Åpenbaringen om at forandring faktisk er mulig

Noe som har vært viktig for meg det siste året, og som jeg synes er verdt for alle å ta litt tid til å tenke over, - er å få innsikt i sine egne feil. Virkelig ta en kikk på seg selv og innrømme hvor man har feilet, og hva man ønsker å forbedre. For meg har det vært en del ting som har vært hardt å innrømme, men har med tiden funnet ut at jeg både kan forhåndsdømme fremmede og ha rasistiske tendenser. Spesielt sistnevnte er noe jeg absolutt aldri, aldri ønsker å bli identifisert som, men å nekte for at jeg har en automatikk i tankegangen som viser til at jeg også er påvirket av hverdagsrasisme ville hindret meg i å komme meg forbi det. Det var lett for meg å fnyse når rasister behandler minioriteter urettferdig, det vanskelige var å innrømme at jeg, ved å tenke selv de minste rasistiske tankene, var en del av problemet. (Akkurat dette temaet kunne jeg skrevet et helt innlegg om, så skal prøve å holde fokuset der det skal være). 

I begge disse tilfellene - og fler, tør jeg å påstå at jeg har forbedret meg. For meg har det handlet om å ta seg selv når det skjer, idét tanken oppstår. Så enten jeg har sett meg i speilet og pekt ut egne feil, eller sett på andre og pekt ut deres feil - har jeg stoppet og gjort meg selv klar over hva som faktisk skjer. Hvilke tanker jeg har, og hvorfor jeg ikke bør tenke som det. Det høres kanskje dumt ut, men jeg har rett og slett satt meg selv litt på plass. Nærmest kjeftet på meg selv når jeg har mislikt min egen tankegang. Og etter å ha gjentatt dette gang på gang, har det faktisk fungert. Vi kan ikke velge hvilke holdninger vi blir påvirket av når vi vokser opp, men vi kan absolutt velge hvilke holdninger vi beholder som voksne. Men først må man innrømme at noe ikke er som det skal, og at man slettes ikke er perfekt. 

Det er de små tingene jeg har fokusert på, og det har gjort en ordentlig forskjell for meg. Ikke bare viktige ting som rasisme og urettferdig dømming av andre, men ting som hvilke magasiner jeg ville valgt å lese, - hvilke nettaviser jeg går inn på osv. Jeg vil ikke være en som velger et lettlest og kommersielt magasin fremfor et intellektuelt et. Jeg vil ikke være en som baksnakker fremmede av mangel på bedre ting å snakke om. Jeg vil ikke være en som uttaler meg negativt på noen annen enn en saklig måte. Og jeg kan ikke påstå at jeg har kommet dit jeg vil, men jeg har endelig forstått at jeg kan gjøre noe med det.  

Jeg har en lang vei å gå før jeg kan si jeg er den jeg vil være, og kanskje vil det aldri skje. Det er heller ikke viktig, så lenge jeg jobber med meg selv og klarer å bli mer fornøyd med den jeg er. Det er utrolig befriende å føle jeg kan gjøre noe med det, istedet for å furte over at jeg for eksempel ikke er en sånn som klarer å velge grønnsaker fremfor søtsaker. Det betyr ikke at jeg feiler om jeg legger grønnsakene til side for å spise en deilig sjokoladekake, eller leser et magasin fullt av tom underholdning. Det betyr bare at jeg har innsett at jeg selv er ansvarlig for valgene jeg tar,  og at ingen er fanget i de holdningene og valgene en er vokst opp med. 

Det er lett å skylde på at man ikke kan noe for den man er, og at valgene man tar bare er et resultat av en klyse gener og en dæsj av miljøet man vokste opp i. Selv har jeg vært fanget i den tankegangen altfor lenge. Jeg har vært misfornøyd med den jeg er, og vært overbevist om at det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Det farlige er at, dersom alle hadde tenkt sånn, ville samfunnet aldri gått fremover. Det er ikke så sykt som en først tenker at de så på kvinner og mørkhudede som eiendeler før i tiden (førstnevnte skjer dessverre fremdeles). Misforstå meg rett, det er sykt, urettferdig og groteskt, men det var det de hadde blitt lært opp til fra de var født. Det var sånn det alltid hadde vært, og det krever en god del innsikt for å klare å kritisere noe som for dem alltid har eksistert. Men når en først begynner å tenke utenfor samfunnets normer, er det så befriende! Det er først da man innser at forandring er mulig, og at man ikke er fanget i det som har vært for alltid. 


Er det noe som heter for mange muligheter?

De fleste vil nok fnyse av meg og mitt syn på dette, men jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker blir jeg. Et (av de mange) problemene jeg finner ved dagens samfunn, er rett og slett at vi har for mange muligheter. Vi er for frie.

Frihet og muligheter er i seg selv både fint og flott, men jeg synes det er som om vi rett og slett gir oss selv som rase litt for stor tiltro. Du ville ikke sluppet en tiger løs i byen og forventet at den klarte seg, så at vi mennesker får gå og gjøre nesten som vi vil, er nesten rart.

Vi liker jo å si at verden stadig er i forbedring, og at mennesker aldri har hatt det bedre enn nå. Når jeg hører slike utsagn liker jeg å spørre dem om hvorfor de sier det. "Jo, vi har jo pcer, biler og fly, også er det ikke lenger rasistisk, og vi har nok mat og trenger ikke å kjempe for å overleve" (Nå kan det sies at ikke alle har nok mat, og at det fremdeles finnes rasisme, og mye annet, men akkurat nå er ikke dette poenget). Og jeg kan forstå hvor de vil hen, og forstå hva de mener. Jeg ville ikke gitt fra meg verken macen min eller friheten til å spise hva jeg vil om jeg fikk muligheten. Jeg ville ikke valgt å leve annerledes, men det er nettopp det som er en del av problemet.

Vi har skaffet oss vaner og avhengigheter vi ikke engang er klar over. Det er virkelig ikke noen kamp om å overleve lenger, men jeg klarer ærlig talt ikke å si jeg er glad for det. Som en som tidligere gjerne ville byttet bort livet med evig søvn, kan jeg si at det å ha valget hadde mye å si. Det er jo tross alt sånn, at man gjerne vil ha det man ikke kan få, og der og da føltes ikke det å leve som noe valg, bare noe jeg måtte fordi samfunnet sa jeg skulle det. Nå kan det godt hende at selvmordstankene var like vanlig før i tiden som de er nå, for en kan jo aldri vite hva folk tenke, - likevel er det noe i meg som tviler. Når du må jobbe for å få noe, setter du så uendelig mye større pris på det.

Jeg føler også at jeg må gi internett et eget avsnitt, for det er ikke grenser over hvor flau jeg er over internett-generasjonen(e). I gamle dager kunne enkelte ofre livet for å få tilgang til mer informasjon, for å få lært mer, vite mer. Og så sitter vi her. Zombiene fra år 2013. Vi har nesten ubegrenset med informasjon hvilende i fanget vårt, og hva bruker vi det til? Å publisere bilder av hva vi spiste til frokost og se på kattevideoer på youtube. Virkelig, er det dette det er kommet til? Jeg savner iveren jeg hadde som liten, lysten til å lære og den uendelige nysgjerrigheten. Det sies at en gjennomsnittlig 4 åring spør 400 spørsmål hver dag, og jeg tror jeg må ha rundet minst det dobbelte. Jeg ville vite alt, og stoppet ikke før jeg fikk vite det. Første gang jeg spurte mamma hvorfor himmelen var blå var nok iallefall før jeg fylte frem, og da hun ikke visste fortsatte jeg å lure helt til jeg klarte å komme på min egne teori. Det var minst 5 år senere, men nysgjerrigheten tok aldri slutt. Fremdeles er jeg nysgjerrig, og fremdeles ønsker jeg å lære, men nå tar det ikke mer enn 10 sekunder før jeg har funnet et svar på google, og det tar ikke mer enn 20 sekunder før det igjen er glemt. Jeg setter ikke lenger pris på det, jeg gidder ikke engang å huske det. For hvorfor skal jeg vel huske det, når et likt googlesøk ville gjentatt det jeg allerede burde visst, uansett?

Prosentandelen på psykisk syke i dag er høyere enn den noen gang har vært. (Kilde: jeg gjetter.) Nå skal det ikke legges skjul på at det er lettere å innrømme det, og at vi har mer kunnskap om hva det faktisk vil si å være psyk nå enn det var før, men jeg tror fortsatt at det er et faktum, uansett hvor mange faktorer som spiller inn. Vi blir rett og slett rådville dyr fordi vi ikke lenger har noen ordentlig hensikt. Hva skal vi jobbe mot, hva er meningen med livet? Tror dere en antilope spør seg selv hva meningen med livet er før den tar beina fatt og løper fra løvinnen som sikler etter den? Det høres forferdelig ut å si, men jeg skulle ønske jeg levde i en tid vi hadde bruk for overlevelsesinstinktet vårt, en tid livet var noe en måtte kjempe for. Vi lærer jo fra vi er små at det som er verdt å ha må jobbes for, og jeg har aldri måttet løfte en finger for å holde meg i live. Det er kanskje ikke så rart jeg (og så mange andre) har funnet livet verdiløst.

(fant dette i utkast. Det var nok uferdig, men valgte å poste det sånn jeg fant det. Kom veldig, veldig gjerne med innspill)


Hvis du kunne vært hvem du ville, hvor du ville, hva du ville - hvordan ville du vært?

  • 10.01.2014 kl.19:37 i Foto.








Verden er rar fordi jeg er rar.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om verden lenger. Alt er så mørkt, men likevel så lyst. Jeg vet det ikke gir mening når man sier det ut høyt, men likevel gjør det det. Gir mening altså. For meg, iallefall. 
Er det ikke rart hvordan hverdagen kan lyses opp av noe så enkelt som et ønske? Hvordan håp plutselig gir alt farger igjen, samtidig som det understreker hvor grått det er. Ingenting gir mening lenger. Jeg lever, men samtidig ikke. Jeg er. Jeg eksisterer. Det har vært sånn lenge nå. Jeg har skrevet om det før (her), men  det er annerledes nå. Det er annerledes fordi jeg vet at, selvom det er grått så finnes det farger der ute. Selvom jeg ikke ser de nå, så er de der. De venter på meg, gjemmer seg til sola ikke svir i øynene lenger, til jeg kan se. 

Jeg tenker lite og mye på en og samme tid, føler mye og lite på en og samme tid. Alt er forvirrende, og jeg føler meg mest som en tilskuer av min egen tilværelse. En som følger med, uten å ta kontroll, uten å delta. Det er noe trist over det å ikke delta i sitt eget liv, men jeg kjenner ikke til noe annet. Jeg husker ikke hvordan det er å ha kontroll, å føle man kan velge selv. Tiden flyter forbi meg, alle dagene, timene, øyeblikkene, - og jeg klarer ikke gripe tak i et eneste ett av dem. Verden er rar fordi jeg er rar, men det betyr ikke nødvendigvis at vi passer sammen. Det betyr ikke at vi hører til hverandre. 
Kanskje har ikke verden plass til meg fordi jeg ikke gir rom for den.  

(ps: jeg skal prøve å ikke slette dette, Siv. Du er søt som bryr deg.<3 )


se på meg og fortell meg alt jeg er

 

 

nb: veldig uredigert, veldig rett frem, lite gjennomtenkt, og sannsynligvis mye som ikke stemmer. beklager for det.

For meg virker det som at alle haster med å definere seg selv.Vi hører om en personlighetsforstyrrelse og leter timesvis etter diagnosekriterier på nett, for å se om det stemmer med din egen tolkning av deg selv. Vi hoster 3 ganger, og plutselig forteller internett oss at vi har hjernesvulst, og kommer til å dø innen uken er omme. Vi leser om introverts og extroverts og plutselig føler du ikke at du kan trekke inn pusten på ny før du vet hvilken gruppe du hører til i.

"There's two kinds of people in the world -insert random opposites here-" Og folket jubler. Plutselig er vi definert basert på hvilken vei vi henger dorullen og hvorvidt vi tisser i dusjen eller ei. Hva er det som driver oss til disse tingene? Er selvdefinisjon og selvdiagnosering viktig på veien til selvrealisering, eller er det rent tilfeldig at disse ordene starter med de samme 4 bokstavene? Er det til hjelp, eller er det til begrensing?

Det jeg ikke forstår med personlighetsforstyrrelser, er at det blir kalt en diagnose. Det er jo ofte (okda, noen ganger) bare et ord for hvilke personlighetstrekk en har, og som kanskje bør jobbes med. Hvorfor trenger det å få et navn? Plutselig gir det følelsen at det er noe galt med personligheten man har, at alt man er er en del av en sykdom, og ikke lenger en del av deg. Negativt som positivt, vi alle ønsker å ha noe som skiller oss fra mengden. Å få slengt i trynet at dine personlighetstrekk, og det som gjør deg til deg, plutselig er en sykdom, virker ikke for meg som noe å hige etter. Likevel er jeg også en av dem som har googlet manisk depressiv, SAD, og borderline litt for mange ganger. Ja, også fordi jeg er nysgjerrig og genuint interessert i sånt, men å si jeg ikke sammenligner meg selv og mitt liv opp mot diagnoseringskriteriene ville vært en stor feit løgn. 

