, men hverdagen er litt tung for tiden. Skal prve ta litt bilder av det som har hjulpet mest i dietten, og de oppskriftene som jeg(/mamma) bruker.


Er det dette som er livet?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har begynt tenke en del p hvor livet mitt er p vei, og hvor jeg vil det skal g. Hvordan jeg nsker livet skal vre, hvilke prioriteringer jeg setter hyest. De siste ukene har det ikke engang vrt et sprsml om at jeg, skole og helse har vrt i stort fokus. Og jeg ser selv hvor viktig det er. Men for tiden fles det som om livet mitt bare er et stort kaos av ingenting. Det er ikke noe ta tak i, det er bare grtt. Et endelst grtt papir, som s tydelig mangler farger.

S jeg ser p mennesker rundt meg. Ser p filmer, ser p bilder, lester tekster. Det finnes s mange forskjellige individer der ute. Som hver og en velger leve livet p sin mte. Jeg hrer om mennesker som er p verdensreise, mennesker som studerer juss, mennesker som utvikler talentene sine. Hvor vil jeg vre i alt dette? Det er s mange se opp til der ute. S mange ekstremt flinke, smarte, dyktige mennesker. Mennesker med lang utdanning, med fantastiske karrierer, mennesker som vinner OL, mennesker som jobber med redde liv.

Jeg kjenner bare at, jeg vil ikke vre som dem. Jeg vil ikke vre en alle andre ser opp til, jeg vil ikke ha en perfekt fasade. Jeg vil ha et liv jeg kan se tilbake p og si "Hey, dette har vrt fett.". Jeg vil ikke sitte der og si "Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake for gjre det annerledes", jeg vil kunne si "Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake s jeg kunne opplevd det der igjen". Og jeg kjenner at jeg trenger leve mer. oppleve mer, gi litt mer faen. Ikke akkurat n, kanskje, for n kan jeg ikke engang ha sukker i teen min uten at det er galt. Likevel vil jeg ikke vente til jeg er 30, jeg vil ikke engang vente til jeg er ferdig med videregende. Det er kanskje penlyst, men for meg har det ikke egentlig gtt opp fr n at livet er her og n. Dette er livet. Jeg lever i dag.

Jeg har s lett for tenke at "h, det vil jeg gjre en gang", men det skjer liksom aldri at jeg faktisk gjr det. S ja, ok, kanskje sydenturer og lvetemming ville vrt mer idelt gjre om noen r, men jeg kan jo faktisk aldri vite sikkert om jeg fr muligheten. Hva om jeg blir lam? Hva om jeg ikke engang lever om noen r? Jeg vil gjre dumme ting, jeg vil prve noe nytt, jeg vil ha det gy. Jeg vil kjre skateboard etter biler, jeg vil kjre rollerblades gjennom Londons gater, jeg vil bestille flybilletter til et ukjent sted og dra samme dag. Og jeg vil gjre det akkurat n.


Oppdrag: spise seg frisk

  • 15.10.2012 kl.18:32 i My day

For to korte timer siden kom jeg hjem fra ernringsfysiolog, og skal om noen dager starte opp med ny diett, og stort sett gjre om hele kostholdet mitt. I en periode p fire uker skal jeg holde meg helt unnagluten, hvete, spelt, rug, bygg, havre, egg, sukker, gjr, eddik og alkohol. Det er med andre ord veldig lite av det jeg normalt sett spiser, som jeg kan spise disse ukene. For meg som er sukkeravhengig og ekstremt glad i karbohydrater (som pasta, ris, nudler osv) vil dette definitivt bli en utfordring, men jeg holder meg veldig positiv. Det kan tross alt gi store fordeler bde p energi og humr.

Mitt sprsml til dere er da om dette er noe dere er interessert i flge med p? Det er jo ikke akkurat noe jeg har pleid skrive om her, s om det er interessant for noen av dere i det hele tatt er litt vanskelig for meg vite. Hva er dere isfall interessert i lese om? Hva jeg spiser, med bilder av mltid og ingredienser, eller mer hvordan det gr for meg kutte ut sukker (som tross alt er ekstremt avhengighetsskapende) og om jeg merker noen forskjell? Gi meg veldig gjerne tilbakemelding, s jeg slipper enten plage dere, eller g glipp av en mulighet til f gitt dere noe lesestoff. Svidt jeg har forsttt er det et par ME-syke som leser bloggen min, og iallefall for dere er det innmari lurt gjre det samme som jeg skal, iallefall kutte ut sukker s mye du klarer.


Postkort.

Solen skinner, og gjengir en refleksjon i vannet du ser fremfor deg. Postkort, tenker du. Ordet du og venninnen din brukte hver gang dere s vakker natur som minnet om de postkortene du sendte til nre og fjerne p sydenturer p 90-tallet. Den sommeren dere tilbrakte p en y i oslofjorden, og ordet passet seg hver gang dere pnet ynene. Idyll. Grnt sommergress, blger som slo mot berget og smrblide sommerkledde mennesker. Postkort. Over alt. Da dere gikk turer der ingen hadde gtt fr, og det var militrgruver hvor enn dere gikk, og dere kunne ligge p ryggen i gresset ved berget og se p skyer som ikke eksisterte, fr dere rullet p magen for se solen strle mellom strene som kilte dere p kinnet idt vinden tok tak. Lykke.

Men i dag er det ikke sommer, og i dag er det ikke 2008, og solen representerer kanskje fortsatt lykke, men du holder deg i skyggen. Bare bena stikker ut, og solen sprer sin varme rundt de sorte strmpebuksene. I dag, tenker du, i det du fikler ned i lommene etter sigarettpakken. I dag, har ikke vrt s aller verst. Du lar sigaretten balansere mellom leppene mens du ruller p lighteren for fyr. Samtidig som du trekker inn ditt frste trekk, setter du deg litt lenger ned mot brygga. Solen treffer deg i ansiktet, og du lar ryken forlate lungene dine. Og s smiler du. Postkort.


Bye bye, childhood.

  • 18.09.2012 kl.13:54 i Foto.


.

  • 12.09.2012 kl.22:57 i Foto.



Ikke noe videre fantastisk, men et par bilder tatt til en skoleoppgave. (De er s drlige pga ekstremt drlig tidsfrist, og fordi det mtte vre selvportrett. Jeg og selvutlseren er ikke bestevenner.) Og ja, forresten, jeg har blitt brunette.


Sosialt press.

Er det n ting som tar p nesten like mye som skolen gjr, s er det sosialt press. Venner jeg nsker beholde, men som jeg ikke orker vre med s mye som de nsker, og bursdager jeg er bedt i som jeg ikke fler jeg kan si nei til. Jeg blir jo s glad for bli tenkt p. For at noen vil vre med meg, ha meg med p ting. Jeg er redd for om jeg sier nei for ofte vil de slutte sprre. Jeg er redd for om jeg sier nei, s blir de sure, fornrmet, snurt. Jeg har prvd forklare det til alle mine nrmeste, men jeg fler likevel et stort press fra de aller fleste av dem. mte venner har plutselig blitt til bare enda en ting jeg m gjre, og snt sliter en ut s lett.




Det er jo ikke at jeg ikke nsker, jeg har bare ikke overskudd nok til klare det. Jeg vet jeg blir gende p reservetank om jeg er m visse ting, om jeg mter noen den dagen, men likevel gjr jeg det. Og jeg tror ikke noen av dem forstr at det tar p, for selv de dagene jeg sier jeg er sliten, virker jeg jo s opplagt. Sklart jeg virker opplagt. Det betyr ikke at jeg ikke s fort jeg kommer hjem knekker sammen av overanstrengelse. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten. Man lrer seg etterhvert spille opplagt, tvinge de siste kreftene frem, s du ikke virker sliten. For jeg vil jo ikke at noen skal se at jeg er syk. Ikke engang de som har sett det fr. Ikke engang de beste, selvom jeg vet de takler det. Jeg har ikke noe lyst til bli sett snn, jeg har ikke noe lyst til innrmme det, jeg vil ikke at de skal vite hvordan jeg er nr jeg kommer hjem til senga mi etter en slitsom dag.

S istedet for si jeg blir for sliten, istedet for si det ikke passer, istedet for vre med dem og la dem se meg syk, sier jeg ja. Og s gruer jeg meg frem til det er oversttt, og det er ikke snn det skal vre. Jeg har det jo gy med vennene mine, jeg trives jo i selskapet dems, hvis ikke ville jeg ikke beholdt dem som venner. Det er bare det at jeg blir ndt til tvinge meg til orke ting jeg egentlig ikke orker. Fordi jeg er s redd for hva som skjer hvis jeg sier nei. Det er s mye jeg egentlig har lyst til gjre, hadde jeg bare hatt overskudd til det. Det er s mange venner jeg ikke vil miste kontakten med, men energien strekker bare ikke til for holde dem alle like nrt som jeg nsker.

PS: Beklager mye klageinnlegg. Jeg har det egentlig bra, alts, det er bare litt vanskelig balansere alt, og bruker bloggen som klageboks, s det ikke gr for mye utover de rundt meg. Hper det tilgis.


Urettferdig.

Jeg har alltid sett p meg selv som heldig, som ikke er sykere enn det jeg er. Frst n i det siste har jeg flt det som urettferdig. Urettferdig at jeg er syk. Egoistisk, tenker du? Ja, jeg og. Det er ikke snn jeg vil tenke, ikke snn jeg vil fle. For jeg vet jeg er s mye heldigere enn flertallet, p s mange mter. Det fles bare litt tungt nr jeg ser de i klassen bli ferdige med oppgaver jeg sovner nr jeg prver meg p. Nr de er glade og opplagte p morningen, mens jeg svidt klarer stable ene beinet foran det andre. Nr de lper opp trappen jeg 7 av 10 ganger m ha pauser i for klare g opp. Nr de koser seg ute i solen, mens jeg fr vondt av ha ynene pne.

Denne uken har jeg feilet med st opp to av tre dager. Jeg m sannsynligvis avlyse to bursdager denne mneden, fordi sist bursdag jeg var p tok p s hardt. Med mindre jeg blir bedre, sklart. Jeg gleder meg hver fredag til slippe stresse med sovne tidsnok, men sovner fr klokken er 11 uansett. Jeg m legge meg 9 hver dag, og jeg kan ikke jobbe. Jeg vil jo jobbe, jeg bil tjene mine egne penger, jeg vil vre selvstendig. Jeg vil klare vre p skolen hver dag, jeg vil klare gjre det bra, jeg vil vre fokusert og konsentrert. Jeg har ikke noe nske om sovne p skolen, det bare skjer.

Og akkurat i dag kjennes det urettferdig.
Akkurat i dag tenker jeg egoistiske tanker.
For akkurat i dag mtte jeg avlyse enda en ting jeg egentlig har veldig lyst til. Kun fordi jeg ikke orker.


Bildedryss: Krager

  • 27.08.2012 kl.20:23 i Foto.










Les mer i arkivet Mars 2014 Januar 2014 November 2013

, Nittedal

Jeg er unik, akkurat som alle andre.