For selv har jeg gitt spørsmål om personlig definisjon alt for mye hjernekapasitet. Det spiller jo strengt talt ingen rolle. Ingen bryr seg, egentlig, om du er ekstrovert eller introvert.Hvilken forskjell gjør det om du får tildelt en personlighetsforstyrrelse? Hvis du ikke har et problem med å komme deg gjennom hverdagen, hva positivt vil det gi? Er vi så opptatt av tilhørlighet at vi må få et navn på vår egen oppførsel, vår egen personlighet? Er det for å føle seg som "en av gjengen", eller er det for å få en gjeng å føle tilhørlighet til? Vi leter desperat etter at andre skal definere hele vårt individ, samtidig som vi roper om hvor unike vi er/ønsker å være, og hvordan ingen er akkurat som MEG. Det hele er så paradoksalt, og jeg klarer ikke å forstå hvor denne trengselen om å bli defininert, høre til, men samtidig være unik kommer fra.

 

 


Omvendt spiseforstyrrelse

Og igjen føler jeg på skammen over å måtte kaste resten av brødskiva, over å ikke forsyne meg på ny, selv om min porsjon var mindre enn alle andres. Igjen går jeg bort til speilet og ser konturene av ribbeina jeg så gjerne vil ha bort. Jeg ser bein som har gjort venner redde for å sitte på fanget mitt, fordi de "er redde for at jeg skal knekke". De beina katten min ikke vil sitte på, fordi hun alltid holder på å falle ned i midten. Armene som kunne blitt brukt som grillspyd, kragebeina man nesten kunne drukket av.

Mamma snakket alltid om at det var positivt å kunne ta seg selv rundt håndleddene og fremdeles ha møtende fingre, men jeg tror ikke det er sunt når det går nesten opp til albuen. Det er heller ikke meningen å kunne holde rundt låret med møtende tomler og langefingre nesten helt opp. Det skal være mulig å ligge på gulvet uten å få blåmerker på hoftebeina, og hver gang jeg måtte snu meg på stranda kjente jeg en brennende følelse av mislykkethet. En mislykkethet som ble bekreftet hver gang kelneren spurte om jeg ikke likte maten, fordi jeg kun hadde fått i meg 1/3 av den. 




Å gå på vekta er greit, så lenge jeg ligger stabilt. Hvis jeg har gått ned, blir presset enda større. Det er ingen som følger med på vekta mi, presset finnes (nesten) kun i mitt eget hode. Men det gjør det ikke mindre ekte. Jeg prøver å venne magesekken min til mer mat, men det å presse i seg en ny brødskive når det føles som du holder på å kaste opp og tårer renner ned, er ikke en følelse jeg unner noen. Det er ikke alle tynne som velger det, og når mennesker som ikke kjenner meg prøver å presse i meg mer mat fordi de frykter at jeg spiser lite med vilje, og ikke er mett er det bare med på å forsterke problemet. Jeg vet jeg er tynn, jeg vet det. Og jeg prøver å gjøre noe med det, men ikke påstå at det er lett, for du vet ikke. For meg virker det lett å gå ned i vekt. Jeg mener, det er jo bare å spise mindre, og å spise sunnere. Jeg kunne levd på salat i flere dager, og vært lykkelig med det. Vi er bare annerledes, - det er alt. 


navnløs

De beste samtalene skjer alltid på natten.De beste tekstene, de beste tankene.
For det er kun på natten jeg føler meg alene. Alt er stille fordi alle andre er et annet sted, alle andre befinner seg langt der ute i drømmeland
og jeg føler meg endelig alene nok til å tørre. Det er som om jeg på dagtid ikke engang tør å tenke ærlig fordi jeg er redd de skal høre meg.
Redd for at de skal ta meg, kritisere meg. Men om natten kommer alt frem.
Den jeg er, tankene som alltid befinner seg der et sted lusker seg frem og holder liksom rundt meg.
De skapes om til ord i tomme word dokument, utkast som aldri blir postet og samtaler som aldri blir glemt, og kanskje aldri helt forstått.
De holder meg med selskap, ordene. Tekstene de skaper. Små ubetydelige og helt sikkert under middels gode tekstene.
Men de betyr noe for meg. De er meg. De er hele mitt vesen.
Akkurat der og da er de alt jeg er.
Og ingenting er mer befriende enn å se på seg selv i tekstform.
For tekst er av det vakreste jeg vet.


identitetsløs

Det er litt vanskelig noen ganger. Å skulle være frisk, når du fremdeles føler deg syk 50% av tiden. Å konstant overbevise deg selv om at det er over, at du er ferdig. 

Jeg kommer meg opp av senga nesten fler dager enn jeg blir i den, og jeg har ingen nye kutt. Jeg har hodepine ytterst sjeldent, og jeg klarer å tilbringe fulle dager i belyste rom. 

Så alt er over? Jeg er helt frisk? Alt er 10 ganger bedre enn det var?

Kanskje er det det. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å huske hvordan ting var når det var på sitt verste.

Ettersom jeg enten sov bort alt, eller var fanget i et tankemønster som ikke lenger gir mening for meg, er det hele veldig virkelighetsfjernt. 

For en måned siden fikk ordet "syk" og "tilrettelegging" tårer til å presse seg frem. 

Fremdeles er det litt sånn, men mitt selvpålagte press om å være frisk tynger enda mer. 

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg kan leve helt normalt nå, og ikke minst om at jeg allerede gjør det.

Og det er ikke så ofte, men minst en gang om dagen blir jeg påmint at det fremdeles ikke er sannheten.

Og jeg vet ikke om jeg noengang kommer til det, for jeg husker ikke hvordan det var.

Jeg husker ikke hvordan jeg var.

Var jeg sosial? Jeg husker ikke. 

Var jeg lat da og? Har ingen aning.

Jeg ser jo på meg selv som en introvert, for nesten ingenting sliter meg ut mer enn sosialt samvær, men jeg aner ikke om det er meg selv eller sykdommen som gjør det. 

At jeg som liten stengte meg inne og leste et titalls bøker halvparten av sommerdagene forteller meg liksom ikke så mye når jeg også husker at alle vennene mine var på ferie. 

Jeg leste dessuten ikke bøker nok til å telles på en hånd engang gjennom hele ungdomsskolen.

Akkurat dette ekstrovert/introvert-spørsmålet er jo strengt talt uhyre uviktig, for om jeg er det ene eller det andre spiller egentlig ingen rolle.

Men det føles som jeg ikke kjenner meg selv utenfor sykdom lenger. 

Og om jeg kommer meg ut og blir akkurat like frisk som en gjennomsnittlig nordmann (som forresten tvilsomt er helt frisk), 

så vil jeg aldri vite i hvor stor grad den jeg er vil være påvirket av sykdom. 

Hva om jeg var en ekstrovert, eller ville vært, om jeg aldri ble syk, men fra nå av aldri vil trives i store folkemengder?

Jeg tror jeg ville elsket konserter hvis jeg var frisk. Og festivaler, for den saks skyld.

Jeg gjør jo det nå óg, på en måte. Eller prøver å overbevise meg selv om det.

Men det beste av alt er jo stemninga, og jeg føler den, jeg ser den, men jeg har aldri fått deltatt i den. 

Så hvordan kan jeg egentlig vite. 

Hvordan kan jeg egentlig vite noe som helst.
Jeg vet jo ikke engang hvem/hva jeg er.  

 


en litterær illusjon

Og idét jeg blar om siste side blir jeg minnet på hvorfor jeg aldri leser bøker som omhandler kjærlighet.

Jeg blir så overveldende forelsket i forelskelsen. Forelsket i en forelskelse jeg ikke engang besitter, og det hele ender ganske patetisk.

Hjernen min forteller meg kontinuelig pretensiøse setninger om hvor flott kjærlighet og livet og verden er, og oppfører seg generelt veldig annerledes enn jeg er kjent med.
Deretter peiler den seg inn det nærmeste mannelige individet og peker seg det ut som offer for min midlertidige innbilte kjærlighet, og det hender det hele ender heller pinlig.

For det har skjedd at jeg gir etter mine åpenbare upålitelige følelser, og plutselig står jeg igjen to dager etter, når boka endelig har sluppet taket på meg. 
Plutselig står jeg igjen med et nesten-kjærlighetsforhold jeg slett ikke er invistert i, ikke på ekte, og det tilsier at det er en ubehagelig klein samtale rett rundt hjørnet hvor jeg må fortelle at

"du. jeg likte deg egentlig aldri altså, jeg bare trodde det fordi hjernen min ble manipulert av en kjærlighetsroman og trodde plutselig at kjærlighet ikke bare var løsningen på alt, men også livsnødvendig og av en eller annen ukjent grunn (kanskje fordi du fortalte meg at du ikke liker jordbærmilkshake eller fordi du har sko som alltid ser nye ut, selvom du har hatt dem i flere år eller bare fordi du var den siste jeg snakket med jeg vet ikke) ble du pekt ut til å være dens utløp for all denne falske kjærligheten som egentlig aldri var min, men karakterene i boka sin. "

og det er liksom ingen unnskyldning for noe sånt, og det er heller ingen løsning og minst av alt noen passende reaksjon. For det hele er så absurd og det er få som forstår hvor lett det er å bli holdt gissel av sin egen hjerne, og det er det. det er så lett, det vanskelige er å stritte i mot.

 

Jeg tror jeg bør sette en regel for meg selv, som nekter all form for dialog og sosialisering med andre i 72 timer etter endt kjærlighetsroman.
(og kanskje en regel om å ikke velge overskrifter utelukkende etter hvilken av de tenkte som høres mest pretensiøs ut.)


Deja vu

Det er mange søte mennesker i den nye klassen min, men jeg kommer ikke til å bli venn med noen av dem. Ikke sånn ordentlig, det vet jeg. For når du ikke er på skolen ofte nok vil du alltid være hun som er utenfor. De danner seg nye klikker, de lærer seg å leve en skoledag uten deg, og når du kommer tilbake er det liksom ikke plass til deg lenger. Jeg er vant med det, det er helt OK. 

Vi har fått tre oppgaver til nå, og til to av dem kunne jeg levere oppgaver jeg gjorde i fjor. Den tredje ser jeg ingen ende på, til tross for at leveringsfristen er i morgen. Jeg er så fryktelig, fryktelig redd for at det ikke skal gå i år heller, og jeg vet frykten er med på å begrense prestasjonene mine. Jeg er ikke glad for det, jeg vet det blir for dumt, men det er ikke noe jeg har valgt. Og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å jobbe mot det.

Helsa har allerede sviktet. Tidligere enn jeg hadde håpet, tidligere enn jeg hadde regnet med. Det skremmer meg desto mer. Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive ut om alt dette, men det føles bare som jeg gjentar meg selv. Alt i livet mitt nå er bare en gjentagelse av de to siste årene. Jeg føler meg som en ødelagt LP med hakk i plata. Følelsene rundt er også de samme, om så forsterket. Jeg vil ikke at tekstene skal speile det samme. Jeg vil ikke at dere som leser skal få en deja vu fra de siste to årene, og derfor har det vært lettest å holde fingrene unna tastaturet for en stund. 

Det skyldes også det at jeg ikke er fornøyd. Ikke fornøyd med de gamle tekstene, ikke liker bloggdesignet, og generelt er veldig lite stolt av bloggen min. Det gjør det desto mer demotiverende å skulle skrive noe.  Ingenting blir godt nok, og å ha enda en ting jeg er misfornøyd med er bare noe jeg ikke takler akkurat nå. Er det en ting jeg kunne trengt mer enn noe annet nå, så er det følelsen av mestring. Derfor er det så skummelt å skulle begi meg ut på oppdrag jeg ikke føler meg trygg på. Spesielt når det er noe som faktisk betyr noe for meg, som tekst tross alt gjør. 

Jeg vet ikke hva dette betyr for bloggen, for faktum er jo at den aldri har vært veldig oppegående. Å skrive er iallefall ikke noe jeg vil legge fra meg, og jeg håper dere få som er her klarer å holde ut med meg frem til jeg kan gjøre det til en prioritet. Jeg har lekt en del med tanken på å bytte plattform, og faktisk forsøke å lage noe ordentlig, men det er for meg åpenbart at dette ikke er riktig tidspunkt å prøve seg på det. Jeg vil være sikker på at jeg klarer det først, klarer å gi dere noe som er vært å klikke seg inn på. Både i form av tekst og bilder. Jeg vet heller ikke om jeg tør uten dere få små ved min side, til tross for at jeg kun vet hvem en brøkdel (les; to) av dere er. 


Bildedryss; Thailand.

  • 17.08.2013 kl.21:56 i Foto.

Dette er den beste sommeren jeg har hatt på lenge. England og download var nesten too good to be true, og Thailand var like fantastisk som jeg husket det. Jeg hadde dessverre ikke med noe kamera til England (kunne skyldt på at det var på sykehuset, men jeg ville ikke turt å ta det med uansett), men her er et lite bildedryss fra Thailand. 

 













Mitt hat mot merkelapper.

Jeg har vel for lenge siden blitt fortrolig med at jeg er ganske alene om å mene det jeg nå skal skrive om, og det er helt greit. Og fordi jeg vet få mener det samme, tenkte jeg det kunne være fint å høre andres meninger, så feel free to share. 

Jeg er veldig mot merkelapper. Jeg liker ikke at folk kaller meg ateist med en gang jeg sier jeg ikke identifiserer meg med noen religoner, eller at jeg ikke tror på Gud. Jeg liker ikke at folk kaller meg hetero fordi jeg forelsker meg i, og er tiltrukket av gutter. Personlig identifiserer jeg meg ikke med noen av merkelappene ovenfor. Jeg tror ikke på Gud, men jeg føler at om jeg kaller meg selv ateist vil alle automatisk gå utifra at mine tanker rundt liv, død og andre religiøse spørsmål er identiske med andre ateister de har møtt. For meg ville det blitt en slags blokkering for å finne ut hva jeg selv tror og ikke tror. 

Dersom du har vært tiltrukket av det motsatte kjønn er du automatisk heterofil. Har du vært tiltrukket av det samme kjønn er du homofil. Det er kanskje ikke et problem for de fleste, og jeg overtenker det kanskje fullstendig, men for meg blir det å sette mennesker i båser. Jeg utelukker fremdeles ikke at jeg kan bli både tiltrukket og forelsket i en av samme kjønn som meg selv, men jeg ser verken på meg selv som bifil eller homofil av den grunn. Det har bare ikke skjedd enda. Tidligere har jeg vært tiltrukket, og forelsket i gutter. Sånn har det vært akkurat da, men det er ikke noe jeg verken tør eller ønsker å love for fremtiden. Hvorfor må man sette mennesker i båser for hvem de har vært eller er tiltrukket av? 

Det å komme ut av skapet som homofil er for meg et merkelig fenomen i seg selv. Ikke fordi jeg ikke forstår hvorfor de gjør/føler de må det, men fordi det hele virker så sært. Jeg kom da aldri ut som heterofil? Jeg bare presenterte min første kjæreste for mamma, hun så det var en gutt, og hei da var det ferdig. Og ærlig talt ville jeg ikke gjort det på noen annen måte om min neste kjæreste skulle vært en jente. Nå vet jeg at ikke alle har like aksepterende foreldre som jeg har, så for enkelte ville det kanskje vært umulig, men jeg føler det er nettopp på grunn av de båsene vi setter. Det å komme ut av skapet bringer ofte så mange flere assiosasjoner enn kun det at en er tiltrukket av det samme kjønn. Plutselig ser de gutter i kjoler og jenter i snekkerbukser med flekker av bilolje. Det er da slettes ikke det som er sannheten. Å være ærlig om hvilket kjønn som tiltrekker en forandrer deg da ikke som person.

Det ville kanskje vært umulig å få til, å kjønnsnøytralisere til den grad at man ikke trenger å på forhånd fortelle hvilket kjønn man blir å foretrekke resten av livet, men det er likevel noe jeg skulle ønske var mulig. For meg virker det vanskelig å oppnå likestilling uten noen lignende holdninger. Sånn det er i dag er du fortsatt "unormal" om du er homofil, til den grad at du faktisk må fortelle det til folk, som om det er noe viktig å fortelle. Som heterofil er det ingen som krever en forklaring, eller blir sjokkerte over legningen din. Det hele virker ganske urettferdig og feil for meg. Ingenting er da mer naturlig enn det andre. Iallefall ikke i mine øyne. 

 

Dette ble ekstremt rotete (skrivehånda er litt rusten), men kanskje det jeg prøver å få frem ligger et sted der inne. Dessuten vil jeg ikke miste dere helt, så dere får trøste dere med rotete og sære meninger enn så lenge. 


Tenke sjæl?

En påstand: Vi mennesker klarer ikke lenger å tenke sjæl.

Drøyt, sier du? Kanskje, men det gjør det verken mer eller mindre sant. Vi mennesker har blitt så vandt til å konstant ta inn nye inntrykk at vi nesten ikke får tid til å tenke ut egne tanker, meninger eller idéer. Vi blir så pavirket av det rundt oss at vi lurer oss selv til å tro at det fullt og helt var vår idé å kjøpe den nye mascaraen vi så på reklamen, og at reklamen ikke hadde noen effekt på oss. Vi sier vi har vår helt egne stiler, og glemmer at det bare delvis er sant. 

Jeg sier ikke at det er negativt å bli inspirert, negativt å se opp til noe og prøve å ta ting du synes er positivt fra det og gjøre det til ditt. Jeg sier bare at vi må være mer klar over hvor stor påvirkningskraft medier og annet faktisk har på oss. Tv-programmer, artikler, reklamer - de formidler ikke alltid sannheten. De formidler ikke alltid det som er rett for deg. De tjener penger på å selge deg en drømmeverden, de tjener penger på å fortelle deg hvordan ting skal være. Nå er det sannsynligvis ikke det de fleste tv-seriene prøver på. Jeg tror ikke How I met your mother har en skjult agenda. Men de planter stereotyper i hodene våres, som vi selv setter til liv og lar gro til noe som blir for stort til å få vekk. Vi får så mye utenifra at vi helt glemmer hvem vi faktisk er. Det er nesten umulig å vite hva som kommer fra deg, og hva som kommer fra mediene. Hvorfor du mener som du gjør, om det faktisk er dine meninger du formidler eller meninger noen andre ønsker at du skal ha.

Moteverden er et godt eksempel på det, synes jeg. Mote er kanskje ikke det viktigste vi har, men likevel noe en stor del av pengene våre går til. Tror du at du selv har formet din egen garderobe på egenhånd? Nå kan det kanskje være jeg som er ekstra påvirkelig, men jeg tror ærlig talt ikke jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg husker for eksempel godt da gladiatorsandalene ble satt i live. Jeg hatet dem. Jeg synes de var grusomme. Så med tiden merket mer og mer at de faktisk kunne være litt fine hvis du brukte dem rett, og at det kanskje ikke så så ille ut. Alle gikk jo med dem, og innen et år gjorde jeg det samme. Jeg merket at jeg ble påvirket, og jeg skjønte at mediene og mennesker rundt meg mer eller mindre lurte meg til å like dem. Likevel kjøpte jeg dem. Hvorfor? På tidspunktet jeg gikk i innkjøp av et par likte jeg dem jo. Da syntes jeg de var fine. Hvorfor skulle jeg da latt være?

Det er jo noe så uviktig som sko, så uansett om jeg hadde kjøpt eller ikke kjøpt dem ville det gjort minimal med forskjell både på mitt liv og resten av verden. Likevel synes jeg det ligger en liten prinsippsak bak. Skal jeg la mediene bestemme hva jeg synes er pent eller ikke? Når jeg selv merker at jeg blir påvirket, skal jeg stritte i mot og insistere på at det ikke skjer? Jeg kunne jo sagt at jeg fremdeles hatet dem et år senere, men det ville vært en løgn. Det var som om butikkene mer eller mindre bestemte hva jeg skulle like. Er det rett? Sånn jeg ser det, kan motepåvirkning gå en av to veier. Industrien kan bestemme hva vi skal like, eller vi kan bestemme hva de må lage for å lykkes. Hvis jeg fortsetter å la meg bli påvirket, fortsetter å kjøpe ting jeg "uforklarelig" skiftet mening om, hvordan vil da moteindustrien utvikle seg? Hvem bestemmer da hva som er fint?

Det er kanskje en dum ting av meg å ta opp noe så stort i et så lite problem, men jeg synes det var det letteste å faktisk sette seg inn i. Det var det eneste tilfellet jeg virkelig merket påvirkningen. Noe som i bunn og grunn bare er dritskummelt. Eneste gangen jeg konkret har merket at jeg har blitt påvirket, var ved kjøp av sko. Tror du det er eneste gangen jeg har blitt påvirket? I en diskusjon er det 100% sikkert at minst en av partene blir påvirket i større eller mindre grad.(ok, jeg har ingen sikre kilder, så ikke ta det for god fisk. Likevel synes ikke jeg det høres usannsynlig ut) Hver gang du fremmer meningene dine i en debatt vil du enten påvirke eller bli påvirket. Det er jo kanskje en bra ting, det er vel tross alt derfor vi diskuterer. For å styrke meningene våre, og for å få dem frem. Er det en dårlig teori du legger på bordet, vil kanskje du bli påvirket til å tenke litt dypere på det. Hvis den derimot er god, vil kanskje den andre personen synes det var smart tenkt, og tenke mer igjennom sine egne meninger opp mot dine. Til slutt er det jo logisk om de mest holdbare teoriene er de som gjenstår. Noe som jeg vil tro er en bra ting. 

Vi liker å tenke at reklamer ikke påvirker oss, men vi kan ikke legge skjul på det faktum at vi aldri hadde ønsket oss noe vi ikke visste om. Vi får høre i bøtter og spann om hvor mye bedre livet ditt ville vært om du byttet abbonoment, om du vasket huden din med den nye ansiktsrensen eller om du så den nye filmen på kino. Det får oss til å tro at vi alltid kan kjøpe oss til et bedre liv. Noen ganger kan det kanskje stemme. Livet kan bli lettere økonomisk om du har det billigste abbonomentet fremfor det dyreste. Du kan spare mye tid på en pc som gjør det du vil i det du ber den om det, fremfor en som bruker 5 minutter på hver side den laster inn. Likevel synes jeg det blir et så overdrevet forbrukerpress. 

Det blir et så voldsomt press på at du skal være og gjøre som alle andre, for de ser jo tross alt lykkeligere ut enn du føler deg. Det har gått så langt at de prøver å påvirke ved å spille på påvirkningene som allerede er lagt inn i deg. Jeg vet ikke når det startet å tros at man var lykkeligere som attraktiv, men et sted må det ha startet, for det er helt klart at det strebes etter. Så nå spiller de på det til den store gullmedaljen. "Kjøp denne kremen så vil du bli rynkefri og pen, og vi vet alle at de som er pene er lykkelige". De spiller så mye på at lykken er å være pen, populær og suksessfull at vi helt glemmer å lete etter vår egen lykke.

Jeg har i det minste ikke engang en halv idé om hva som ville gjort meg lykkelig. Jeg vet heller ikke lenger hvilke tanker som er helt mine egne, eller hvilke tanker som har blitt plantet utenifra. Og jeg synes iallefall det er en veldig trist ting å vite. Så fortell meg. Er jeg den eneste som tenker dette? Kanskje ikke engang disse tankene og meningene er mine.


Skrivesperre.

Jeg har ikke postet på så altfor lenge nå, for ingenting jeg skriver har kvalitet overhode. Jeg prøvde å lage en tumblr, så jeg kunne ha et sted å poste totalt ukritisk, og også kunne poste de små tekstene. (her) Planen var å poste hver dag, men så måtte jeg skifte batteri på macen, og hadde ikke lenger et sted å poste fra. Å skrive på andres pcer er uaktuelt. Det går ikke ann å være personlig på noe som tilhører noen andre. Jeg klarer det ikke. 

Jeg har dog skrevet en hel rekke med utkast (minst 5), men det er nok ikke mer enn 20% sjans for at de noengang blir postet. Det er mye jeg ønsker å uttrykke min mening om, men akkurat nå har jeg store vanskeligheter for hvordan jeg skal formulere meg. Det var også litt skummelt å poste etter det var over 1000 innom for å lese det forrige innlegget. (etter at søte Marie delte det på twitter og et titalls av dere delte det på facebook (<3)) For en stakkars som er vant til at 50 er det høyest sannsynlige tallet på mennesker som interesserer seg for det jeg skriver, fikk jeg ganske prestasjonsangst. 

Livet har vært ganske bra i det siste. Kanskje det også er derfor jeg har skrevet så lite. Jeg får størst skrivetrang, og jeg skriver best når jeg har det vondt. Jeg har ikke felt en eneste tåre den siste måneden. Magen min har hatt hyppigere besøk av sommerfugler enn den har hatt av veps. Min største bekymring er penger, og det er en ganske liten bekymring når jeg fremdeles får både tak over hodet og mat i magen av mamma og pappa. 

Så istedet for å prøve å få frem noe bra tenkte jeg å fortelle (og vise) at jeg har blitt rødhette. Det er vel egentlig ikke noen nyhet, ettersom jeg har vært det nå i over et halvt år, men ettersom jeg ekstremt sjeldent blir avbildet (og enda sjeldnere deler det her) har det såvidt fantes noe bevis før nå. 

 

Har du lyst til å fortelle meg dine topp tre hendelser fra den siste månden?  