MalinKleiven

  • Image and video hosting by TinyPic
  • Du skal ikke tro alt du leser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg






hits

Jeg er unik, - akkurat som alle andre.

penbaringen om at forandring faktisk er mulig

Noe som har vrt viktig for meg det siste ret, og som jeg synes er verdt for alle ta litt tid til tenke over, - er f innsikt i sine egne feil. Virkelig ta en kikk p seg selv og innrmme hvor man har feilet, og hva man nsker forbedre. For meg har det vrt en del ting som har vrt hardt innrmme, men har med tiden funnet ut at jeg bde kan forhndsdmme fremmede og ha rasistiske tendenser. Spesielt sistnevnte er noe jeg absolutt aldri, aldri nsker bli identifisert som, men nekte for at jeg har en automatikk i tankegangen som viser til at jeg ogs er pvirket av hverdagsrasisme ville hindret meg i komme meg forbi det. Det var lett for meg fnyse nr rasister behandler minioriteter urettferdig, det vanskelige var innrmme at jeg, ved tenke selv de minste rasistiske tankene, var en del av problemet. (Akkurat dette temaet kunne jeg skrevet et helt innlegg om, s skal prve holde fokuset der det skal vre).

I begge disse tilfellene - og fler, tr jeg pst at jeg har forbedret meg. For meg har det handlet om ta seg selv nr det skjer, idt tanken oppstr. S enten jeg har sett meg i speilet og pekt ut egne feil, eller sett p andre og pekt ut deres feil - har jeg stoppet og gjort meg selv klar over hva som faktisk skjer. Hvilke tanker jeg har, og hvorfor jeg ikke br tenke som det. Det hres kanskje dumt ut, men jeg har rett og slett satt meg selv litt p plass. Nrmest kjeftet p meg selv nr jeg har mislikt min egen tankegang. Og etter ha gjentatt dette gang p gang, har det faktisk fungert. Vi kan ikke velge hvilke holdninger vi blir pvirket av nr vi vokser opp, men vi kan absolutt velge hvilke holdninger vi beholder som voksne. Men frst m man innrmme at noe ikke er som det skal, og at man slettes ikke er perfekt.

Det er de sm tingene jeg har fokusert p, og det har gjort en ordentlig forskjell for meg. Ikke bare viktige ting som rasisme og urettferdig dmming av andre, men ting som hvilke magasiner jeg ville valgt lese, - hvilke nettaviser jeg gr inn p osv. Jeg vil ikke vre en som velger et lettlest og kommersielt magasin fremfor et intellektuelt et. Jeg vil ikke vre en som baksnakker fremmede av mangel p bedre ting snakke om. Jeg vil ikke vre en som uttaler meg negativt p noen annen enn en saklig mte. Og jeg kan ikke pst at jeg har kommet dit jeg vil, men jeg har endelig forsttt at jeg kan gjre noe med det.

Jeg har en lang vei g fr jeg kan si jeg er den jeg vil vre, og kanskje vil det aldri skje. Det er heller ikke viktig, s lenge jeg jobber med meg selv og klarer bli mer fornyd med den jeg er. Det er utrolig befriende fle jeg kan gjre noe med det, istedet for furte over at jeg for eksempel ikke er en snn som klarer velge grnnsaker fremfor stsaker. Det betyr ikke at jeg feiler om jeg legger grnnsakene til side for spise en deilig sjokoladekake, eller leser et magasin fullt av tom underholdning. Det betyr bare at jeg har innsett at jeg selv er ansvarlig for valgene jeg tar, og at ingen er fanget i de holdningene og valgene en er vokst opp med.

Det er lett skylde p at man ikke kan noe for den man er, og at valgene man tar bare er et resultat av en klyse gener og en dsj av miljet man vokste opp i. Selv har jeg vrt fanget i den tankegangen altfor lenge. Jeg har vrt misfornyd med den jeg er, og vrt overbevist om at det ikke er noe jeg kan gjre med det. Det farlige er at, dersom alle hadde tenkt snn, ville samfunnet aldri gtt fremover. Det er ikke s sykt som en frst tenker at de s p kvinner og mrkhudede som eiendeler fr i tiden (frstnevnte skjer dessverre fremdeles). Misforst meg rett, det er sykt, urettferdig og groteskt, men det var det de hadde blitt lrt opp til fra de var fdt. Det var snn det alltid hadde vrt, og det krever en god del innsikt for klare kritisere noe som for dem alltid har eksistert. Men nr en frst begynner tenke utenfor samfunnets normer, er det s befriende! Det er frst da man innser at forandring er mulig, og at man ikke er fanget i det som har vrt for alltid.

Er det noe som heter for mange muligheter?

De fleste vil nok fnyse av meg og mitt syn p dette, men jo mer jeg tenker p det, jo mer sikker blir jeg. Et (av de mange) problemene jeg finner ved dagens samfunn, er rett og slett at vi har for mange muligheter. Vi er for frie.

Frihet og muligheter er i seg selv bde fint og flott, men jeg synes det er som om vi rett og slett gir oss selv som rase litt for stor tiltro. Du ville ikke sluppet en tiger ls i byen og forventet at den klarte seg, s at vi mennesker fr g og gjre nesten som vi vil, er nesten rart.

Vi liker jo si at verden stadig er i forbedring, og at mennesker aldri har hatt det bedre enn n. Nr jeg hrer slike utsagn liker jeg sprre dem om hvorfor de sier det. "Jo, vi har jo pcer, biler og fly, ogs er det ikke lenger rasistisk, og vi har nok mat og trenger ikke kjempe for overleve" (N kan det sies at ikke alle har nok mat, og at det fremdeles finnes rasisme, og mye annet, men akkurat n er ikke dette poenget). Og jeg kan forst hvor de vil hen, og forst hva de mener. Jeg ville ikke gitt fra meg verken macen min eller friheten til spise hva jeg vil om jeg fikk muligheten. Jeg ville ikke valgt leve annerledes, men det er nettopp det som er en del av problemet.

Vi har skaffet oss vaner og avhengigheter vi ikke engang er klar over. Det er virkelig ikke noen kamp om overleve lenger, men jeg klarer rlig talt ikke si jeg er glad for det. Som en som tidligere gjerne ville byttet bort livet med evig svn, kan jeg si at det ha valget hadde mye si. Det er jo tross alt snn, at man gjerne vil ha det man ikke kan f, og der og da fltes ikke det leve som noe valg, bare noe jeg mtte fordi samfunnet sa jeg skulle det. N kan det godt hende at selvmordstankene var like vanlig fr i tiden som de er n, for en kan jo aldri vite hva folk tenke, - likevel er det noe i meg som tviler. Nr du m jobbe for f noe, setter du s uendelig mye strre pris p det.

Jeg fler ogs at jeg m gi internett et eget avsnitt, for det er ikke grenser over hvor flau jeg er over internett-generasjonen(e). I gamle dager kunne enkelte ofre livet for f tilgang til mer informasjon, for f lrt mer, vite mer. Og s sitter vi her. Zombiene fra r 2013. Vi har nesten ubegrenset med informasjon hvilende i fanget vrt, og hva bruker vi det til? publisere bilder av hva vi spiste til frokost og se p kattevideoer p youtube. Virkelig, er det dette det er kommet til? Jeg savner iveren jeg hadde som liten, lysten til lre og den uendelige nysgjerrigheten. Det sies at en gjennomsnittlig 4 ring spr 400 sprsml hver dag, og jeg tror jeg m ha rundet minst det dobbelte. Jeg ville vite alt, og stoppet ikke fr jeg fikk vite det. Frste gang jeg spurte mamma hvorfor himmelen var bl var nok iallefall fr jeg fylte frem, og da hun ikke visste fortsatte jeg lure helt til jeg klarte komme p min egne teori. Det var minst 5 r senere, men nysgjerrigheten tok aldri slutt. Fremdeles er jeg nysgjerrig, og fremdeles nsker jeg lre, men n tar det ikke mer enn 10 sekunder fr jeg har funnet et svar p google, og det tar ikke mer enn 20 sekunder fr det igjen er glemt. Jeg setter ikke lenger pris p det, jeg gidder ikke engang huske det. For hvorfor skal jeg vel huske det, nr et likt googlesk ville gjentatt det jeg allerede burde visst, uansett?

Prosentandelen p psykisk syke i dag er hyere enn den noen gang har vrt. (Kilde: jeg gjetter.) N skal det ikke legges skjul p at det er lettere innrmme det, og at vi har mer kunnskap om hva det faktisk vil si vre psyk n enn det var fr, men jeg tror fortsatt at det er et faktum, uansett hvor mange faktorer som spiller inn. Vi blir rett og slett rdville dyr fordi vi ikke lenger har noen ordentlig hensikt. Hva skal vi jobbe mot, hva er meningen med livet? Tror dere en antilope spr seg selv hva meningen med livet er fr den tar beina fatt og lper fra lvinnen som sikler etter den? Det hres forferdelig ut si, men jeg skulle nske jeg levde i en tid vi hadde bruk for overlevelsesinstinktet vrt, en tid livet var noe en mtte kjempe for. Vi lrer jo fra vi er sm at det som er verdt ha m jobbes for, og jeg har aldri mttet lfte en finger for holde meg i live. Det er kanskje ikke s rart jeg (og s mange andre) har funnet livet verdilst.

(fant dette i utkast. Det var nok uferdig, men valgte poste det snn jeg fant det. Kom veldig, veldig gjerne med innspill)

Hvis du kunne vrt hvem du ville, hvor du ville, hva du ville - hvordan ville du vrt?







Verden er rar fordi jeg er rar.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om verden lenger. Alt er s mrkt, men likevel s lyst. Jeg vet det ikke gir mening nr man sier det ut hyt, men likevel gjr det det. Gir mening alts. For meg, iallefall.
Er det ikke rart hvordan hverdagen kan lyses opp av noe s enkelt som et nske? Hvordan hp plutselig gir alt farger igjen, samtidig som det understreker hvor grtt det er. Ingenting gir mening lenger. Jeg lever, men samtidig ikke. Jeg er. Jeg eksisterer. Det har vrt snn lenge n. Jeg har skrevet om det fr (her), men det er annerledes n. Det er annerledes fordi jeg vet at, selvom det er grtt s finnes det farger der ute. Selvom jeg ikke ser de n, s er de der. De venter p meg, gjemmer seg til sola ikke svir i ynene lenger, til jeg kan se.

Jeg tenker lite og mye p en og samme tid, fler mye og lite p en og samme tid. Alt er forvirrende, og jeg fler meg mest som en tilskuer av min egen tilvrelse. En som flger med, uten ta kontroll, uten delta. Det er noe trist over det ikke delta i sitt eget liv, men jeg kjenner ikke til noe annet. Jeg husker ikke hvordan det er ha kontroll, fle man kan velge selv. Tiden flyter forbi meg, alle dagene, timene, yeblikkene, - og jeg klarer ikke gripe tak i et eneste ett av dem. Verden er rar fordi jeg er rar, men det betyr ikke ndvendigvis at vi passer sammen. Det betyr ikke at vi hrer til hverandre.
Kanskje har ikke verden plass til meg fordi jeg ikke gir rom for den.