Ingen andre enn du kan redde din verden.

Du tror vi lever i en og samme verden, og jeg ler, for jeg vet at din verden er ikke min og min verden er ikke din. I din verden er mennesker midler vi kan bruke for å få tak i det mest dyrebare av alt; penger. Din verden er grå og full av kyniske mennesker og i din verden er status det høyeste man kan oppnå. I din verden må man se bra ut for å bli godtatt, og du mener du kan vite alt du trenger om en person via en fem minutters samtale, kanskje til og med kun et blikk. I din verden er dyr ting som kun beveger seg for at kjøttet ikke skal gå ut på dato, og mennesker er de eneste skapningene med følelser. I din verden er det å ha en mental helse synonymt med å være gal, og psykisk syke holder du deg unna i frykt for å bli smittet.  Schizofreni er kun et annet ord for rabies. Du kjører dit du skal og tar joggingen på en tredemølle. Natur er snittede roser som du en gang i blant ber sekretæren din sende til diverse romanser. I din verden finnes det en riktig måte å kle seg på, og en gal. De som gjør det sistnevnte holder du deg unna, for du vet allerede du ikke kan like personligheten. I din verden får man inn all lærdom fra bøker, og du tror ingenting med mindre du ser det på trykk. 

Men jeg ser verden i farger, og jeg vet at ting verken er sort eller hvitt eller i kun gråtoner. Jeg vet at hvert et menneske har noe de kan lære meg, og jeg vet at minner er det mest dyrebare jeg kan ha. Jeg vet at fantastiske mennesker kommer i alle slags pakker, og at innholdet er langt viktigere enn papiret den er pakket inn i. Jeg vet at du aldri kan kjenne et menneske godt nok, og at uansett hvor mye du tror du vet, vet du aldri alt. Jeg vet at dyr er like levende som jeg og du er, og jeg har sett mer følelser og visdom i et dyrs øyne enn jeg noengang vil se i dine. Jeg vet at vi alle har en mental helse, og at den vil være der enten du ignorerer den eller ei. Jeg vet at schizofreni er en lidelse, og at ingen mennesker er sin diagnose. Jeg vet at en gåtur i naturen vil gi meg mye mer enn en tv-skjerm eller treningsapparat noengang vil. Jeg vet at klær kan være en måte å utrykke seg på, men at det også kan være et middel for å unngå å gå naken. Jeg vet at det alltid vil være en grense for hvilken kunnskap du kan få fra bøker, og at ingen kunnskap overgår den du får ved å oppleve. 

Vi lever ingen i samme verden. Vi ser alle på den forskjellig. Du er en del av min verden, og jeg er en del av din. Likevel vil den aldri bli den samme. Vi skaper vår verden, vårt liv, vi skaper det selv. Ingen kan fortelle oss hvilken verden som er best, på noen annen måte enn å si at du selv trives best i din. Og om du ikke gjør det, er det ingen andre enn deg som kan endre den. Den skapes ikke av hva vi ser, hva vi hører eller hvilket underlag vi går på. Den skapes av hvilke følelser vi knytter det med. Du kan klage så mye du vil over at asfalten er vond å gå på, men det vil aldri gjøre det lettere for deg å gå. Det finnes så mye annet enn asfalt der ute, det finnes så mange sko som er mer behagelige enn dine. Det finnes så mange løsninger og muligheter, og det er opp til deg å velge en av dem. Du må ingenting. Du må aldri, - du velger. 

Det kan være vondt for meg å se hvilken rolle jeg spiller i din verden, å se hvor lite jeg passer inn. Hvordan du mener tingene jeg gjør er teite. Det er vondt, helt til jeg kommer på at jeg kan dømme deg på nøyaktig samme måte. Og til jeg kommer på hvor lite viktig det er. Det er ikke mitt problem hvordan din verden ser ut, du er den eneste som kan forme den. Det som er viktig er at jeg liker rollen jeg spiller i mitt eget liv. Jeg kan ikke dvele over hva jeg ikke kan gjøre noe med. Ingen kan passe inn alle steder, og ingen kan bli likt av alle. Du kan gi et vidt forskjellig inntrykk av deg selv til to personer du møter nøyaktig samtidig, og det er helt greit. Et av dem kan til og med være helt feil ifølge deg selv, men det er ingenting du kan gjøre med det. Noen mennesker misliker andre som om det var en sport, og om det å mislike deg gjør verden deres til et bedre sted, so be it. Sørg for å fylle din verden med ting du synes er fint. Sørg for å la deg elske det som gjør deg glad, og ikke bry deg om hvordan det vil se ut gjennom en annens øyne. Vi er alle romvesner på besøk hos hverandres planeter, så ikke bli såret om noen ser på deg som nettopp det. Det er lov å oppføre seg rart i blant. Så lenge det føles rett for deg. 


Har du opplevd noe minneverdig i det siste spurte hun

Plutselig kjente jeg panikken bre seg helt inn i hjerterota. Har jeg opplevd noe minneverdig? Jeg er skummelt redd for at svaret er nei. Her sitter jeg og er høy på livet og min nyfunnede energi, at jeg helt har glemt å bruke den rett! For hva har jeg egentlig gjort. Vært hos venninner og sett på serier, filmer. Vært hos venninner og gjort nøyaktig det samme som jeg pleier å gjøre hjemme. Jeg har tatt energien min og delt den jevnt, når det mest givende å gjøre ville vært å brukt opp alt på en og samme dag. Gjort den dagen minneverdig. Gjort den dagen til noe fantastisk, fremfor å gjøre hver dag til noe ok+.  Det er jo enkel matte.

(OK+ ganger 7) < (OK ganger 6 pluss FANTASTISK) Gir dette mening? Det som suger mest av alt er også det at en stor del av problemet er penger. Penger som jeg ikke har. Mamma og pappa er verdens flinkeste på å skjemme meg bort, for bortskjemt er jeg. Likevel finnes det grenser på hva man kan finne på når lommepenger er eneste kilden til økning på kontoen. Jobb. Jeg trenger altså jobb. Regnestykket blir plutselig OK ganger 3 pluss JÆVLIG ganger 2 pluss BRA. Og da vet jeg ikke lenger hva som er best. Jeg er så forvirret over hva jeg skal gjøre nå. Med volumet energitanken min hadde før, var det positivt hver gang jeg gikk ut av huset, uansett hvor meningsløst det jeg skulle var, men nå som volumet har økt er det plutselig forventet (mest av meg selv) at noe av det skal gå på ting som er nyttig.

Har jeg gjort mer enn jeg har pleid? Ja. Har jeg smilt mer enn jeg har pleid? Ja. Kommer jeg til å huske de siste ukene om 5 år? Tvilsomt.  Kommer de siste ukene til å avle godt for fremtiden? Definitivt ikke. 

Hæ. Skal jeg plutselig gjøre nytte av meg og lage enestående minner nå? Jeg som har vært ubrukelig i to år. Jeg som har vært et overskudd til mitt eget liv, må, og ikke minst kan plutselig gjøre nytte av meg. Og samtidig kommer spørsmål opp om jeg har gjort noe minneverdig. Hvordan. Hva. Hvorfor. Hva. Hæ. Hjelp. 

Jeg rives i to. Min indre flinke pike og eventyrer krangler om kapp. De har vært så rastløse begge to, fanget i en kropp som ikke vil lystre. Nå vil de ut, leve ut sitt potensiale, dekke alle sine behov. Og så sitter jeg her da, forvirret, lealaus og rådvill. Ser på de samme seriene, filmene og gjør absolutt ingen av mine indre, imaginære venner fornøyde. Har verken produktive eller minneverdige dager. Gråtoner. Jeg bestemmer meg for mye, og gjør ekstremt lite. Jeg er så sikker i mine ord, at det skal jeg gjøre da, og det skal jeg gjøre ditt. Likevel gjør jeg ingenting for å få det til å skje. Jeg handler ikke, jeg bare flyter, og nå innser jeg at hele dette innlegget er nøyaktig det samme. Meningsløst babling som ikke får meg noen vei.

Kan ikke noen bare fortelle meg hva jeg skal gjøre. Kan ikke noen bare binde meg fast og gi meg oppgaver og jobb og trylle frem magiske opplevelser på en og samme tid. Kan ikke noen bare komme med en sjokolade til og se på film med meg


Ting som er fint.

  • 06.02.2013 kl.03:06 i Foto.

♥ Å ha energi nok til å bruke dagen på det jeg vil, og å kunne gjøre akkurat det samme neste dag igjen, og kanskje til og med neste. Å leve et fullt liv igjen, bare for noen uker.

♥ Venninner du kan ligge våken med til solen går ned og så opp igjen, og fortelle ting som du aldri før har fortalt, og bli fortalt historier ingen ører har hørt.

♥ Å drikke øl med en som er kjekk.

♥ Å lukte våren i luften, selv om det kun vrer noen timer før kram snø igjen blir til is

♥ Å sovne og våkne med venner som motbeviser min teori om at mennesker er den verste av alle raser, kun et utpust unna, fire av fem netter

 


Dopa på endorfiner.

Gjennom mine år på bloggen har jeg mer eller mindre blottlagt meg helt. Fortalt alt, vært så sårbar jeg kan. Nesten. Det er en ting jeg har holdt fra, som jeg aldri har villet fortelle til noen. Som per dags dato jeg kun har snakket om med en håndfull av mennesker. Men jeg er klar nå. Dette er et innlegg jeg lenge har ønsket å skrive, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal skrive. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg tror heller aldri jeg vil klare å få det frem som jeg ønsker. Jeg er klar fordi jeg tror det er over. Det er nesten over. Jeg skal nå gjøre et forsøk på å skrive om selvskadingen. Både ved å fortelle om min situasjon, og for å prøve å løse opp i noen fordommer ved å bruke fakta. 

 

Jeg ser ned på armen min, som fremdeles er dekket med røde arr. Det som startet med uskyldige risp en dag i 2009, uten å vite at jeg to år senere skulle glede meg til å komme hjem for å få utløp for alt som gnagde i meg. Jeg vet ikke om det noengang fullstendig utviklet seg fra mestringsteknikk til avhengighet, men at jeg kjente på avhengigheten er jeg sikker på. Jeg var heldig, og var aldri så dypt inn i det som mange er. Det var ikke en del av hverdagen min i mer enn ett år. Dessverre skal det ikke mer til for å få deg merket for livet. 

Kroppen vår produserer noe vi kaller endorfiner. Disse endorfinene skilles ut ved blant annet mestringsfølelse, trening, sex og lignende for å "belønne" handlingen. I tillegg skilles det også ut hvis du skader deg, som om det er kroppens egne måte å trøste deg på. Endorfiner er sterkt avhengighetsskapende, noe man kan se blant annet hos det vi kaller treningsnarkomane, og arbeidsnarkomane. Felles med disse finner du selvskaderen. I alle tilfellene ligger det gjerne en avhengighet av dopeffekten endorfiner gir. Av den grunn, blir det ofte kalt "kroppens egne morfin". 

Når jeg sier at det var en del av min hverdag, vil ikke det si jeg lagde nye arr hver dag, men at jeg i større eller mindre grad kjempet mot abstinenser daglig. Det var ikke alltid jeg visste hvorfor abstinensene var der. I starten kom de bare når ting føltes ekstra vondt, og når følelsen av at det snøret seg i brystet virket evigvarende. Andre ganger kunne jeg ha en over gjennomsnittet god dag, og likevel kjenne abstinensene komme snikene. Det var vanskelig for meg å finne et mønster, finne ut hvorfor jeg skadet meg akkurat den dagen. 



Om det hjalp? Det er vanskelig å svare på. Til en viss grad. Akkurat der og da. De skapte noen sekunder jeg følte jeg fikk fri. Korte sekunder som klumpen i brystet lettet. Men om det var verdt det? Nei. Absolutt ikke. Det vonde jeg følte der og da ville passert, med eller uten blod og arr. Men arrene har bært mye av det vonde med seg. Det har skapt nye problemer, som i utgangspunktet ikke var der. De har gjort at jeg kleint må si jeg fryser på svette sommerdager, for å unnskylde at jeg aldri tar av meg jakken, til tross for at jeg åpenbart koker over. De har gjort så jeg ikke har blitt tatt like seriøst av leger, kanskje til og med av venner. De gir andre et syn på meg jeg ikke ønsker å bli sett på som.  Jeg har ikke kunnet gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Jeg har ikke kunnet bruke kjolene jeg har ønsket, uten å ødelegge dem med å henge jakker som ikke passer til over. Jeg har ikke kunnet bade offentlig. Jeg har iallefall ikke turt. 