(ps: jeg skal prve ikke slette dette, Siv. Du er st som bryr deg.<3 )

se p meg og fortell meg alt jeg er

nb: veldig uredigert, veldig rett frem, lite gjennomtenkt, og sannsynligvis mye som ikke stemmer. beklager for det.

For meg virker det som at alle haster med definere seg selv.Vi hrer om en personlighetsforstyrrelse og leter timesvis etter diagnosekriterier p nett, for se om det stemmer med din egen tolkning av deg selv. Vi hoster 3 ganger, og plutselig forteller internett oss at vi har hjernesvulst, og kommer til d innen uken er omme. Vi leser om introverts og extroverts og plutselig fler du ikke at du kan trekke inn pusten p ny fr du vet hvilken gruppe du hrer til i.

"There's two kinds of people in the world -insert random opposites here-" Og folket jubler. Plutselig er vi definert basert p hvilken vei vi henger dorullen og hvorvidt vi tisser i dusjen eller ei. Hva er det som driver oss til disse tingene? Er selvdefinisjon og selvdiagnosering viktig p veien til selvrealisering, eller er det rent tilfeldig at disse ordene starter med de samme 4 bokstavene? Er det til hjelp, eller er det til begrensing?

Det jeg ikke forstr med personlighetsforstyrrelser, er at det blir kalt en diagnose. Det er jo ofte (okda, noen ganger) bare et ord for hvilke personlighetstrekk en har, og som kanskje br jobbes med. Hvorfor trenger det f et navn? Plutselig gir det flelsen at det er noe galt med personligheten man har, at alt man er er en del av en sykdom, og ikke lenger en del av deg. Negativt som positivt, vi alle nsker ha noe som skiller oss fra mengden. f slengt i trynet at dine personlighetstrekk, og det som gjr deg til deg, plutselig er en sykdom, virker ikke for meg som noe hige etter. Likevel er jeg ogs en av dem som har googlet manisk depressiv, SAD, og borderline litt for mange ganger. Ja, ogs fordi jeg er nysgjerrig og genuint interessert i snt, men si jeg ikke sammenligner meg selv og mitt liv opp mot diagnoseringskriteriene ville vrt en stor feit lgn.

For selv har jeg gitt sprsml om personlig definisjon alt for mye hjernekapasitet. Det spiller jo strengt talt ingen rolle. Ingen bryr seg, egentlig, om du er ekstrovert eller introvert.Hvilken forskjell gjr det om du fr tildelt en personlighetsforstyrrelse? Hvis du ikke har et problem med komme deg gjennom hverdagen, hva positivt vil det gi? Er vi s opptatt av tilhrlighet at vi m f et navn p vr egen oppfrsel, vr egen personlighet? Er det for fle seg som "en av gjengen", eller er det for f en gjeng fle tilhrlighet til? Vi leter desperat etter at andre skal definere hele vrt individ, samtidig som vi roper om hvor unike vi er/nsker vre, og hvordan ingen er akkurat som MEG. Det hele er s paradoksalt, og jeg klarer ikke forst hvor denne trengselen om bli defininert, hre til, men samtidig vre unik kommer fra.

Omvendt spiseforstyrrelse

Og igjen fler jeg p skammen over mtte kaste resten av brdskiva, over ikke forsyne meg p ny, selv om min porsjon var mindre enn alle andres. Igjen gr jeg bort til speilet og ser konturene av ribbeina jeg s gjerne vil ha bort. Jeg ser bein som har gjort venner redde for sitte p fanget mitt, fordi de "er redde for at jeg skal knekke". De beina katten min ikke vil sitte p, fordi hun alltid holder p falle ned i midten. Armene som kunne blitt brukt som grillspyd, kragebeina man nesten kunne drukket av.

Mamma snakket alltid om at det var positivt kunne ta seg selv rundt hndleddene og fremdeles ha mtende fingre, men jeg tror ikke det er sunt nr det gr nesten opp til albuen. Det er heller ikke meningen kunne holde rundt lret med mtende tomler og langefingre nesten helt opp. Det skal vre mulig ligge p gulvet uten f blmerker p hoftebeina, og hver gang jeg mtte snu meg p stranda kjente jeg en brennende flelse av mislykkethet. En mislykkethet som ble bekreftet hver gang kelneren spurte om jeg ikke likte maten, fordi jeg kun hadde ftt i meg 1/3 av den.




g p vekta er greit, s lenge jeg ligger stabilt. Hvis jeg har gtt ned, blir presset enda strre. Det er ingen som flger med p vekta mi, presset finnes (nesten) kun i mitt eget hode. Men det gjr det ikke mindre ekte. Jeg prver venne magesekken min til mer mat, men det presse i seg en ny brdskive nr det fles som du holder p kaste opp og trer renner ned, er ikke en flelse jeg unner noen. Det er ikke alle tynne som velger det, og nr mennesker som ikke kjenner meg prver presse i meg mer mat fordi de frykter at jeg spiser lite med vilje, og ikke er mett er det bare med p forsterke problemet. Jeg vet jeg er tynn, jeg vet det. Og jeg prver gjre noe med det, men ikke pst at det er lett, for du vet ikke. For meg virker det lett g ned i vekt. Jeg mener, det er jo bare spise mindre, og spise sunnere. Jeg kunne levd p salat i flere dager, og vrt lykkelig med det. Vi er bare annerledes, - det er alt.

navnls

De beste samtalene skjer alltid p natten.De beste tekstene, de beste tankene.
For det er kun p natten jeg fler meg alene. Alt er stille fordi alle andre er et annet sted, alle andre befinner seg langt der ute i drmmeland
og jeg fler meg endelig alene nok til trre. Det er som om jeg p dagtid ikke engang tr tenke rlig fordi jeg er redd de skal hre meg.
Redd for at de skal ta meg, kritisere meg. Men om natten kommer alt frem.
Den jeg er, tankene som alltid befinner seg der et sted lusker seg frem og holder liksom rundt meg.
De skapes om til ord i tomme word dokument, utkast som aldri blir postet og samtaler som aldri blir glemt, og kanskje aldri helt forsttt.
De holder meg med selskap, ordene. Tekstene de skaper. Sm ubetydelige og helt sikkert under middels gode tekstene.
Men de betyr noe for meg. De er meg. De er hele mitt vesen.
Akkurat der og da er de alt jeg er.
Og ingenting er mer befriende enn se p seg selv i tekstform.
For tekst er av det vakreste jeg vet.

identitetsls

Det er litt vanskelig noen ganger. skulle vre frisk, nr du fremdeles fler deg syk 50% av tiden. konstant overbevise deg selv om at det er over, at du er ferdig.

Jeg kommer meg opp av senga nesten fler dager enn jeg blir i den, og jeg har ingen nye kutt. Jeg har hodepine ytterst sjeldent, og jeg klarer tilbringe fulle dager i belyste rom.

S alt er over? Jeg er helt frisk? Alt er 10 ganger bedre enn det var?

Kanskje er det det. Jeg vet ikke. Det er vanskelig huske hvordan ting var nr det var p sitt verste.

Ettersom jeg enten sov bort alt, eller var fanget i et tankemnster som ikke lenger gir mening for meg, er det hele veldig virkelighetsfjernt.

For en mned siden fikk ordet "syk" og "tilrettelegging" trer til presse seg frem.

Fremdeles er det litt snn, men mitt selvplagte press om vre frisk tynger enda mer.

Jeg prver overbevise meg selv om at jeg kan leve helt normalt n, og ikke minst om at jeg allerede gjr det.

Og det er ikke s ofte, men minst en gang om dagen blir jeg pmint at det fremdeles ikke er sannheten.

Og jeg vet ikke om jeg noengang kommer til det, for jeg husker ikke hvordan det var.

Jeg husker ikke hvordan jeg var.

Var jeg sosial? Jeg husker ikke.

Var jeg lat da og? Har ingen aning.

Jeg ser jo p meg selv som en introvert, for nesten ingenting sliter meg ut mer enn sosialt samvr, men jeg aner ikke om det er meg selv eller sykdommen som gjr det.

At jeg som liten stengte meg inne og leste et titalls bker halvparten av sommerdagene forteller meg liksom ikke s mye nr jeg ogs husker at alle vennene mine var p ferie.

Jeg leste dessuten ikke bker nok til telles p en hnd engang gjennom hele ungdomsskolen.

Akkurat dette ekstrovert/introvert-sprsmlet er jo strengt talt uhyre uviktig, for om jeg er det ene eller det andre spiller egentlig ingen rolle.

Men det fles som jeg ikke kjenner meg selv utenfor sykdom lenger.

Og om jeg kommer meg ut og blir akkurat like frisk som en gjennomsnittlig nordmann (som forresten tvilsomt er helt frisk),

s vil jeg aldri vite i hvor stor grad den jeg er vil vre pvirket av sykdom.

Hva om jeg var en ekstrovert, eller ville vrt, om jeg aldri ble syk, men fra n av aldri vil trives i store folkemengder?

Jeg tror jeg ville elsket konserter hvis jeg var frisk. Og festivaler, for den saks skyld.

Jeg gjr jo det n g, p en mte. Eller prver overbevise meg selv om det.

Men det beste av alt er jo stemninga, og jeg fler den, jeg ser den, men jeg har aldri ftt deltatt i den.

S hvordan kan jeg egentlig vite.

Hvordan kan jeg egentlig vite noe som helst.
Jeg vet jo ikke engang hvem/hva jeg er.

en litterr illusjon

Og idt jeg blar om siste side blir jeg minnet p hvorfor jeg aldri leser bker som omhandler kjrlighet.

Jeg blir s overveldende forelsket i forelskelsen. Forelsket i en forelskelse jeg ikke engang besitter, og det hele ender ganske patetisk.

Hjernen min forteller meg kontinuelig pretensise setninger om hvor flott kjrlighet og livet og verden er, og oppfrer seg generelt veldig annerledes enn jeg er kjent med.
Deretter peiler den seg inn det nrmeste mannelige individet og peker seg det ut som offer for min midlertidige innbilte kjrlighet, og det hender det hele ender heller pinlig.

For det har skjedd at jeg gir etter mine penbare uplitelige flelser, og plutselig str jeg igjen to dager etter, nr boka endelig har sluppet taket p meg.
Plutselig str jeg igjen med et nesten-kjrlighetsforhold jeg slett ikke er invistert i, ikke p ekte, og det tilsier at det er en ubehagelig klein samtale rett rundt hjrnet hvor jeg m fortelle at

"du. jeg likte deg egentlig aldri alts, jeg bare trodde det fordi hjernen min ble manipulert av en kjrlighetsroman og trodde plutselig at kjrlighet ikke bare var lsningen p alt, men ogs livsndvendig og av en eller annen ukjent grunn (kanskje fordi du fortalte meg at du ikke liker jordbrmilkshake eller fordi du har sko som alltid ser nye ut, selvom du har hatt dem i flere r eller bare fordi du var den siste jeg snakket med jeg vet ikke) ble du pekt ut til vre dens utlp for all denne falske kjrligheten som egentlig aldri var min, men karakterene i boka sin. "

og det er liksom ingen unnskyldning for noe snt, og det er heller ingen lsning og minst av alt noen passende reaksjon. For det hele er s absurd og det er f som forstr hvor lett det er bli holdt gissel av sin egen hjerne, og det er det. det er s lett, det vanskelige er stritte i mot.

Jeg tror jeg br sette en regel for meg selv, som nekter all form for dialog og sosialisering med andre i 72 timer etter endt kjrlighetsroman.
(og kanskje en regel om ikke velge overskrifter utelukkende etter hvilken av de tenkte som hres mest pretensis ut.)

Deja vu

Det er mange ste mennesker i den nye klassen min, men jeg kommer ikke til bli venn med noen av dem. Ikke snn ordentlig, det vet jeg. For nr du ikke er p skolen ofte nok vil du alltid vre hun som er utenfor. De danner seg nye klikker, de lrer seg leve en skoledag uten deg, og nr du kommer tilbake er det liksom ikke plass til deg lenger. Jeg er vant med det, det er helt OK.

Vi har ftt tre oppgaver til n, og til to av dem kunne jeg levere oppgaver jeg gjorde i fjor. Den tredje ser jeg ingen ende p, til tross for at leveringsfristen er i morgen. Jeg er s fryktelig, fryktelig redd for at det ikke skal g i r heller, og jeg vet frykten er med p begrense prestasjonene mine. Jeg er ikke glad for det, jeg vet det blir for dumt, men det er ikke noe jeg har valgt. Og jeg aner ikke hva jeg kan gjre for jobbe mot det.

Helsa har allerede sviktet. Tidligere enn jeg hadde hpet, tidligere enn jeg hadde regnet med. Det skremmer meg desto mer. Jeg skulle nske jeg klarte skrive ut om alt dette, men det fles bare som jeg gjentar meg selv. Alt i livet mitt n er bare en gjentagelse av de to siste rene. Jeg fler meg som en delagt LP med hakk i plata. Flelsene rundt er ogs de samme, om s forsterket. Jeg vil ikke at tekstene skal speile det samme. Jeg vil ikke at dere som leser skal f en deja vu fra de siste to rene, og derfor har det vrt lettest holde fingrene unna tastaturet for en stund.

Det skyldes ogs det at jeg ikke er fornyd. Ikke fornyd med de gamle tekstene, ikke liker bloggdesignet, og generelt er veldig lite stolt av bloggen min. Det gjr det desto mer demotiverende skulle skrive noe. Ingenting blir godt nok, og ha enda en ting jeg er misfornyd med er bare noe jeg ikke takler akkurat n. Er det en ting jeg kunne trengt mer enn noe annet n, s er det flelsen av mestring. Derfor er det s skummelt skulle begi meg ut p oppdrag jeg ikke fler meg trygg p. Spesielt nr det er noe som faktisk betyr noe for meg, som tekst tross alt gjr.

Jeg vet ikke hva dette betyr for bloggen, for faktum er jo at den aldri har vrt veldig oppegende. skrive er iallefall ikke noe jeg vil legge fra meg, og jeg hper dere f som er her klarer holde ut med meg frem til jeg kan gjre det til en prioritet. Jeg har lekt en del med tanken p bytte plattform, og faktisk forske lage noe ordentlig, men det er for meg penbart at dette ikke er riktig tidspunkt prve seg p det. Jeg vil vre sikker p at jeg klarer det frst, klarer gi dere noe som er vrt klikke seg inn p. Bde i form av tekst og bilder. Jeg vet heller ikke om jeg tr uten dere f sm ved min side, til tross for at jeg kun vet hvem en brkdel (les; to) av dere er.

Bildedryss; Thailand.

Dette er den beste sommeren jeg har hatt p lenge. England og download var nesten too good to be true, og Thailand var like fantastisk som jeg husket det. Jeg hadde dessverre ikke med noe kamera til England (kunne skyldt p at det var p sykehuset, men jeg ville ikke turt ta det med uansett), men her er et lite bildedryss fra Thailand.












Mitt hat mot merkelapper.

Jeg har vel for lenge siden blitt fortrolig med at jeg er ganske alene om mene det jeg n skal skrive om, og det er helt greit. Og fordi jeg vet f mener det samme, tenkte jeg det kunne vre fint hre andres meninger, s feel free to share.

Jeg er veldig mot merkelapper. Jeg liker ikke at folk kaller meg ateist med en gang jeg sier jeg ikke identifiserer meg med noen religoner, eller at jeg ikke tror p Gud. Jeg liker ikke at folk kaller meg hetero fordi jeg forelsker meg i, og er tiltrukket av gutter. Personlig identifiserer jeg meg ikke med noen av merkelappene ovenfor. Jeg tror ikke p Gud, men jeg fler at om jeg kaller meg selv ateist vil alle automatisk g utifra at mine tanker rundt liv, dd og andre religise sprsml er identiske med andre ateister de har mtt. For meg ville det blitt en slags blokkering for finne ut hva jeg selv tror og ikke tror.

Dersom du har vrt tiltrukket av det motsatte kjnn er du automatisk heterofil. Har du vrt tiltrukket av det samme kjnn er du homofil. Det er kanskje ikke et problem for de fleste, og jeg overtenker det kanskje fullstendig, men for meg blir det sette mennesker i bser. Jeg utelukker fremdeles ikke at jeg kan bli bde tiltrukket og forelsket i en av samme kjnn som meg selv, men jeg ser verken p meg selv som bifil eller homofil av den grunn. Det har bare ikke skjedd enda. Tidligere har jeg vrt tiltrukket, og forelsket i gutter. Snn har det vrt akkurat da, men det er ikke noe jeg verken tr eller nsker love for fremtiden. Hvorfor m man sette mennesker i bser for hvem de har vrt eller er tiltrukket av?

Det komme ut av skapet som homofil er for meg et merkelig fenomen i seg selv. Ikke fordi jeg ikke forstr hvorfor de gjr/fler de m det, men fordi det hele virker s srt. Jeg kom da aldri ut som heterofil? Jeg bare presenterte min frste kjreste for mamma, hun s det var en gutt, og hei da var det ferdig. Og rlig talt ville jeg ikke gjort det p noen annen mte om min neste kjreste skulle vrt en jente. N vet jeg at ikke alle har like aksepterende foreldre som jeg har, s for enkelte ville det kanskje vrt umulig, men jeg fler det er nettopp p grunn av de bsene vi setter. Det komme ut av skapet bringer ofte s mange flere assiosasjoner enn kun det at en er tiltrukket av det samme kjnn. Plutselig ser de gutter i kjoler og jenter i snekkerbukser med flekker av bilolje. Det er da slettes ikke det som er sannheten. vre rlig om hvilket kjnn som tiltrekker en forandrer deg da ikke som person.

Det ville kanskje vrt umulig f til, kjnnsnytralisere til den grad at man ikke trenger p forhnd fortelle hvilket kjnn man blir foretrekke resten av livet, men det er likevel noe jeg skulle nske var mulig. For meg virker det vanskelig oppn likestilling uten noen lignende holdninger. Snn det er i dag er du fortsatt "unormal" om du er homofil, til den grad at du faktisk m fortelle det til folk, som om det er noe viktig fortelle. Som heterofil er det ingen som krever en forklaring, eller blir sjokkerte over legningen din. Det hele virker ganske urettferdig og feil for meg. Ingenting er da mer naturlig enn det andre. Iallefall ikke i mine yne.

Dette ble ekstremt rotete (skrivehnda er litt rusten), men kanskje det jeg prver f frem ligger et sted der inne. Dessuten vil jeg ikke miste dere helt, s dere fr trste dere med rotete og sre meninger enn s lenge.

Tenke sjl?

En pstand: Vi mennesker klarer ikke lenger tenke sjl.

Dryt, sier du? Kanskje, men det gjr det verken mer eller mindre sant. Vi mennesker har blitt s vandt til konstant ta inn nye inntrykk at vi nesten ikke fr tid til tenke ut egne tanker, meninger eller ider. Vi blir s pavirket av det rundt oss at vi lurer oss selv til tro at det fullt og helt var vr id kjpe den nye mascaraen vi s p reklamen, og at reklamen ikke hadde noen effekt p oss. Vi sier vi har vr helt egne stiler, og glemmer at det bare delvis er sant.

Jeg sier ikke at det er negativt bli inspirert, negativt se opp til noe og prve ta ting du synes er positivt fra det og gjre det til ditt. Jeg sier bare at vi m vre mer klar over hvor stor pvirkningskraft medier og annet faktisk har p oss. Tv-programmer, artikler, reklamer - de formidler ikke alltid sannheten. De formidler ikke alltid det som er rett for deg. De tjener penger p selge deg en drmmeverden, de tjener penger p fortelle deg hvordan ting skal vre. N er det sannsynligvis ikke det de fleste tv-seriene prver p. Jeg tror ikke How I met your mother har en skjult agenda. Men de planter stereotyper i hodene vres, som vi selv setter til liv og lar gro til noe som blir for stort til f vekk. Vi fr s mye utenifra at vi helt glemmer hvem vi faktisk er. Det er nesten umulig vite hva som kommer fra deg, og hva som kommer fra mediene. Hvorfor du mener som du gjr, om det faktisk er dine meninger du formidler eller meninger noen andre nsker at du skal ha.

Moteverden er et godt eksempel p det, synes jeg. Mote er kanskje ikke det viktigste vi har, men likevel noe en stor del av pengene vre gr til. Tror du at du selv har formet din egen garderobe p egenhnd? N kan det kanskje vre jeg som er ekstra pvirkelig, men jeg tror rlig talt ikke jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg husker for eksempel godt da gladiatorsandalene ble satt i live. Jeg hatet dem. Jeg synes de var grusomme. S med tiden merket mer og mer at de faktisk kunne vre litt fine hvis du brukte dem rett, og at det kanskje ikke s s ille ut. Alle gikk jo med dem, og innen et r gjorde jeg det samme. Jeg merket at jeg ble pvirket, og jeg skjnte at mediene og mennesker rundt meg mer eller mindre lurte meg til like dem. Likevel kjpte jeg dem. Hvorfor? P tidspunktet jeg gikk i innkjp av et par likte jeg dem jo. Da syntes jeg de var fine. Hvorfor skulle jeg da latt vre?

Det er jo noe s uviktig som sko, s uansett om jeg hadde kjpt eller ikke kjpt dem ville det gjort minimal med forskjell bde p mitt liv og resten av verden. Likevel synes jeg det ligger en liten prinsippsak bak. Skal jeg la mediene bestemme hva jeg synes er pent eller ikke? Nr jeg selv merker at jeg blir pvirket, skal jeg stritte i mot og insistere p at det ikke skjer? Jeg kunne jo sagt at jeg fremdeles hatet dem et r senere, men det ville vrt en lgn. Det var som om butikkene mer eller mindre bestemte hva jeg skulle like. Er det rett? Snn jeg ser det, kan motepvirkning g en av to veier. Industrien kan bestemme hva vi skal like, eller vi kan bestemme hva de m lage for lykkes. Hvis jeg fortsetter la meg bli pvirket, fortsetter kjpe ting jeg "uforklarelig" skiftet mening om, hvordan vil da moteindustrien utvikle seg? Hvem bestemmer da hva som er fint?