Det har gitt andre et syn på meg, som jeg ikke ønsker å bli sett på som. Oppmerksomhetsyk. Svak. Emo. Dette var noe jeg ikke ønsket noen skulle finne ut av. Noe jeg kun har vært komfortabel til å vise uten problemer til to personer. Jeg har ikke turt å gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Heldigvis hadde jeg en snill psykolog som sa seg villig til å fortelle foreldrene mine om ting som var vanskelig for meg å snakke om, så jeg selv slapp å konfrontere det. Likevel så jeg skuffelsen første gang pappa kom inn på rommet mitt uten å banke, og jeg ikke rakk å gjemme armen under dyna som jeg pleier å gjøre. Det har bekymret de rundt. meg mye. Jeg så hva det gjorde med eksen, og det er så mye jeg kunne gjort for å viske ut de bekymrede nettene han lå våken, fortvilelsen over å ville hjelpe uten å forstå. Jeg så hva det gjorde med mamma, som bare såvidt visste, og som alltid slapp å se. Skuffelsen da nye sår, nye arr oppstod, skuffelsen mamma følte da hun fant nye blodflekker på puter, klær, tepper. Det gjør vondt å vite at jeg har vært kilden til så mye vondt hos de jeg er glad i.

Det har nå gått 8 måneder med tre glipper, og 5 måneder siden siste glipp. Selv nå kommer abstinensene, men de blir svakere og svakere for hver dag. Jeg er heldig. Heldig som kom meg ut av det så tidlig. Heldig som klarte å legge det fra meg med de vonde følelsene. Heldig som forstod at det kunne bli en avhengighet, heldig som fant styrken til å ikke la det bli det. Og jeg er 90% sikker på at jeg er helt ferdig. Derfor føler jeg det er på tide å jobbe med å finne motet til å ta av meg jakken på varme sommerdager. Motet til å "komme ut av skapet". For det er sånn det føles. 


en to tre fire fem.

  • 11.01.2013 kl.12:03 i Lister




1. Det er 2013. Naboen som jeg passet da hun var bitteliten og trasket rundt i nabolaget naken og tisset i buskene til naboen. Hun som var enebarn men nå har blitt eldst av tre. Lille søte naboen, blir tenåring i år. Det er sånne ting jeg sliter med å pakke hjernen min rundt. Tiden går så fort. Det føles ut som jeg står stille og alle rundt meg vokser. Jeg vet jo det at jeg ikke er 13 år lenger jeg heller, men likevel føler jeg meg ikke så annerledes enn jeg var for et par år siden. Jeg feiret nyttårsaften med bestejenta, 54 stearinlys, alias, friends og Oslos fyrverkeri over himmelen. Det er ingen steder jeg heller ville vært.

2. Jeg har bestilt møte med Opplæringstjenesten. Snart skal jeg ta neste skritt mot generell studiekompetanse. Det er skummelt og det er fint. 

3. Jeg drømmer om England. Om London. Både i våken og sovende tilstand. Jeg lengter, og gleder meg, for en gang skal London bli min hjemby. Det må det bli. Jeg føler jeg hører til der. Jeg må bare fikse på Engelsken min litt først. Og fullføre det norge har å by meg de neste årene. 



4. I går bladde jeg om siste side av Naiv. Super. Jeg leser altså igjen. Konsentrasjonsevnen er tilbake. I dag skal jeg starte på Kompani Orheim, og så skal jeg lese Boktyven. Og jeg gleder meg til å finne enda fler bøker å lese. For øyeblikket står "Å spise blomster til frokost" og "I morgen var jeg alltid en løve" høyest på ønskelisten. 

5. Jeg gleder meg til Ida, Carina og Ulrikke åpner sitt nye nettmagasin. Jeg har troen på Carina sine ord om at Oh Chérie blir et av norges viktigste nettmagasin for unge kvinner. 

 

(beklager dårlige bilder. Mørk leilighet = høy iso)


Treningsblogger har dårlig innflytelse?

Jeg leste akkurat en sak på minmote.no. Artikkelen handler om (fritt tolket) hvor deprimert forfatteren (Ingvill Dybfest Dahl) ble, og hvor feil det var av de som trener, å dele det med verden. Om hvor demotiverende og hvor depp hun ble av det. Hun påstod det var feil, og i kommentarfeltet var det også ei som skrev at de som trener mye og spiser supersunt sikkert langt i fra er de lykkeligste av oss. 

Jeg blir så irritert av sånt. Selv jeg, som ikke har bevegd meg ordentlig på 4 år synes det er helt greit at de legger ut om trening, at de skryter. Dette til tross for at jeg kanskje burde vært bitter for at jeg faktisk ikke har mulighet til å gjøre det samme selv. Såvidt jeg kan lese er det ingenting som stopper henne fra å prøve å komme i gang. For meg virker hun bare bitter for at andre får til det hun ikke har klart, og velger å klage om det istedet for å prøve hardere. Det er greit om hun gir opp, men det betyr ikke at andre må gjøre det samme. At de får til det de ønsker og har jobbet for er ikke noe de burde behøve å skjule for andre, eller skammes over. 

I artikkelen skriver Ingvill at det er demotiverende. At hun føler det som umulig, og at de som legger ut sånt sikkert aldri har vært der hun er nå, men trent hele livet. Hva slags påstand er det?! Jeg kjenner så mange som har gjort om livet sitt, som har lagt om kostholdet til å bli mye sunnere, og har startet å trene mange ganger i uken, selvom de nesten aldri trente før. Deriblant min søster, som har blitt kjempeflink, og er lykkeligere enn noen gang. Det er kanskje ikke noen av de jeg kjenner som har slitt med overvekt, så veien er litt kortere enn den er for mange, men det betyr hverken at det er lett eller umulig. 

Det er mulig å komme dit de er. Hvis du ser på bloggeren Kristina Andersen, så ser du hvor feil noen av påstandene til Ingvill er. Kristina var tidligere (litt?) overvektig, og klarer nå å trene minst annenhver dag. Hun trente ikke før, hun har ikke vært sunn hele livet, hun har jobber for å komme dit. Hvordan kan du da sitte der og si det er umulig å bli som dem? Og hvordan kan noen si de som trener mye og spiser sunt ikke er lykkelige? Det er ingen hemmelighet at både mosjon og kosthold har effekt på humøret. Mye mosjon og sunn mat har positiv effekt, og kun det. 

Det må jo såklart legges til at det ikke er positivt å bli fanatisk. Det er det ikke med noe. En som fra før av sliter med mat i form av spiseforstyrrelser eller lignende har kanskje ikke godt av å lese slike blogger, eller se slike bilder på instagram (som forfatteren av artikkelen setter fokus på). Jeg føler likevel ikke en hver person skal sitte og ta ansvar for alle og en hver som trykker seg inn for å lese/se på bildene. Ansvar skal man ta for hvilke budskap man sender ut, men det er umulig å tenke på alle. Det er også stor forskjell på thinspiration og treningsinspirasjon. Et lite søk på tumblr beviser dette. 

En ting jeg har tenkt mye på er hvordan jeg skulle ønske kosthold og mosjon ble lagt mer inn i psykolog-samtaler. For ja, faktisk, så viktig tror jeg det er. Jeg synes det skulle blitt oppmuntret til av psykologer å trene og spise sunt. Jeg tror få faktisk er klar over hvor mye det kan ha å si for humøret, og for din generelle dagsform. Såklart skal det være lov å kose seg, men jo sunnere du spiser, dess mindre vil du føle behovet for å gomle sjokolade hver dag. Ta det fra en som har erfart det selv.

Før jeg begynte på dietten (les mer her og her ) spiste jeg i snitt én 200grams sjokoladeplaten om dagen. Nå kan jeg oftest kjøpe én i uken, og uten å tenke meg om spare den i opptil 3-4 dager. Jeg kjenner på kroppen min i mye større grad om jeg har spist for usunt, og jeg får oftere lyst på wok enn jeg får lyst på nudler og mcdonalds. Jeg pleide å spise 2-3 cheeseburgere hver gang det var en mcdonalds i nærheten, nå velger jeg, etter smak og ikke samvittighet, heller å spise baguett eller kebab. Nå er hverken baguett eller kebab supersunt, men i forhold til hvordan jeg spiste før er forskjellen stor. (Kebab er også mer sunt for meg enn en del andre, ettersom jeg prøver å legge på meg, trenger mye kjøtt, og aldri ellers spiser dressing, rømme e.l) 

Jeg synes hele artikkelen hun skriver er helt på trynet. For meg virket det som hennes største problem var at hun så på det som uoppnåelig. Skal skolesvake elever klage på at fremgangsrike mennesker er åpne om suksessen sin i medier? Er jeg den eneste som føler det  er en rettferdig sammenligning å bruke? De fleste treningsglade og sunne menneskene jeg kjenner har slitt for å komme dit. Har klart å ta skrittene selv, og de har aldri hatt det bedre. De har ikke hatt det lettere enn hun ville hatt det. Og for meg virker det som et godt mål å ha. Det er ingen jeg har sett som skriver det er gjort på en uke, eller at det er lett å komme dit. Alt jeg har sett dem skrive er at det bare er å komme i gang. For meg er det ikke annet enn sannhet. Du vil aldri komme dit om du aldri starter, og å sitte og klage på at det gjør deg deprimert vil hverken få flinke mennesker til å slutte å være flinke, eller få deg selv noe mer i gang med å nå målene de er på god vei på å nå. 


Når hodet sier ja, og kroppen sier nei.

  • 14.11.2012 kl.06:33 i My day

Jeg hadde så lyst til å klare å gå fullt år i år. Jeg ønsket det muligens mer enn noe annet. Men etter to måneder med rundt 6 dager av dem tilbragt på skole er det ganske klart at det ikke går. Jeg har nektet for det en halv evighet nå, men om jeg fortsetter å drøye valgene mine, ender det opp med at jeg ikke klarer noe. Hva jeg gjør er enda usikkert, men siden jeg ikke har spesielt lyst til å ende opp med å gå skole sammen med 97-ungene, (Ikke nødvendigvis fordi de er så teite, men fordi det å sitte der med 17-åringer når jeg selv er 20, ikke frister noe spesielt.) kommer jeg sannsynligvis til å ta opp de fleste fagene privat. Så langt det går, iallefall. Da føler jeg i mye større grad at jeg har tid til å bli frisk, og at det ikke haster like mye som det gjør nå. Å bli ferdig med vgs før året jeg fyller 21, kan jeg vel egentlig bare glemme, så det å få førstegangsvitnemål er ute av bildet. Og da er forskjellen på å ta fagene på skolen og som privat liten.

Det å måtte gi slipp på førstegangsvitnemålet suger, for å si det rett ut. Jeg har alltid sett for meg å ha en videre utdanning på minst 5 år, om ikke mer, men når jeg må søke med andregangsvitnemål er snittet betydelig høyere, og sjansen for at jeg kommer inn på det jeg vil desto mindre. Jeg har aldri hatt noen back up-plan. Jeg skulle ta master i journalistikk. Såklart skulle det gå ann, jeg hadde iallefall ikke regnet med at sykdom skulle ødelegge for det. Så ja, jeg trenger ikke gi opp det enda, men tror likevel jeg trenger å finne noe annet som kan virke interessant, så jeg ikke føler hele fremtiden faller sammen om jeg ikke klarer å komme inn når den tid kommer. 

Det jeg tenker nå er å ta mediefagene i år, og evt ta opp realfagene som privatist senere. Og da muligens ta hele 3. klasse som privatist. Spørsmålet er bare om ikke mediefagene er for mye det óg, men jeg håper det går. Det hele kjennes uansett som et stort nederlag. Jeg er så skuffet over meg selv, selvom flere rundt meg prøver å overbevise meg om at det ikke er min feil. Jeg må vel bare ta det som det er, og prøve å godta situasjonen.

 

Ønsk meg lykke til i livet a. Det virker som jeg trenger det. 


Oppdatering: Diett dag 15.

  • 06.11.2012 kl.10:20 i Tips.

Nå har jeg altså levd uten sukker, egg, rug, melk, hvete, gjær, (++?) i 15 dager (les mer her). Noe som har vært vanskelig, men likevel lettere enn jeg trodde. Det går veldig opp og ned fra hver dag som går. De aller fleste dagene går det greit, men andre dager er det veldig vanskelig å ha lyst på maten som ligger fremfor deg. En dag lå jeg faktisk og gråt i over en time fordi kroppen min hadde så lyst på sukker. Jeg tror det den 5. dagen av dietten. Jeg prøver å spise mye grønnsaker, noe jeg er relativt flink til, men burde spise mye mer nøtter enn det jeg gjør. Det jeg spiser mye av er wok, og hjemmelagde kjøttboller med spesialpasta laget av mais og tomatpurré til. Mamma er også snill nok til å lage knekkebrød til meg, som stort sett er laget av frø, med "falske" egg som bindemiddel. (litt usikker på hva det faktisk er hun bruker). 

På knekkebrødene har jeg aller helst bananer og syltetøy (hjemmelaget, uten sukker, såklart) på. Men siden jeg kun kan spise 250 gram frukt om dagen, hender det jeg sparer det til noe annet. Èn appelsin om dagen er mitt godteri, men jeg kan også spise potetgull, popcorn og sjokolade (uten sukker og melk). Til min store glede fant jeg ut for en uke siden at jeg også kan spise taco, så lenge jeg ikke har i tacosaus eller rømme. Ettersom jeg alltid har vært for kjedelig for begge disse, kan jeg med andre ord spise den akkurat som jeg pleier, bortsett fra at jeg ikke kan spise lomper. Jeg skal dog ikke ha så altfor mye mais heller, ettersom det er så søtt, men ser ikke så strengt på dette. 

Jeg har dog hatt et par glipper, uten vilje. To ganger har jeg fått i meg litt sukker uten å være klar over det før etterpå. Først med sodd, som jeg jublet over at jeg kunne spise da jeg så igjennom ingredienslista i butikken, noe jeg etter å ha spist det fant ut at var feil. Det var litt sukker i, men heldigvis ikke så mye. Også med sukker glapp jeg på da jeg kjøpte meg vann med sitronsmak, uten å tenke langt nok til at det såklart er sukker i det også. Etter å ha drukket over halve flasken leste jeg av kjedsomhet på innholdslista, og fant ut at det også i den var sukker. Annet enn dette, pluss at jeg en gang spiste en kiwi mer enn dosen frukt jeg skal ha daglig, har jeg fullt og helt holdt meg til dietten. Og det går greit.

Såklart er det mye jeg savner, og det er iblant vanskelig å være med venner som kjøper kjeks og sjokolade på butikken, mens det eneste jeg med sikkerhet kan kjøpe med meg som snacks er sukkererter eller potetgull med kun salt. Det som irriterer meg mest akkurat nå er at jeg ikke vet hvor lenge det varer. Akkurat som dietten er nå, varer vel til 19 november, da jeg skal inn i nytt møte med ernæringsfysiolog, men etter det er det ikke bare å spise fritt. Sannsynligvis vil jeg starte med én og én ting etter dette, for å se hvordan kroppen reagerer, men jeg vet ikke sikkert, da hun ikke ville svare på dette før møtet den 19.

Vi har måttet kjøpe veldig mye nytt på helsekosten, og da jeg spurte mamma hvor mye alt dette hadde kostet svarte hun at hun ikke turte å tenke på det engang. Så ja, det er et dyrt prosjekt, det er helt klart. Mat fra helsekost er flere ganger dyrere enn på vanlig butikk, og jeg synes veldig synd på de som er veldig allergiske og som ikke har annet valg enn å betale i dyre dommer for maten sin. Men at det er sunnere, er det vel ikke spørsmål om. Hvis du bruker tid og leter finner du helt klart mer enn du trodde. Det finnes veldig mye mer enn jeg var klar over. En hel rekke forskjellige meltyper, for eksempel potetmel og mandelmel, pasta laget av mais, diverse sauser, mange forskjellig typer sjokolade og annet "godteri", erstatninger for sukker (jeg foretrekker sukrin), osv osv. Det er bare å lete, og så finner du. Alle vi har møtt i de forskjellige helsekostningene har også vært veldig kunnskapsrike og hjelpsomme.

Hva formen angår, er den ikke noe merkverdig bedre. Heller verre, forøvrig. Jeg tror dog ikke dette skyldes dietten, men heller at jeg bare har en dårlig periode akkurat nå. Men det kan også spille inn med det psykiske, noe dette helt klart går litt utover. Det er jo kjedelig å nesten ikke kunne spise annet enn grønnsaker og rent kjøtt. Det er vanskelig, og det er tøft. Når skolen kommer oppå det igjen, og jeg ikke føler jeg mestrer noe, går det utover psyken, som igjen gjør det fysiske enda verre. En ond sirkel, som alt annet. 

Ellers vil jeg beklage på sen oppdatering, men hverdagen er litt tung for tiden. Skal prøve å ta litt bilder av det som har hjulpet mest i dietten, og de oppskriftene som jeg(/mamma) bruker. 

 


Er det dette som er livet?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har begynt å tenke en del på hvor livet mitt er på vei, og hvor jeg vil det skal gå. Hvordan jeg ønsker livet skal være, hvilke prioriteringer jeg setter høyest. De siste ukene har det ikke engang vært et spørsmål om at jeg, skole og helse har vært i stort fokus. Og jeg ser selv hvor viktig det er. Men for tiden føles det som om livet mitt bare er et stort kaos av ingenting. Det er ikke noe å ta tak i, det er bare grått. Et endeløst grått papir, som så tydelig mangler farger. 

Så jeg ser på mennesker rundt meg. Ser på filmer, ser på bilder, lester tekster. Det finnes så mange forskjellige individer der ute. Som hver og en velger å leve livet på sin måte. Jeg hører om mennesker som er på verdensreise, mennesker som studerer juss, mennesker som utvikler talentene sine. Hvor vil jeg være i alt dette? Det er så mange å se opp til der ute. Så mange ekstremt flinke, smarte, dyktige mennesker. Mennesker med lang utdanning, med fantastiske karrierer, mennesker som vinner OL, mennesker som jobber med å redde liv. 

Jeg kjenner bare at, jeg vil ikke være som dem. Jeg vil ikke være en alle andre ser opp til, jeg vil ikke ha en perfekt fasade. Jeg vil ha et liv jeg kan se tilbake på og si "Hey, dette har vært fett.". Jeg vil ikke sitte der og si "Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake for å gjøre det annerledes", jeg vil kunne si "Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake så jeg kunne opplevd det der igjen".  Og jeg kjenner at jeg trenger å leve mer. Å oppleve mer, å gi litt mer faen. Ikke akkurat nå, kanskje, for nå kan jeg ikke engang ha sukker i teen min uten at det er galt. Likevel vil jeg ikke vente til jeg er 30, jeg vil ikke engang vente til jeg er ferdig med videregående. Det er kanskje åpenlyst, men for meg har det ikke egentlig gått opp før nå at livet er her og nå. Dette er livet. Jeg lever i dag. 

Jeg har så lett for å tenke at "åh, det vil jeg gjøre en gang", men det skjer liksom aldri at jeg faktisk gjør det. Så ja, ok, kanskje sydenturer og løvetemming ville vært mer idéelt å gjøre om noen år, men jeg kan jo faktisk aldri vite sikkert om jeg får muligheten. Hva om jeg blir lam? Hva om jeg ikke engang lever om noen år? Jeg vil gjøre dumme ting, jeg vil prøve noe nytt, jeg vil ha det gøy. Jeg vil kjøre skateboard etter biler, jeg vil kjøre rollerblades gjennom Londons gater, jeg vil bestille flybilletter til et ukjent sted og dra samme dag. Og jeg vil gjøre det akkurat nå. 


Oppdrag: spise seg frisk

  • 15.10.2012 kl.18:32 i My day

For to korte timer siden kom jeg hjem fra ernæringsfysiolog, og skal om noen dager starte opp med ny diett, og stort sett gjøre om hele kostholdet mitt. I en periode på fire uker skal jeg holde meg helt unna  gluten, hvete, spelt, rug, bygg, havre, egg, sukker, gjær, eddik og alkohol. Det er med andre ord veldig lite av det jeg normalt sett spiser, som jeg kan spise disse ukene. For meg som er sukkeravhengig og ekstremt glad i karbohydrater (som pasta, ris, nudler osv) vil dette definitivt bli en utfordring, men jeg holder meg veldig positiv. Det kan tross alt gi store fordeler både på energi og humør.

Mitt spørsmål til dere er da om dette er noe dere er interessert i å følge med på? Det er jo ikke akkurat noe jeg har pleid å skrive om her, så om det er interessant for noen av dere i det hele tatt er litt vanskelig for meg å vite. Hva er dere isåfall interessert i å lese om? Hva jeg spiser, med bilder av måltid og ingredienser, eller mer hvordan det går for meg å kutte ut sukker (som tross alt er ekstremt avhengighetsskapende) og om jeg merker noen forskjell? Gi meg veldig gjerne tilbakemelding, så jeg slipper å enten plage dere, eller gå glipp av en mulighet til å få gitt dere noe lesestoff. Såvidt jeg har forstått er det et par ME-syke som leser bloggen min, og iallefall for dere er det innmari lurt å gjøre det samme som jeg skal, iallefall å kutte ut sukker så mye du klarer.


Postkort.

Solen skinner, og gjengir en refleksjon i vannet du ser fremfor deg. Postkort, tenker du. Ordet du og venninnen din brukte hver gang dere så vakker natur som minnet om de postkortene du sendte til nære og fjerne på sydenturer på 90-tallet. Den sommeren dere tilbrakte på en øy i oslofjorden, og ordet passet seg hver gang dere åpnet øynene. Idyll. Grønt sommergress, bølger som slo mot berget og smørblide sommerkledde mennesker. Postkort. Over alt. Da dere gikk turer der ingen hadde gått før, og det var militærgruver hvor enn dere gikk, og dere kunne ligge på ryggen i gresset ved berget og se på skyer som ikke eksisterte, før dere rullet på magen for å se solen stråle mellom stråene som kilte dere på kinnet idét vinden tok tak. Lykke.

Men i dag er det ikke sommer, og i dag er det ikke 2008, og solen representerer kanskje fortsatt lykke, men du holder deg i skyggen. Bare bena stikker ut, og solen sprer sin varme rundt de sorte strømpebuksene. I dag, tenker du, i det du fikler ned i lommene etter sigarettpakken. I dag, har ikke vært så aller verst. Du lar sigaretten balansere mellom leppene mens du ruller på lighteren for fyr. Samtidig som du trekker inn ditt første trekk, setter du deg litt lenger ned mot brygga. Solen treffer deg i ansiktet, og du lar røyken forlate lungene dine. Og så smiler du. Postkort.


Bye bye, childhood.

  • 18.09.2012 kl.13:54 i Foto.

 


.

  • 12.09.2012 kl.22:57 i Foto.



Ikke noe videre fantastisk, men et par bilder tatt til en skoleoppgave. (De er så dårlige pga ekstremt dårlig tidsfrist, og fordi det måtte være selvportrett. Jeg og selvutløseren er ikke bestevenner.) Og ja, forresten, jeg har blitt brunette. 


Sosialt press.

Er det én ting som tar på nesten like mye som skolen gjør, så er det sosialt press. Venner jeg ønsker å beholde, men som jeg ikke orker å være med så mye som de ønsker, og bursdager jeg er bedt i som jeg ikke føler jeg kan si nei til. Jeg blir jo så glad for å bli tenkt på. For at noen vil være med meg, ha meg med på ting. Jeg er redd for om jeg sier nei for ofte vil de slutte å spørre. Jeg er redd for om jeg sier nei, så blir de sure, fornærmet, snurt. Jeg har prøvd å forklare det til alle mine nærmeste, men jeg føler likevel et stort press fra de aller fleste av dem. Å møte venner har plutselig blitt til bare enda en ting jeg gjøre, og sånt sliter en ut så lett.




Det er jo ikke at jeg ikke ønsker, jeg har bare ikke overskudd nok til å klare det. Jeg vet jeg blir gående på reservetank om jeg er må visse ting, om jeg møter noen den dagen, men likevel gjør jeg det. Og jeg tror ikke noen av dem forstår at det tar på, for selv de dagene jeg sier jeg er sliten, virker jeg jo så opplagt. Såklart jeg virker opplagt. Det betyr ikke at jeg ikke så fort jeg kommer hjem knekker sammen av overanstrengelse. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten. Man lærer seg etterhvert å spille opplagt, å tvinge de siste kreftene frem, så du ikke virker sliten. For jeg vil jo ikke at noen skal se at jeg er syk. Ikke engang de som har sett det før. Ikke engang de beste, selvom jeg vet de takler det. Jeg har ikke noe lyst til å bli sett sånn, jeg har ikke noe lyst til å innrømme det, jeg vil ikke at de skal vite hvordan jeg er når jeg kommer hjem til senga mi etter en slitsom dag. 

Så istedet for å si jeg blir for sliten, istedet for å si det ikke passer, istedet for å være med dem og la dem se meg syk, sier jeg ja. Og så gruer jeg meg frem til det er overstått, og det er ikke sånn det skal være. Jeg har det jo gøy med vennene mine, jeg trives jo i selskapet dems, hvis ikke ville jeg ikke beholdt dem som venner. Det er bare det at jeg blir nødt til å tvinge meg til å orke ting jeg egentlig ikke orker. Fordi jeg er så redd for hva som skjer hvis jeg sier nei. Det er så mye jeg egentlig har lyst til å gjøre, hadde jeg bare hatt overskudd til det. Det er så mange venner jeg ikke vil miste kontakten med, men energien strekker bare ikke til for å holde dem alle like nært som jeg ønsker. 

 

PS: Beklager mye klageinnlegg. Jeg har det egentlig bra, altså, det er bare litt vanskelig å balansere alt, og bruker bloggen som klageboks, så det ikke går for mye utover de rundt meg. Håper det tilgis.


Urettferdig.