Det er kanskje en dum ting av meg ta opp noe s stort i et s lite problem, men jeg synes det var det letteste faktisk sette seg inn i. Det var det eneste tilfellet jeg virkelig merket pvirkningen. Noe som i bunn og grunn bare er dritskummelt. Eneste gangen jeg konkret har merket at jeg har blitt pvirket, var ved kjp av sko. Tror du det er eneste gangen jeg har blitt pvirket? I en diskusjon er det 100% sikkert at minst en av partene blir pvirket i strre eller mindre grad.(ok, jeg har ingen sikre kilder, s ikke ta det for god fisk. Likevel synes ikke jeg det hres usannsynlig ut) Hver gang du fremmer meningene dine i en debatt vil du enten pvirke eller bli pvirket. Det er jo kanskje en bra ting, det er vel tross alt derfor vi diskuterer. For styrke meningene vre, og for f dem frem. Er det en drlig teori du legger p bordet, vil kanskje du bli pvirket til tenke litt dypere p det. Hvis den derimot er god, vil kanskje den andre personen synes det var smart tenkt, og tenke mer igjennom sine egne meninger opp mot dine. Til slutt er det jo logisk om de mest holdbare teoriene er de som gjenstr. Noe som jeg vil tro er en bra ting.

Vi liker tenke at reklamer ikke pvirker oss, men vi kan ikke legge skjul p det faktum at vi aldri hadde nsket oss noe vi ikke visste om. Vi fr hre i btter og spann om hvor mye bedre livet ditt ville vrt om du byttet abbonoment, om du vasket huden din med den nye ansiktsrensen eller om du s den nye filmen p kino. Det fr oss til tro at vi alltid kan kjpe oss til et bedre liv. Noen ganger kan det kanskje stemme. Livet kan bli lettere konomisk om du har det billigste abbonomentet fremfor det dyreste. Du kan spare mye tid p en pc som gjr det du vil i det du ber den om det, fremfor en som bruker 5 minutter p hver side den laster inn. Likevel synes jeg det blir et s overdrevet forbrukerpress.

Det blir et s voldsomt press p at du skal vre og gjre som alle andre, for de ser jo tross alt lykkeligere ut enn du fler deg. Det har gtt s langt at de prver pvirke ved spille p pvirkningene som allerede er lagt inn i deg. Jeg vet ikke nr det startet tros at man var lykkeligere som attraktiv, men et sted m det ha startet, for det er helt klart at det strebes etter. S n spiller de p det til den store gullmedaljen. "Kjp denne kremen s vil du bli rynkefri og pen, og vi vet alle at de som er pene er lykkelige". De spiller s mye p at lykken er vre pen, populr og suksessfull at vi helt glemmer lete etter vr egen lykke.

Jeg har i det minste ikke engang en halv id om hva som ville gjort meg lykkelig. Jeg vet heller ikke lenger hvilke tanker som er helt mine egne, eller hvilke tanker som har blitt plantet utenifra. Og jeg synes iallefall det er en veldig trist ting vite. S fortell meg. Er jeg den eneste som tenker dette? Kanskje ikke engang disse tankene og meningene er mine.

Skrivesperre.

Jeg har ikke postet p s altfor lenge n, for ingenting jeg skriver har kvalitet overhode. Jeg prvde lage en tumblr, s jeg kunne ha et sted poste totalt ukritisk, og ogs kunne poste de sm tekstene. (her) Planen var poste hver dag, men s mtte jeg skifte batteri p macen, og hadde ikke lenger et sted poste fra. skrive p andres pcer er uaktuelt. Det gr ikke ann vre personlig p noe som tilhrer noen andre. Jeg klarer det ikke.

Jeg har dog skrevet en hel rekke med utkast (minst 5), men det er nok ikke mer enn 20% sjans for at de noengang blir postet. Det er mye jeg nsker uttrykke min mening om, men akkurat n har jeg store vanskeligheter for hvordan jeg skal formulere meg. Det var ogs litt skummelt poste etter det var over 1000 innom for lese det forrige innlegget. (etter at steMariedelte det p twitter og et titalls av dere delte det p facebook (<3)) For en stakkars som er vant til at 50 er det hyest sannsynlige tallet p mennesker som interesserer seg for det jeg skriver, fikk jeg ganske prestasjonsangst.

Livet har vrt ganske bra i det siste. Kanskje det ogs er derfor jeg har skrevet s lite. Jeg fr strst skrivetrang, og jeg skriver best nr jeg har det vondt. Jeg har ikke felt en eneste tre den siste mneden. Magen min har hatt hyppigere besk av sommerfugler enn den har hatt av veps. Min strste bekymring er penger, og det er en ganske liten bekymring nr jeg fremdeles fr bde tak over hodet og mat i magen av mamma og pappa.

S istedet for prve f frem noe bra tenkte jeg fortelle (og vise) at jeg har blitt rdhette. Det er vel egentlig ikke noen nyhet, ettersom jeg har vrt det n i over et halvt r, men ettersom jeg ekstremt sjeldent blir avbildet (og enda sjeldnere deler det her) har det svidt fantes noe bevis fr n.

Har du lyst til fortelle meg dine topp tre hendelser fra den siste mnden?

Ingen andre enn du kan redde din verden.

Du tror vi lever i en og samme verden, og jeg ler, for jeg vet at din verden er ikke min og min verden er ikke din. I din verden er mennesker midler vi kan bruke for f tak i det mest dyrebare av alt; penger. Din verden er gr og full av kyniske mennesker og i din verden er status det hyeste man kan oppn. I din verden m man se bra ut for bli godtatt, og du mener du kan vite alt du trenger om en person via en fem minutters samtale, kanskje til og med kun et blikk. I din verden er dyr ting som kun beveger seg for at kjttet ikke skal g ut p dato, og mennesker er de eneste skapningene med flelser. I din verden er det ha en mental helse synonymt med vre gal, og psykisk syke holder du deg unna i frykt for bli smittet. Schizofreni er kun et annet ord for rabies. Du kjrer dit du skal og tar joggingen p en tredemlle. Natur er snittede roser som du en gang i blant ber sekretren din sende til diverse romanser. I din verden finnes det en riktig mte kle seg p, og en gal. De som gjr det sistnevnte holder du deg unna, for du vet allerede du ikke kan like personligheten. I din verden fr man inn all lrdom fra bker, og du tror ingenting med mindre du ser det p trykk.

Men jeg ser verden i farger, og jeg vet at ting verken er sort eller hvitt eller i kun grtoner. Jeg vet at hvert et menneske har noe de kan lre meg, og jeg vet at minner er det mest dyrebare jeg kan ha. Jeg vet at fantastiske mennesker kommer i alle slags pakker, og at innholdet er langt viktigere enn papiret den er pakket inn i. Jeg vet at du aldri kan kjenne et menneske godt nok, og at uansett hvor mye du tror du vet, vet du aldri alt. Jeg vet at dyr er like levende som jeg og du er, og jeg har sett mer flelser og visdom i et dyrs yne enn jeg noengang vil se i dine. Jeg vet at vi alle har en mental helse, og at den vil vre der enten du ignorerer den eller ei. Jeg vet at schizofreni er en lidelse, og at ingen mennesker er sin diagnose. Jeg vet at en gtur i naturen vil gi meg mye mer enn en tv-skjerm eller treningsapparat noengang vil. Jeg vet at klr kan vre en mte utrykke seg p, men at det ogs kan vre et middel for unng g naken. Jeg vet at det alltid vil vre en grense for hvilken kunnskap du kan f fra bker, og at ingen kunnskap overgr den du fr ved oppleve.

Vi lever ingen i samme verden. Vi ser alle p den forskjellig. Du er en del av min verden, og jeg er en del av din. Likevel vil den aldri bli den samme. Vi skaper vr verden, vrt liv, vi skaper det selv. Ingen kan fortelle oss hvilken verden som er best, p noen annen mte enn si at du selv trives best i din. Og om du ikke gjr det, er det ingen andre enn deg som kan endre den. Den skapes ikke av hva vi ser, hva vi hrer eller hvilket underlag vi gr p. Den skapes av hvilke flelser vi knytter det med. Du kan klage s mye du vil over at asfalten er vond g p, men det vil aldri gjre det lettere for deg g. Det finnes s mye annet enn asfalt der ute, det finnes s mange sko som er mer behagelige enn dine. Det finnes s mange lsninger og muligheter, og det er opp til deg velge en av dem. Du m ingenting. Du m aldri, - du velger.

Det kan vre vondt for meg se hvilken rolle jeg spiller i din verden, se hvor lite jeg passer inn. Hvordan du mener tingene jeg gjr er teite. Det er vondt, helt til jeg kommer p at jeg kan dmme deg p nyaktig samme mte. Og til jeg kommer p hvor lite viktig det er. Det er ikke mitt problem hvordan din verden ser ut, du er den eneste som kan forme den. Det som er viktig er at jeg liker rollen jeg spiller i mitt eget liv. Jeg kan ikke dvele over hva jeg ikke kan gjre noe med. Ingen kan passe inn alle steder, og ingen kan bli likt av alle. Du kan gi et vidt forskjellig inntrykk av deg selv til to personer du mter nyaktig samtidig, og det er helt greit. Et av dem kan til og med vre helt feil iflge deg selv, men det er ingenting du kan gjre med det. Noen mennesker misliker andre som om det var en sport, og om det mislike deg gjr verden deres til et bedre sted, so be it. Srg for fylle din verden med ting du synes er fint. Srg for la deg elske det som gjr deg glad, og ikke bry deg om hvordan det vil se ut gjennom en annens yne. Vi er alle romvesner p besk hos hverandres planeter, s ikke bli sret om noen ser p deg som nettopp det. Det er lov oppfre seg rart i blant. S lenge det fles rett for deg.

Har du opplevd noe minneverdig i det siste spurte hun

Plutselig kjente jeg panikken bre seg helt inn i hjerterota. Har jeg opplevd noe minneverdig? Jeg er skummelt redd for at svaret er nei. Her sitter jeg og er hy p livet og min nyfunnede energi, at jeg helt har glemt bruke den rett!For hva har jeg egentlig gjort. Vrt hos venninner og sett p serier, filmer. Vrt hos venninner og gjort nyaktig det samme som jeg pleier gjre hjemme. Jeg har tatt energien min og delt den jevnt, nr det mest givende gjre ville vrt brukt opp alt p en og samme dag. Gjort den dagen minneverdig. Gjort den dagen til noe fantastisk, fremfor gjre hver dag til noe ok+. Det er jo enkel matte.

(OK+ ganger 7) < (OK ganger 6 pluss FANTASTISK) Gir dette mening? Det som suger mest av alt er ogs det at en stor del av problemet er penger. Penger som jeg ikke har. Mamma og pappa er verdens flinkeste p skjemme meg bort, for bortskjemt er jeg. Likevel finnes det grenser p hva man kan finne p nr lommepenger er eneste kilden til kning p kontoen. Jobb. Jeg trenger alts jobb. Regnestykket blir plutselig OK ganger 3 pluss JVLIG ganger 2 pluss BRA. Og da vet jeg ikke lenger hva som er best. Jeg er s forvirret over hva jeg skal gjre n. Med volumet energitanken min hadde fr, var det positivt hver gang jeg gikk ut av huset, uansett hvor meningslst det jeg skulle var, men n som volumet har kt er det plutselig forventet (mest av meg selv) at noe av det skal g p ting som er nyttig.