Jeg har alltid sett på meg selv som heldig, som ikke er sykere enn det jeg er. Først nå i det siste har jeg følt det som urettferdig. Urettferdig at  jeg er syk. Egoistisk, tenker du? Ja, jeg og. Det er ikke sånn jeg vil tenke, ikke sånn jeg vil føle. For jeg vet jeg er så mye heldigere enn flertallet, på så mange måter. Det føles bare litt tungt når jeg ser de i klassen bli ferdige med oppgaver jeg sovner når jeg prøver meg på. Når de er glade og opplagte på morningen, mens jeg såvidt klarer å stable ene beinet foran det andre. Når de løper opp trappen jeg 7 av 10 ganger må ha pauser i for å klare å gå opp. Når de koser seg ute i solen, mens jeg får vondt av å ha øynene åpne. 

Denne uken har jeg feilet med å stå opp to av tre dager. Jeg må sannsynligvis avlyse to bursdager denne måneden, fordi sist bursdag jeg var på tok på så hardt. Med mindre jeg blir bedre, såklart. Jeg gleder meg hver fredag til å slippe å stresse med å sovne tidsnok, men sovner før klokken er 11 uansett. Jeg må legge meg 9 hver dag, og jeg kan ikke jobbe. Jeg vil jo jobbe, jeg bil tjene mine egne penger, jeg vil være selvstendig. Jeg vil klare å være på skolen hver dag, jeg vil klare å gjøre det bra, jeg vil være fokusert og konsentrert. Jeg har ikke noe ønske om å sovne på skolen, det bare skjer. 

Og akkurat i dag kjennes det urettferdig. 
Akkurat i dag tenker jeg egoistiske tanker.
For akkurat i dag måtte jeg avlyse enda en ting jeg egentlig har veldig lyst til. Kun fordi jeg ikke orker.  


Bildedryss: Kragerø

  • 27.08.2012 kl.20:23 i Foto.










Les mer i arkivet » Mars 2014 » Januar 2014 » November 2013

, Nittedal

Jeg er unik, akkurat som alle andre.


MalinKleiven

  • Image and video hosting by TinyPic
  • Du skal ikke tro alt du leser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg






hits

Jeg er unik, - akkurat som alle andre.

Åpenbaringen om at forandring faktisk er mulig

Noe som har vært viktig for meg det siste året, og som jeg synes er verdt for alle å ta litt tid til å tenke over, - er å få innsikt i sine egne feil. Virkelig ta en kikk på seg selv og innrømme hvor man har feilet, og hva man ønsker å forbedre. For meg har det vært en del ting som har vært hardt å innrømme, men har med tiden funnet ut at jeg både kan forhåndsdømme fremmede og ha rasistiske tendenser. Spesielt sistnevnte er noe jeg absolutt aldri, aldri ønsker å bli identifisert som, men å nekte for at jeg har en automatikk i tankegangen som viser til at jeg også er påvirket av hverdagsrasisme ville hindret meg i å komme meg forbi det. Det var lett for meg å fnyse når rasister behandler minioriteter urettferdig, det vanskelige var å innrømme at jeg, ved å tenke selv de minste rasistiske tankene, var en del av problemet. (Akkurat dette temaet kunne jeg skrevet et helt innlegg om, så skal prøve å holde fokuset der det skal være). 

I begge disse tilfellene - og fler, tør jeg å påstå at jeg har forbedret meg. For meg har det handlet om å ta seg selv når det skjer, idét tanken oppstår. Så enten jeg har sett meg i speilet og pekt ut egne feil, eller sett på andre og pekt ut deres feil - har jeg stoppet og gjort meg selv klar over hva som faktisk skjer. Hvilke tanker jeg har, og hvorfor jeg ikke bør tenke som det. Det høres kanskje dumt ut, men jeg har rett og slett satt meg selv litt på plass. Nærmest kjeftet på meg selv når jeg har mislikt min egen tankegang. Og etter å ha gjentatt dette gang på gang, har det faktisk fungert. Vi kan ikke velge hvilke holdninger vi blir påvirket av når vi vokser opp, men vi kan absolutt velge hvilke holdninger vi beholder som voksne. Men først må man innrømme at noe ikke er som det skal, og at man slettes ikke er perfekt. 

Det er de små tingene jeg har fokusert på, og det har gjort en ordentlig forskjell for meg. Ikke bare viktige ting som rasisme og urettferdig dømming av andre, men ting som hvilke magasiner jeg ville valgt å lese, - hvilke nettaviser jeg går inn på osv. Jeg vil ikke være en som velger et lettlest og kommersielt magasin fremfor et intellektuelt et. Jeg vil ikke være en som baksnakker fremmede av mangel på bedre ting å snakke om. Jeg vil ikke være en som uttaler meg negativt på noen annen enn en saklig måte. Og jeg kan ikke påstå at jeg har kommet dit jeg vil, men jeg har endelig forstått at jeg kan gjøre noe med det.  

Jeg har en lang vei å gå før jeg kan si jeg er den jeg vil være, og kanskje vil det aldri skje. Det er heller ikke viktig, så lenge jeg jobber med meg selv og klarer å bli mer fornøyd med den jeg er. Det er utrolig befriende å føle jeg kan gjøre noe med det, istedet for å furte over at jeg for eksempel ikke er en sånn som klarer å velge grønnsaker fremfor søtsaker. Det betyr ikke at jeg feiler om jeg legger grønnsakene til side for å spise en deilig sjokoladekake, eller leser et magasin fullt av tom underholdning. Det betyr bare at jeg har innsett at jeg selv er ansvarlig for valgene jeg tar,  og at ingen er fanget i de holdningene og valgene en er vokst opp med. 

Det er lett å skylde på at man ikke kan noe for den man er, og at valgene man tar bare er et resultat av en klyse gener og en dæsj av miljøet man vokste opp i. Selv har jeg vært fanget i den tankegangen altfor lenge. Jeg har vært misfornøyd med den jeg er, og vært overbevist om at det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Det farlige er at, dersom alle hadde tenkt sånn, ville samfunnet aldri gått fremover. Det er ikke så sykt som en først tenker at de så på kvinner og mørkhudede som eiendeler før i tiden (førstnevnte skjer dessverre fremdeles). Misforstå meg rett, det er sykt, urettferdig og groteskt, men det var det de hadde blitt lært opp til fra de var født. Det var sånn det alltid hadde vært, og det krever en god del innsikt for å klare å kritisere noe som for dem alltid har eksistert. Men når en først begynner å tenke utenfor samfunnets normer, er det så befriende! Det er først da man innser at forandring er mulig, og at man ikke er fanget i det som har vært for alltid. 

Er det noe som heter for mange muligheter?

De fleste vil nok fnyse av meg og mitt syn på dette, men jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker blir jeg. Et (av de mange) problemene jeg finner ved dagens samfunn, er rett og slett at vi har for mange muligheter. Vi er for frie.

Frihet og muligheter er i seg selv både fint og flott, men jeg synes det er som om vi rett og slett gir oss selv som rase litt for stor tiltro. Du ville ikke sluppet en tiger løs i byen og forventet at den klarte seg, så at vi mennesker får gå og gjøre nesten som vi vil, er nesten rart.

Vi liker jo å si at verden stadig er i forbedring, og at mennesker aldri har hatt det bedre enn nå. Når jeg hører slike utsagn liker jeg å spørre dem om hvorfor de sier det. "Jo, vi har jo pcer, biler og fly, også er det ikke lenger rasistisk, og vi har nok mat og trenger ikke å kjempe for å overleve" (Nå kan det sies at ikke alle har nok mat, og at det fremdeles finnes rasisme, og mye annet, men akkurat nå er ikke dette poenget). Og jeg kan forstå hvor de vil hen, og forstå hva de mener. Jeg ville ikke gitt fra meg verken macen min eller friheten til å spise hva jeg vil om jeg fikk muligheten. Jeg ville ikke valgt å leve annerledes, men det er nettopp det som er en del av problemet.

Vi har skaffet oss vaner og avhengigheter vi ikke engang er klar over. Det er virkelig ikke noen kamp om å overleve lenger, men jeg klarer ærlig talt ikke å si jeg er glad for det. Som en som tidligere gjerne ville byttet bort livet med evig søvn, kan jeg si at det å ha valget hadde mye å si. Det er jo tross alt sånn, at man gjerne vil ha det man ikke kan få, og der og da føltes ikke det å leve som noe valg, bare noe jeg måtte fordi samfunnet sa jeg skulle det. Nå kan det godt hende at selvmordstankene var like vanlig før i tiden som de er nå, for en kan jo aldri vite hva folk tenke, - likevel er det noe i meg som tviler. Når du må jobbe for å få noe, setter du så uendelig mye større pris på det.

Jeg føler også at jeg må gi internett et eget avsnitt, for det er ikke grenser over hvor flau jeg er over internett-generasjonen(e). I gamle dager kunne enkelte ofre livet for å få tilgang til mer informasjon, for å få lært mer, vite mer. Og så sitter vi her. Zombiene fra år 2013. Vi har nesten ubegrenset med informasjon hvilende i fanget vårt, og hva bruker vi det til? Å publisere bilder av hva vi spiste til frokost og se på kattevideoer på youtube. Virkelig, er det dette det er kommet til? Jeg savner iveren jeg hadde som liten, lysten til å lære og den uendelige nysgjerrigheten. Det sies at en gjennomsnittlig 4 åring spør 400 spørsmål hver dag, og jeg tror jeg må ha rundet minst det dobbelte. Jeg ville vite alt, og stoppet ikke før jeg fikk vite det. Første gang jeg spurte mamma hvorfor himmelen var blå var nok iallefall før jeg fylte frem, og da hun ikke visste fortsatte jeg å lure helt til jeg klarte å komme på min egne teori. Det var minst 5 år senere, men nysgjerrigheten tok aldri slutt. Fremdeles er jeg nysgjerrig, og fremdeles ønsker jeg å lære, men nå tar det ikke mer enn 10 sekunder før jeg har funnet et svar på google, og det tar ikke mer enn 20 sekunder før det igjen er glemt. Jeg setter ikke lenger pris på det, jeg gidder ikke engang å huske det. For hvorfor skal jeg vel huske det, når et likt googlesøk ville gjentatt det jeg allerede burde visst, uansett?

Prosentandelen på psykisk syke i dag er høyere enn den noen gang har vært. (Kilde: jeg gjetter.) Nå skal det ikke legges skjul på at det er lettere å innrømme det, og at vi har mer kunnskap om hva det faktisk vil si å være psyk nå enn det var før, men jeg tror fortsatt at det er et faktum, uansett hvor mange faktorer som spiller inn. Vi blir rett og slett rådville dyr fordi vi ikke lenger har noen ordentlig hensikt. Hva skal vi jobbe mot, hva er meningen med livet? Tror dere en antilope spør seg selv hva meningen med livet er før den tar beina fatt og løper fra løvinnen som sikler etter den? Det høres forferdelig ut å si, men jeg skulle ønske jeg levde i en tid vi hadde bruk for overlevelsesinstinktet vårt, en tid livet var noe en måtte kjempe for. Vi lærer jo fra vi er små at det som er verdt å ha må jobbes for, og jeg har aldri måttet løfte en finger for å holde meg i live. Det er kanskje ikke så rart jeg (og så mange andre) har funnet livet verdiløst.

(fant dette i utkast. Det var nok uferdig, men valgte å poste det sånn jeg fant det. Kom veldig, veldig gjerne med innspill)

Hvis du kunne vært hvem du ville, hvor du ville, hva du ville - hvordan ville du vært?







Verden er rar fordi jeg er rar.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om verden lenger. Alt er så mørkt, men likevel så lyst. Jeg vet det ikke gir mening når man sier det ut høyt, men likevel gjør det det. Gir mening altså. For meg, iallefall. 
Er det ikke rart hvordan hverdagen kan lyses opp av noe så enkelt som et ønske? Hvordan håp plutselig gir alt farger igjen, samtidig som det understreker hvor grått det er. Ingenting gir mening lenger. Jeg lever, men samtidig ikke. Jeg er. Jeg eksisterer. Det har vært sånn lenge nå. Jeg har skrevet om det før (her), men  det er annerledes nå. Det er annerledes fordi jeg vet at, selvom det er grått så finnes det farger der ute. Selvom jeg ikke ser de nå, så er de der. De venter på meg, gjemmer seg til sola ikke svir i øynene lenger, til jeg kan se. 

Jeg tenker lite og mye på en og samme tid, føler mye og lite på en og samme tid. Alt er forvirrende, og jeg føler meg mest som en tilskuer av min egen tilværelse. En som følger med, uten å ta kontroll, uten å delta. Det er noe trist over det å ikke delta i sitt eget liv, men jeg kjenner ikke til noe annet. Jeg husker ikke hvordan det er å ha kontroll, å føle man kan velge selv. Tiden flyter forbi meg, alle dagene, timene, øyeblikkene, - og jeg klarer ikke gripe tak i et eneste ett av dem. Verden er rar fordi jeg er rar, men det betyr ikke nødvendigvis at vi passer sammen. Det betyr ikke at vi hører til hverandre. 
Kanskje har ikke verden plass til meg fordi jeg ikke gir rom for den.  