Har jeg gjort mer enn jeg har pleid? Ja. Har jeg smilt mer enn jeg har pleid? Ja. Kommer jeg til huske de siste ukene om 5 r? Tvilsomt. Kommer de siste ukene til avle godt for fremtiden? Definitivt ikke.

H. Skal jeg plutselig gjre nytte av meg og lage enestende minner n? Jeg som har vrt ubrukelig i to r. Jeg som har vrt et overskudd til mitt eget liv, m, og ikke minst kan plutselig gjre nytte av meg. Og samtidig kommer sprsml opp om jeg har gjort noe minneverdig. Hvordan. Hva. Hvorfor. Hva. H. Hjelp.

Jeg rives i to. Min indre flinke pike og eventyrer krangler om kapp. De har vrt s rastlse begge to, fanget i en kropp som ikke vil lystre. N vil de ut, leve ut sitt potensiale, dekke alle sine behov. Og s sitter jeg her da, forvirret, lealaus og rdvill. Ser p de samme seriene, filmene og gjr absolutt ingen av mine indre, imaginre venner fornyde. Har verken produktive eller minneverdige dager. Grtoner. Jeg bestemmer meg for mye, og gjr ekstremt lite. Jeg er s sikker i mine ord, at det skal jeg gjre da, og det skal jeg gjre ditt. Likevel gjr jeg ingenting for f det til skje. Jeg handler ikke, jeg bare flyter, og n innser jeg at hele dette innlegget er nyaktig det samme. Meningslst babling som ikke fr meg noen vei.

Kan ikke noen bare fortelle meg hva jeg skal gjre. Kan ikke noen bare binde meg fast og gi meg oppgaver og jobb og trylle frem magiske opplevelser p en og samme tid. Kan ikke noen bare komme med en sjokolade til og se p film med meg

Ting som er fint.

♥ ha energi nok til bruke dagen p det jeg vil, og kunne gjre akkurat det samme neste dag igjen, og kanskje til og med neste. leve et fullt liv igjen, bare for noen uker.

♥ Venninner du kan ligge vken med til solen gr ned og s opp igjen, og fortelle ting som du aldri fr har fortalt, og bli fortalt historier ingen rer har hrt.

♥ drikke l med en som er kjekk.

♥ lukte vren i luften, selv om det kun vrer noen timer fr kram sn igjen blir til is.

♥ sovne og vkne med venner som motbeviser min teori om at mennesker er den verste av alle raser, kun et utpust unna, fire av fem netter

Dopa p endorfiner.

Gjennom mine r p bloggen har jeg mer eller mindre blottlagt meg helt. Fortalt alt, vrt s srbar jeg kan. Nesten. Det er en ting jeg har holdt fra, som jeg aldri har villet fortelle til noen. Som per dags dato jeg kun har snakket om med en hndfull av mennesker. Men jeg er klar n.Dette er et innlegg jeg lenge har nsket skrive, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal skrive. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg tror heller aldri jeg vil klare f det frem som jeg nsker.Jeg er klar fordi jeg tror det er over. Det er nesten over. Jeg skal n gjre et forsk p skrive om selvskadingen. Bde ved fortelle om min situasjon, og for prve lse opp i noen fordommer ved bruke fakta.

Jeg ser ned p armen min, som fremdeles er dekket med rde arr. Det som startet med uskyldige risp en dag i 2009, uten vite at jeg to r senere skulle glede meg til komme hjem for f utlp for alt som gnagde i meg. Jeg vet ikke om det noengang fullstendig utviklet seg fra mestringsteknikk til avhengighet, men at jeg kjente p avhengigheten er jeg sikker p. Jeg var heldig, og var aldri s dypt inn i det som mange er. Det var ikke en del av hverdagen min i mer enn ett r. Dessverre skal det ikke mer til for f deg merket for livet.

Kroppen vr produserer noe vi kaller endorfiner. Disse endorfinene skilles ut ved blant annet mestringsflelse, trening, sex og lignende for "belnne" handlingen. I tillegg skilles det ogs ut hvis du skader deg, som om det er kroppens egne mte trste deg p. Endorfiner er sterkt avhengighetsskapende, noe man kan se blant annet hos det vi kaller treningsnarkomane, og arbeidsnarkomane. Felles med disse finner du selvskaderen. I alle tilfellene ligger det gjerne en avhengighet av dopeffekten endorfiner gir. Av den grunn, blir det ofte kalt "kroppens egne morfin".

Nr jeg sier at det var en del av min hverdag, vil ikke det si jeg lagde nye arr hver dag, men at jeg i strre eller mindre grad kjempet mot abstinenser daglig. Det var ikke alltid jeg visste hvorfor abstinensene var der. I starten kom de bare nr ting fltes ekstra vondt, og nr flelsen av at det snret seg i brystet virket evigvarende. Andre ganger kunne jeg ha en over gjennomsnittet god dag, og likevel kjenne abstinensene komme snikene. Det var vanskelig for meg finne et mnster, finne ut hvorfor jeg skadet meg akkurat den dagen.



Om det hjalp? Det er vanskelig svare p. Til en viss grad. Akkurat der og da. De skapte noen sekunder jeg flte jeg fikk fri. Korte sekunder som klumpen i brystet lettet. Men om det var verdt det? Nei. Absolutt ikke. Det vonde jeg flte der og da ville passert, med eller uten blod og arr. Men arrene har brt mye av det vonde med seg. Det har skapt nye problemer, som i utgangspunktet ikke var der. De har gjort at jeg kleint m si jeg fryser p svette sommerdager, for unnskylde at jeg aldri tar av meg jakken, til tross for at jeg penbart koker over.De har gjort s jeg ikke har blitt tatt like serist av leger, kanskje til og med av venner. De gir andre et syn p meg jeg ikke nsker bli sett p som. Jeg har ikke kunnet g uten genser i mitt eget hjem p et tosifret antall mneder. Jeg har ikke kunnet bruke kjolene jeg har nsket, uten delegge dem med henge jakker som ikke passer til over. Jeg har ikke kunnet bade offentlig.Jeg har iallefall ikke turt.

Det har gitt andre et syn p meg, som jeg ikke nsker bli sett p som. Oppmerksomhetsyk. Svak. Emo. Dette var noe jeg ikke nsket noen skulle finne ut av. Noe jeg kun har vrt komfortabel til vise uten problemer til to personer. Jeg har ikke turt g uten genser i mitt eget hjem p et tosifret antall mneder. Heldigvis hadde jeg en snill psykolog som sa seg villig til fortelle foreldrene mine om ting som var vanskelig for meg snakke om, s jeg selv slapp konfrontere det. Likevel s jeg skuffelsen frste gang pappa kom inn p rommet mitt uten banke, og jeg ikke rakk gjemme armen under dyna som jeg pleier gjre.Det har bekymret de rundt. meg mye. Jeg s hva det gjorde med eksen, og det er s mye jeg kunne gjort for viske ut de bekymrede nettene han l vken, fortvilelsen over ville hjelpe uten forst. Jeg s hva det gjorde med mamma, som bare svidt visste, og som alltid slapp se. Skuffelsen da nye sr, nye arr oppstod, skuffelsen mamma flte da hun fant nye blodflekker p puter, klr, tepper. Det gjr vondt vite at jeg har vrt kilden til s mye vondt hos de jeg er glad i.

Det har n gtt 8 mneder med tre glipper, og 5 mneder siden siste glipp. Selv n kommer abstinensene, men de blir svakere og svakere for hver dag. Jeg er heldig. Heldig som kom meg ut av det s tidlig. Heldig som klarte legge det fra meg med de vonde flelsene. Heldig som forstod at det kunne bli en avhengighet, heldig som fant styrken til ikke la det bli det. Og jeg er 90% sikker p at jeg er helt ferdig. Derfor fler jeg det er p tide jobbe med finne motet til ta av meg jakken p varme sommerdager. Motet til "komme ut av skapet". For det er snn det fles.

en to tre fire fem.




1. Det er 2013. Naboen som jeg passet da hun var bitteliten og trasket rundt i nabolaget naken og tisset i buskene til naboen. Hun som var enebarn men n har blitt eldst av tre. Lille ste naboen, blir tenring i r. Det er snne ting jeg sliter med pakke hjernen min rundt. Tiden gr s fort. Det fles ut som jeg str stille og alle rundt meg vokser. Jeg vet jo det at jeg ikke er 13 r lenger jeg heller, men likevel fler jeg meg ikke s annerledes enn jeg var for et par r siden. Jeg feiret nyttrsaften med bestejenta, 54 stearinlys, alias, friends og Oslos fyrverkeri over himmelen. Det er ingen steder jeg heller ville vrt.

2. Jeg har bestilt mte med Opplringstjenesten. Snart skal jeg ta neste skritt mot generell studiekompetanse. Det er skummelt og det er fint.

3. Jeg drmmer om England. Om London. Bde i vken og sovende tilstand. Jeg lengter, og gleder meg, for en gang skal London bli min hjemby. Det m det bli. Jeg fler jeg hrer til der. Jeg m bare fikse p Engelsken min litt frst. Og fullfre det norge har by meg de neste rene.



4. I gr bladde jeg om siste side av Naiv. Super. Jeg leser alts igjen. Konsentrasjonsevnen er tilbake. I dag skal jeg starte p Kompani Orheim, og s skal jeg lese Boktyven. Og jeg gleder meg til finne enda fler bker lese. For yeblikket str " spise blomster til frokost" og "I morgen var jeg alltid en lve" hyest p nskelisten.

5. Jeg gleder meg til Ida, Carina og Ulrikke pner sitt nye nettmagasin. Jeg har troen p Carina sine ord om at Oh Chrieblir et av norges viktigste nettmagasin for unge kvinner.

(beklager drlige bilder. Mrk leilighet = hy iso)

Treningsblogger har drlig innflytelse?

Jeg leste akkurat ensakp minmote.no. Artikkelen handler om (fritt tolket) hvor deprimert forfatteren (Ingvill Dybfest Dahl)ble, og hvor feil det var av de som trener, dele det med verden. Om hvor demotiverende og hvor depp hun ble av det. Hun pstod det var feil, og i kommentarfeltet var det ogs ei som skrev at de som trener mye og spiser supersunt sikkert langt i fra er de lykkeligste av oss.

Jeg blir s irritert av snt. Selv jeg, som ikke har bevegd meg ordentlig p 4 r synes det er helt greit at de legger ut om trening, at de skryter. Dette til tross for at jeg kanskje burde vrt bitter for at jeg faktisk ikke har mulighet til gjre det samme selv. Svidt jeg kan lese er det ingenting som stopper henne fra prve komme i gang. For meg virker hun bare bitter for at andre fr til det hun ikke har klart, og velger klage om det istedet for prve hardere. Det er greit om hun gir opp, men det betyr ikke at andre m gjre det samme. At de fr til det de nsker og har jobbet for er ikke noe de burde behve skjule for andre, eller skammes over.

I artikkelen skriverIngvill at det er demotiverende. At hun fler det som umulig, og at de som legger ut snt sikkert aldri har vrt der hun er n, men trent hele livet. Hva slags pstand er det?! Jeg kjenner s mange som har gjort om livet sitt, som har lagt om kostholdet til bli mye sunnere, og har startet trene mange ganger i uken, selvom de nesten aldri trente fr. Deriblant min sster, som har blitt kjempeflink, og er lykkeligere enn noen gang. Det er kanskje ikke noen av de jeg kjenner som har slitt med overvekt, s veien er litt kortere enn den er for mange, men det betyr hverken at det er lett eller umulig.

Det er mulig komme dit de er. Hvis du ser p bloggeren Kristina Andersen, s ser du hvor feil noen av pstandene til Ingvill er.Kristina var tidligere (litt?) overvektig, og klarer n trene minst annenhver dag.Hun trente ikke fr, hun har ikke vrt sunn hele livet, hun har jobber for komme dit. Hvordan kan du da sitte der og si det er umulig bli som dem? Og hvordan kan noen si de som trener mye og spiser sunt ikke er lykkelige? Det er ingen hemmelighet at bde mosjon og kosthold har effekt p humret. Mye mosjon og sunn mat har positiv effekt, og kun det.

Det m jo sklart legges til at det ikke er positivt bli fanatisk. Det er det ikke med noe. En som fra fr av sliter med mat i form av spiseforstyrrelser eller lignende har kanskje ikke godt av lese slike blogger, eller se slike bilder p instagram (som forfatteren av artikkelen setter fokus p). Jeg fler likevel ikke en hver person skal sitte og ta ansvar for alle og en hver som trykker seg inn for lese/se p bildene. Ansvar skal man ta for hvilke budskap man sender ut, men det er umulig tenke p alle. Det er ogs stor forskjell p thinspiration og treningsinspirasjon. Et lite sk p tumblr beviser dette.

En ting jeg har tenkt mye p er hvordan jeg skulle nske kosthold og mosjon ble lagt mer inn i psykolog-samtaler. For ja, faktisk, s viktig tror jeg det er. Jeg synes det skulle blitt oppmuntret til av psykologer trene og spise sunt. Jeg tror f faktisk er klar over hvor mye det kan ha si for humret, og for din generelle dagsform. Sklart skal det vre lov kose seg, men jo sunnere du spiser, dess mindre vil du fle behovet for gomle sjokolade hver dag. Ta det fra en som har erfart det selv.

Fr jeg begynte p dietten (les mer her og her) spiste jeg i snitt n 200grams sjokoladeplaten om dagen. N kan jeg oftest kjpe n i uken, og uten tenke meg om spare den i opptil 3-4 dager. Jeg kjenner p kroppen min i mye strre grad om jeg har spist for usunt, og jeg fr oftere lyst p wok enn jeg fr lyst p nudler og mcdonalds. Jeg pleide spise 2-3 cheeseburgere hver gang det var en mcdonalds i nrheten, n velger jeg, etter smak og ikke samvittighet, heller spise baguett eller kebab. N er hverken baguett eller kebab supersunt, men i forhold til hvordan jeg spiste fr er forskjellen stor. (Kebab er ogs mer sunt for meg enn en del andre, ettersom jeg prver legge p meg, trenger mye kjtt, og aldri ellers spiser dressing, rmme e.l)

Jeg synes hele artikkelen hun skriver er helt p trynet. For meg virket det som hennes strste problem var at hun s p det som uoppnelig. Skal skolesvake elever klage p at fremgangsrike mennesker er pne om suksessen sin i medier? Er jeg den eneste som fler det er en rettferdig sammenligning bruke? De fleste treningsglade og sunne menneskene jeg kjenner har slitt for komme dit. Har klart ta skrittene selv, og de har aldri hatt det bedre. De har ikke hatt det lettere enn hun ville hatt det. Og for meg virker det som et godt ml ha. Det er ingen jeg har sett som skriver det er gjort p en uke, eller at det er lett komme dit. Alt jeg har sett dem skrive er at det bare er komme i gang. For meg er det ikke annet enn sannhet. Du vil aldri komme dit om du aldri starter, og sitte og klage p at det gjr deg deprimert vil hverken f flinke mennesker til slutte vre flinke, eller f deg selv noe mer i gang med n mlene de er p god vei p n.

Nr hodet sier ja, og kroppen sier nei.

Jeg hadde s lyst til klare g fullt r i r. Jeg nsket det muligens mer enn noe annet. Men etter to mneder med rundt 6 dager av dem tilbragt p skole er det ganske klart at det ikke gr. Jeg har nektet for det en halv evighet n, men om jeg fortsetter drye valgene mine, ender det opp med at jeg ikke klarer noe. Hva jeg gjr er enda usikkert, men siden jeg ikke har spesielt lyst til ende opp med g skole sammen med 97-ungene, (Ikke ndvendigvis fordi de er s teite, men fordi det sitte der med 17-ringer nr jeg selv er 20, ikke frister noe spesielt.) kommer jeg sannsynligvis til ta opp de fleste fagene privat. S langt det gr, iallefall. Da fler jeg i mye strre grad at jeg har tid til bli frisk, og at det ikke haster like mye som det gjr n. bli ferdig med vgs fr ret jeg fyller 21, kan jeg vel egentlig bare glemme, s det f frstegangsvitneml er ute av bildet. Og da er forskjellen p ta fagene p skolen og som privat liten.

Det mtte gi slipp p frstegangsvitnemlet suger, for si det rett ut. Jeg har alltid sett for meg ha en videre utdanning p minst 5 r, om ikke mer, men nr jeg m ske med andregangsvitneml er snittet betydelig hyere, og sjansen for at jeg kommer inn p det jeg vil desto mindre. Jeg har aldri hatt noen back up-plan. Jeg skulle ta master i journalistikk. Sklart skulle det g ann, jeg hadde iallefall ikke regnet med at sykdom skulle delegge for det.S ja, jeg trenger ikke gi opp det enda, men tror likevel jeg trenger finne noe annet som kan virke interessant, s jeg ikke fler hele fremtiden faller sammen om jeg ikke klarer komme inn nr den tid kommer.

Det jeg tenker n er ta mediefagene i r, og evt ta opp realfagene som privatist senere. Og da muligens ta hele 3. klasse som privatist. Sprsmlet er bare om ikke mediefagene er for mye det g, men jeg hper det gr. Det hele kjennes uansett som et stort nederlag. Jeg er s skuffet over meg selv, selvom flere rundt meg prver overbevise meg om at det ikke er min feil. Jeg m vel bare ta det som det er, og prve godta situasjonen.

nsk meg lykke til i livet a. Det virker som jeg trenger det.

Oppdatering: Diett dag 15.

N har jeg alts levd uten sukker, egg, rug, melk, hvete, gjr, (++?) i 15 dager (les mer her). Noe som har vrt vanskelig, men likevel lettere enn jeg trodde. Det gr veldig opp og ned fra hver dag som gr. De aller fleste dagene gr det greit, men andre dager er det veldig vanskelig ha lyst p maten som ligger fremfor deg. En dag l jeg faktisk og grt i over en time fordi kroppen min hadde s lyst p sukker. Jeg tror det den 5. dagen av dietten. Jeg prver spise mye grnnsaker, noe jeg er relativt flink til, men burde spise mye mer ntter enn det jeg gjr. Det jeg spiser mye av er wok, og hjemmelagde kjttboller med spesialpasta laget av mais og tomatpurr til. Mamma er ogs snill nok til lage knekkebrd til meg, som stort sett er laget av fr, med "falske" egg som bindemiddel. (litt usikker p hva det faktisk er hun bruker).

P knekkebrdene har jeg aller helst bananer og syltety (hjemmelaget, uten sukker, sklart) p. Men siden jeg kun kan spise 250 gram frukt om dagen, hender det jeg sparer det til noe annet. n appelsin om dagen er mitt godteri, men jeg kan ogs spise potetgull, popcorn og sjokolade (uten sukker og melk). Til min store glede fant jeg ut for en uke siden at jeg ogs kan spise taco, s lenge jeg ikke har i tacosaus eller rmme. Ettersom jeg alltid har vrt for kjedelig for begge disse, kan jeg med andre ord spise den akkurat som jeg pleier, bortsett fra at jeg ikke kan spise lomper. Jeg skal dog ikke ha s altfor mye mais heller, ettersom det er s stt, men ser ikke s strengt p dette.

Jeg har dog hatt et par glipper, uten vilje. To ganger har jeg ftt i meg litt sukker uten vre klar over det fr etterp. Frst med sodd, som jeg jublet over at jeg kunne spise da jeg s igjennom ingredienslista i butikken, noe jeg etter ha spist det fant ut at var feil. Det var litt sukker i, men heldigvis ikke s mye. Ogs med sukker glapp jeg p da jeg kjpte meg vann med sitronsmak, uten tenke langt nok til at det sklart er sukker i det ogs. Etter ha drukket over halve flasken leste jeg av kjedsomhet p innholdslista, og fant ut at det ogs i den var sukker. Annet enn dette, pluss at jeg en gang spiste en kiwi mer enn dosen frukt jeg skal ha daglig, har jeg fullt og helt holdt meg til dietten. Og det gr greit.

Sklart er det mye jeg savner, og det er iblant vanskelig vre med venner som kjper kjeks og sjokolade p butikken, mens det eneste jeg med sikkerhet kan kjpe med meg som snacks er sukkererter eller potetgull med kun salt. Det som irriterer meg mest akkurat n er at jeg ikke vet hvor lenge det varer. Akkurat som dietten er n, varer vel til 19 november, da jeg skal inn i nytt mte med ernringsfysiolog, men etter det er det ikke bare spise fritt. Sannsynligvis vil jeg starte med n og n ting etter dette, for se hvordan kroppen reagerer, men jeg vet ikke sikkert, da hun ikke ville svare p dette fr mtet den 19.

Vi har mttet kjpe veldig mye nytt p helsekosten, og da jeg spurte mamma hvor mye alt dette hadde kostet svarte hun at hun ikke turte tenke p det engang. S ja, det er et dyrt prosjekt, det er helt klart. Mat fra helsekost er flere ganger dyrere enn p vanlig butikk, og jeg synes veldig synd p de som er veldig allergiske og som ikke har annet valg enn betale i dyre dommer for maten sin. Men at det er sunnere, er det vel ikke sprsml om. Hvis du bruker tid og leter finner du helt klart mer enn du trodde. Det finnes veldig mye mer enn jeg var klar over. En hel rekke forskjellige meltyper, for eksempel potetmel og mandelmel, pasta laget av mais, diverse sauser, mange forskjellig typer sjokolade og annet "godteri", erstatninger for sukker (jeg foretrekker sukrin), osv osv. Det er bare lete, og s finner du. Alle vi har mtt i de forskjellige helsekostningene har ogs vrt veldig kunnskapsrike og hjelpsomme.

Hva formen angr, er den ikke noe merkverdig bedre. Heller verre, forvrig. Jeg tror dog ikke dette skyldes dietten, men heller at jeg bare har en drlig periode akkurat n. Men det kan ogs spille inn med det psykiske, noe dette helt klart gr litt utover. Det er jo kjedelig nesten ikke kunne spise annet enn grnnsaker og rent kjtt. Det er vanskelig, og det er tft. Nr skolen kommer opp det igjen, og jeg ikke fler jeg mestrer noe, gr det utover psyken, som igjen gjr det fysiske enda verre. En ond sirkel, som alt annet.

Ellers vil jeg beklage p sen oppdatering, men hverdagen er litt tung for tiden. Skal prve ta litt bilder av det som har hjulpet mest i dietten, og de oppskriftene som jeg(/mamma) bruker.

Er det dette som er livet?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har begynt tenke en del p hvor livet mitt er p vei, og hvor jeg vil det skal g. Hvordan jeg nsker livet skal vre, hvilke prioriteringer jeg setter hyest. De siste ukene har det ikke engang vrt et sprsml om at jeg, skole og helse har vrt i stort fokus. Og jeg ser selv hvor viktig det er. Men for tiden fles det som om livet mitt bare er et stort kaos av ingenting. Det er ikke noe ta tak i, det er bare grtt. Et endelst grtt papir, som s tydelig mangler farger.

S jeg ser p mennesker rundt meg. Ser p filmer, ser p bilder, lester tekster. Det finnes s mange forskjellige individer der ute. Som hver og en velger leve livet p sin mte. Jeg hrer om mennesker som er p verdensreise, mennesker som studerer juss, mennesker som utvikler talentene sine. Hvor vil jeg vre i alt dette? Det er s mange se opp til der ute. S mange ekstremt flinke, smarte, dyktige mennesker. Mennesker med lang utdanning, med fantastiske karrierer, mennesker som vinner OL, mennesker som jobber med redde liv.

Jeg kjenner bare at, jeg vil ikke vre som dem. Jeg vil ikke vre en alle andre ser opp til, jeg vil ikke ha en perfekt fasade. Jeg vil ha et liv jeg kan se tilbake p og si "Hey, dette har vrt fett.". Jeg vil ikke sitte der og si "Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake for gjre det annerledes", jeg vil kunne si "Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake s jeg kunne opplevd det der igjen". Og jeg kjenner at jeg trenger leve mer. oppleve mer, gi litt mer faen. Ikke akkurat n, kanskje, for n kan jeg ikke engang ha sukker i teen min uten at det er galt. Likevel vil jeg ikke vente til jeg er 30, jeg vil ikke engang vente til jeg er ferdig med videregende. Det er kanskje penlyst, men for meg har det ikke egentlig gtt opp fr n at livet er her og n. Dette er livet. Jeg lever i dag.

Jeg har s lett for tenke at "h, det vil jeg gjre en gang", men det skjer liksom aldri at jeg faktisk gjr det. S ja, ok, kanskje sydenturer og lvetemming ville vrt mer idelt gjre om noen r, men jeg kan jo faktisk aldri vite sikkert om jeg fr muligheten. Hva om jeg blir lam? Hva om jeg ikke engang lever om noen r? Jeg vil gjre dumme ting, jeg vil prve noe nytt, jeg vil ha det gy. Jeg vil kjre skateboard etter biler, jeg vil kjre rollerblades gjennom Londons gater, jeg vil bestille flybilletter til et ukjent sted og dra samme dag. Og jeg vil gjre det akkurat n.

Oppdrag: spise seg frisk

For to korte timer siden kom jeg hjem fra ernringsfysiolog, og skal om noen dager starte opp med ny diett, og stort sett gjre om hele kostholdet mitt. I en periode p fire uker skal jeg holde meg helt unnagluten, hvete, spelt, rug, bygg, havre, egg, sukker, gjr, eddik og alkohol. Det er med andre ord veldig lite av det jeg normalt sett spiser, som jeg kan spise disse ukene. For meg som er sukkeravhengig og ekstremt glad i karbohydrater (som pasta, ris, nudler osv) vil dette definitivt bli en utfordring, men jeg holder meg veldig positiv. Det kan tross alt gi store fordeler bde p energi og humr.

Mitt sprsml til dere er da om dette er noe dere er interessert i flge med p? Det er jo ikke akkurat noe jeg har pleid skrive om her, s om det er interessant for noen av dere i det hele tatt er litt vanskelig for meg vite. Hva er dere isfall interessert i lese om? Hva jeg spiser, med bilder av mltid og ingredienser, eller mer hvordan det gr for meg kutte ut sukker (som tross alt er ekstremt avhengighetsskapende) og om jeg merker noen forskjell? Gi meg veldig gjerne tilbakemelding, s jeg slipper enten plage dere, eller g glipp av en mulighet til f gitt dere noe lesestoff. Svidt jeg har forsttt er det et par ME-syke som leser bloggen min, og iallefall for dere er det innmari lurt gjre det samme som jeg skal, iallefall kutte ut sukker s mye du klarer.

Postkort.

Solen skinner, og gjengir en refleksjon i vannet du ser fremfor deg. Postkort, tenker du. Ordet du og venninnen din brukte hver gang dere s vakker natur som minnet om de postkortene du sendte til nre og fjerne p sydenturer p 90-tallet. Den sommeren dere tilbrakte p en y i oslofjorden, og ordet passet seg hver gang dere pnet ynene. Idyll. Grnt sommergress, blger som slo mot berget og smrblide sommerkledde mennesker. Postkort. Over alt. Da dere gikk turer der ingen hadde gtt fr, og det var militrgruver hvor enn dere gikk, og dere kunne ligge p ryggen i gresset ved berget og se p skyer som ikke eksisterte, fr dere rullet p magen for se solen strle mellom strene som kilte dere p kinnet idt vinden tok tak. Lykke.

Men i dag er det ikke sommer, og i dag er det ikke 2008, og solen representerer kanskje fortsatt lykke, men du holder deg i skyggen. Bare bena stikker ut, og solen sprer sin varme rundt de sorte strmpebuksene. I dag, tenker du, i det du fikler ned i lommene etter sigarettpakken. I dag, har ikke vrt s aller verst. Du lar sigaretten balansere mellom leppene mens du ruller p lighteren for fyr. Samtidig som du trekker inn ditt frste trekk, setter du deg litt lenger ned mot brygga. Solen treffer deg i ansiktet, og du lar ryken forlate lungene dine. Og s smiler du. Postkort.

Bye bye, childhood.

.



Ikke noe videre fantastisk, men et par bilder tatt til en skoleoppgave. (De er s drlige pga ekstremt drlig tidsfrist, og fordi det mtte vre selvportrett. Jeg og selvutlseren er ikke bestevenner.) Og ja, forresten, jeg har blitt brunette.

Sosialt press.

Er det n ting som tar p nesten like mye som skolen gjr, s er det sosialt press. Venner jeg nsker beholde, men som jeg ikke orker vre med s mye som de nsker, og bursdager jeg er bedt i som jeg ikke fler jeg kan si nei til. Jeg blir jo s glad for bli tenkt p. For at noen vil vre med meg, ha meg med p ting. Jeg er redd for om jeg sier nei for ofte vil de slutte sprre. Jeg er redd for om jeg sier nei, s blir de sure, fornrmet, snurt. Jeg har prvd forklare det til alle mine nrmeste, men jeg fler likevel et stort press fra de aller fleste av dem. mte venner har plutselig blitt til bare enda en ting jeg m gjre, og snt sliter en ut s lett.




Det er jo ikke at jeg ikke nsker, jeg har bare ikke overskudd nok til klare det. Jeg vet jeg blir gende p reservetank om jeg er m visse ting, om jeg mter noen den dagen, men likevel gjr jeg det. Og jeg tror ikke noen av dem forstr at det tar p, for selv de dagene jeg sier jeg er sliten, virker jeg jo s opplagt. Sklart jeg virker opplagt. Det betyr ikke at jeg ikke s fort jeg kommer hjem knekker sammen av overanstrengelse. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten. Man lrer seg etterhvert spille opplagt, tvinge de siste kreftene frem, s du ikke virker sliten. For jeg vil jo ikke at noen skal se at jeg er syk. Ikke engang de som har sett det fr. Ikke engang de beste, selvom jeg vet de takler det. Jeg har ikke noe lyst til bli sett snn, jeg har ikke noe lyst til innrmme det, jeg vil ikke at de skal vite hvordan jeg er nr jeg kommer hjem til senga mi etter en slitsom dag.

S istedet for si jeg blir for sliten, istedet for si det ikke passer, istedet for vre med dem og la dem se meg syk, sier jeg ja. Og s gruer jeg meg frem til det er oversttt, og det er ikke snn det skal vre. Jeg har det jo gy med vennene mine, jeg trives jo i selskapet dems, hvis ikke ville jeg ikke beholdt dem som venner. Det er bare det at jeg blir ndt til tvinge meg til orke ting jeg egentlig ikke orker. Fordi jeg er s redd for hva som skjer hvis jeg sier nei. Det er s mye jeg egentlig har lyst til gjre, hadde jeg bare hatt overskudd til det. Det er s mange venner jeg ikke vil miste kontakten med, men energien strekker bare ikke til for holde dem alle like nrt som jeg nsker.

PS: Beklager mye klageinnlegg. Jeg har det egentlig bra, alts, det er bare litt vanskelig balansere alt, og bruker bloggen som klageboks, s det ikke gr for mye utover de rundt meg. Hper det tilgis.

Urettferdig.

Jeg har alltid sett p meg selv som heldig, som ikke er sykere enn det jeg er. Frst n i det siste har jeg flt det som urettferdig. Urettferdig at jeg er syk. Egoistisk, tenker du? Ja, jeg og. Det er ikke snn jeg vil tenke, ikke snn jeg vil fle. For jeg vet jeg er s mye heldigere enn flertallet, p s mange mter. Det fles bare litt tungt nr jeg ser de i klassen bli ferdige med oppgaver jeg sovner nr jeg prver meg p. Nr de er glade og opplagte p morningen, mens jeg svidt klarer stable ene beinet foran det andre. Nr de lper opp trappen jeg 7 av 10 ganger m ha pauser i for klare g opp. Nr de koser seg ute i solen, mens jeg fr vondt av ha ynene pne.

Denne uken har jeg feilet med st opp to av tre dager. Jeg m sannsynligvis avlyse to bursdager denne mneden, fordi sist bursdag jeg var p tok p s hardt. Med mindre jeg blir bedre, sklart. Jeg gleder meg hver fredag til slippe stresse med sovne tidsnok, men sovner fr klokken er 11 uansett. Jeg m legge meg 9 hver dag, og jeg kan ikke jobbe. Jeg vil jo jobbe, jeg bil tjene mine egne penger, jeg vil vre selvstendig. Jeg vil klare vre p skolen hver dag, jeg vil klare gjre det bra, jeg vil vre fokusert og konsentrert. Jeg har ikke noe nske om sovne p skolen, det bare skjer.

Og akkurat i dag kjennes det urettferdig.
Akkurat i dag tenker jeg egoistiske tanker.
For akkurat i dag mtte jeg avlyse enda en ting jeg egentlig har veldig lyst til. Kun fordi jeg ikke orker.

Bildedryss: Krager










Les mer i arkivet Mars 2014 Januar 2014 November 2013
malinkleiven.

malinkleiven.

20, Nittedal

Jeg er unik, akkurat som alle andre.

Follow Life's what you make it.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste fininger