(ps: jeg skal prøve å ikke slette dette, Siv. Du er søt som bryr deg.<3 )

se på meg og fortell meg alt jeg er

 

 

nb: veldig uredigert, veldig rett frem, lite gjennomtenkt, og sannsynligvis mye som ikke stemmer. beklager for det.

For meg virker det som at alle haster med å definere seg selv.Vi hører om en personlighetsforstyrrelse og leter timesvis etter diagnosekriterier på nett, for å se om det stemmer med din egen tolkning av deg selv. Vi hoster 3 ganger, og plutselig forteller internett oss at vi har hjernesvulst, og kommer til å dø innen uken er omme. Vi leser om introverts og extroverts og plutselig føler du ikke at du kan trekke inn pusten på ny før du vet hvilken gruppe du hører til i.

"There's two kinds of people in the world -insert random opposites here-" Og folket jubler. Plutselig er vi definert basert på hvilken vei vi henger dorullen og hvorvidt vi tisser i dusjen eller ei. Hva er det som driver oss til disse tingene? Er selvdefinisjon og selvdiagnosering viktig på veien til selvrealisering, eller er det rent tilfeldig at disse ordene starter med de samme 4 bokstavene? Er det til hjelp, eller er det til begrensing?

Det jeg ikke forstår med personlighetsforstyrrelser, er at det blir kalt en diagnose. Det er jo ofte (okda, noen ganger) bare et ord for hvilke personlighetstrekk en har, og som kanskje bør jobbes med. Hvorfor trenger det å få et navn? Plutselig gir det følelsen at det er noe galt med personligheten man har, at alt man er er en del av en sykdom, og ikke lenger en del av deg. Negativt som positivt, vi alle ønsker å ha noe som skiller oss fra mengden. Å få slengt i trynet at dine personlighetstrekk, og det som gjør deg til deg, plutselig er en sykdom, virker ikke for meg som noe å hige etter. Likevel er jeg også en av dem som har googlet manisk depressiv, SAD, og borderline litt for mange ganger. Ja, også fordi jeg er nysgjerrig og genuint interessert i sånt, men å si jeg ikke sammenligner meg selv og mitt liv opp mot diagnoseringskriteriene ville vært en stor feit løgn. 

For selv har jeg gitt spørsmål om personlig definisjon alt for mye hjernekapasitet. Det spiller jo strengt talt ingen rolle. Ingen bryr seg, egentlig, om du er ekstrovert eller introvert.Hvilken forskjell gjør det om du får tildelt en personlighetsforstyrrelse? Hvis du ikke har et problem med å komme deg gjennom hverdagen, hva positivt vil det gi? Er vi så opptatt av tilhørlighet at vi må få et navn på vår egen oppførsel, vår egen personlighet? Er det for å føle seg som "en av gjengen", eller er det for å få en gjeng å føle tilhørlighet til? Vi leter desperat etter at andre skal definere hele vårt individ, samtidig som vi roper om hvor unike vi er/ønsker å være, og hvordan ingen er akkurat som MEG. Det hele er så paradoksalt, og jeg klarer ikke å forstå hvor denne trengselen om å bli defininert, høre til, men samtidig være unik kommer fra.

 

 

Omvendt spiseforstyrrelse

Og igjen føler jeg på skammen over å måtte kaste resten av brødskiva, over å ikke forsyne meg på ny, selv om min porsjon var mindre enn alle andres. Igjen går jeg bort til speilet og ser konturene av ribbeina jeg så gjerne vil ha bort. Jeg ser bein som har gjort venner redde for å sitte på fanget mitt, fordi de "er redde for at jeg skal knekke". De beina katten min ikke vil sitte på, fordi hun alltid holder på å falle ned i midten. Armene som kunne blitt brukt som grillspyd, kragebeina man nesten kunne drukket av.

Mamma snakket alltid om at det var positivt å kunne ta seg selv rundt håndleddene og fremdeles ha møtende fingre, men jeg tror ikke det er sunt når det går nesten opp til albuen. Det er heller ikke meningen å kunne holde rundt låret med møtende tomler og langefingre nesten helt opp. Det skal være mulig å ligge på gulvet uten å få blåmerker på hoftebeina, og hver gang jeg måtte snu meg på stranda kjente jeg en brennende følelse av mislykkethet. En mislykkethet som ble bekreftet hver gang kelneren spurte om jeg ikke likte maten, fordi jeg kun hadde fått i meg 1/3 av den. 




Å gå på vekta er greit, så lenge jeg ligger stabilt. Hvis jeg har gått ned, blir presset enda større. Det er ingen som følger med på vekta mi, presset finnes (nesten) kun i mitt eget hode. Men det gjør det ikke mindre ekte. Jeg prøver å venne magesekken min til mer mat, men det å presse i seg en ny brødskive når det føles som du holder på å kaste opp og tårer renner ned, er ikke en følelse jeg unner noen. Det er ikke alle tynne som velger det, og når mennesker som ikke kjenner meg prøver å presse i meg mer mat fordi de frykter at jeg spiser lite med vilje, og ikke er mett er det bare med på å forsterke problemet. Jeg vet jeg er tynn, jeg vet det. Og jeg prøver å gjøre noe med det, men ikke påstå at det er lett, for du vet ikke. For meg virker det lett å gå ned i vekt. Jeg mener, det er jo bare å spise mindre, og å spise sunnere. Jeg kunne levd på salat i flere dager, og vært lykkelig med det. Vi er bare annerledes, - det er alt. 

navnløs

De beste samtalene skjer alltid på natten.De beste tekstene, de beste tankene.
For det er kun på natten jeg føler meg alene. Alt er stille fordi alle andre er et annet sted, alle andre befinner seg langt der ute i drømmeland
og jeg føler meg endelig alene nok til å tørre. Det er som om jeg på dagtid ikke engang tør å tenke ærlig fordi jeg er redd de skal høre meg.
Redd for at de skal ta meg, kritisere meg. Men om natten kommer alt frem.
Den jeg er, tankene som alltid befinner seg der et sted lusker seg frem og holder liksom rundt meg.
De skapes om til ord i tomme word dokument, utkast som aldri blir postet og samtaler som aldri blir glemt, og kanskje aldri helt forstått.
De holder meg med selskap, ordene. Tekstene de skaper. Små ubetydelige og helt sikkert under middels gode tekstene.
Men de betyr noe for meg. De er meg. De er hele mitt vesen.
Akkurat der og da er de alt jeg er.
Og ingenting er mer befriende enn å se på seg selv i tekstform.
For tekst er av det vakreste jeg vet.

identitetsløs

Det er litt vanskelig noen ganger. Å skulle være frisk, når du fremdeles føler deg syk 50% av tiden. Å konstant overbevise deg selv om at det er over, at du er ferdig. 

Jeg kommer meg opp av senga nesten fler dager enn jeg blir i den, og jeg har ingen nye kutt. Jeg har hodepine ytterst sjeldent, og jeg klarer å tilbringe fulle dager i belyste rom. 

Så alt er over? Jeg er helt frisk? Alt er 10 ganger bedre enn det var?

Kanskje er det det. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å huske hvordan ting var når det var på sitt verste.

Ettersom jeg enten sov bort alt, eller var fanget i et tankemønster som ikke lenger gir mening for meg, er det hele veldig virkelighetsfjernt. 

For en måned siden fikk ordet "syk" og "tilrettelegging" tårer til å presse seg frem. 

Fremdeles er det litt sånn, men mitt selvpålagte press om å være frisk tynger enda mer. 

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg kan leve helt normalt nå, og ikke minst om at jeg allerede gjør det.

Og det er ikke så ofte, men minst en gang om dagen blir jeg påmint at det fremdeles ikke er sannheten.

Og jeg vet ikke om jeg noengang kommer til det, for jeg husker ikke hvordan det var.

Jeg husker ikke hvordan jeg var.

Var jeg sosial? Jeg husker ikke. 

Var jeg lat da og? Har ingen aning.

Jeg ser jo på meg selv som en introvert, for nesten ingenting sliter meg ut mer enn sosialt samvær, men jeg aner ikke om det er meg selv eller sykdommen som gjør det. 

At jeg som liten stengte meg inne og leste et titalls bøker halvparten av sommerdagene forteller meg liksom ikke så mye når jeg også husker at alle vennene mine var på ferie. 

Jeg leste dessuten ikke bøker nok til å telles på en hånd engang gjennom hele ungdomsskolen.

Akkurat dette ekstrovert/introvert-spørsmålet er jo strengt talt uhyre uviktig, for om jeg er det ene eller det andre spiller egentlig ingen rolle.

Men det føles som jeg ikke kjenner meg selv utenfor sykdom lenger. 

Og om jeg kommer meg ut og blir akkurat like frisk som en gjennomsnittlig nordmann (som forresten tvilsomt er helt frisk), 

så vil jeg aldri vite i hvor stor grad den jeg er vil være påvirket av sykdom. 

Hva om jeg var en ekstrovert, eller ville vært, om jeg aldri ble syk, men fra nå av aldri vil trives i store folkemengder?

Jeg tror jeg ville elsket konserter hvis jeg var frisk. Og festivaler, for den saks skyld.

Jeg gjør jo det nå óg, på en måte. Eller prøver å overbevise meg selv om det.

Men det beste av alt er jo stemninga, og jeg føler den, jeg ser den, men jeg har aldri fått deltatt i den. 

Så hvordan kan jeg egentlig vite. 

Hvordan kan jeg egentlig vite noe som helst.
Jeg vet jo ikke engang hvem/hva jeg er.  

 

en litterær illusjon

Og idét jeg blar om siste side blir jeg minnet på hvorfor jeg aldri leser bøker som omhandler kjærlighet.

Jeg blir så overveldende forelsket i forelskelsen. Forelsket i en forelskelse jeg ikke engang besitter, og det hele ender ganske patetisk.

Hjernen min forteller meg kontinuelig pretensiøse setninger om hvor flott kjærlighet og livet og verden er, og oppfører seg generelt veldig annerledes enn jeg er kjent med.
Deretter peiler den seg inn det nærmeste mannelige individet og peker seg det ut som offer for min midlertidige innbilte kjærlighet, og det hender det hele ender heller pinlig.

For det har skjedd at jeg gir etter mine åpenbare upålitelige følelser, og plutselig står jeg igjen to dager etter, når boka endelig har sluppet taket på meg. 
Plutselig står jeg igjen med et nesten-kjærlighetsforhold jeg slett ikke er invistert i, ikke på ekte, og det tilsier at det er en ubehagelig klein samtale rett rundt hjørnet hvor jeg må fortelle at

"du. jeg likte deg egentlig aldri altså, jeg bare trodde det fordi hjernen min ble manipulert av en kjærlighetsroman og trodde plutselig at kjærlighet ikke bare var løsningen på alt, men også livsnødvendig og av en eller annen ukjent grunn (kanskje fordi du fortalte meg at du ikke liker jordbærmilkshake eller fordi du har sko som alltid ser nye ut, selvom du har hatt dem i flere år eller bare fordi du var den siste jeg snakket med jeg vet ikke) ble du pekt ut til å være dens utløp for all denne falske kjærligheten som egentlig aldri var min, men karakterene i boka sin. "

og det er liksom ingen unnskyldning for noe sånt, og det er heller ingen løsning og minst av alt noen passende reaksjon. For det hele er så absurd og det er få som forstår hvor lett det er å bli holdt gissel av sin egen hjerne, og det er det. det er så lett, det vanskelige er å stritte i mot.

 

Jeg tror jeg bør sette en regel for meg selv, som nekter all form for dialog og sosialisering med andre i 72 timer etter endt kjærlighetsroman.
(og kanskje en regel om å ikke velge overskrifter utelukkende etter hvilken av de tenkte som høres mest pretensiøs ut.)

Deja vu

Det er mange søte mennesker i den nye klassen min, men jeg kommer ikke til å bli venn med noen av dem. Ikke sånn ordentlig, det vet jeg. For når du ikke er på skolen ofte nok vil du alltid være hun som er utenfor. De danner seg nye klikker, de lærer seg å leve en skoledag uten deg, og når du kommer tilbake er det liksom ikke plass til deg lenger. Jeg er vant med det, det er helt OK. 

Vi har fått tre oppgaver til nå, og til to av dem kunne jeg levere oppgaver jeg gjorde i fjor. Den tredje ser jeg ingen ende på, til tross for at leveringsfristen er i morgen. Jeg er så fryktelig, fryktelig redd for at det ikke skal gå i år heller, og jeg vet frykten er med på å begrense prestasjonene mine. Jeg er ikke glad for det, jeg vet det blir for dumt, men det er ikke noe jeg har valgt. Og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å jobbe mot det.

Helsa har allerede sviktet. Tidligere enn jeg hadde håpet, tidligere enn jeg hadde regnet med. Det skremmer meg desto mer. Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive ut om alt dette, men det føles bare som jeg gjentar meg selv. Alt i livet mitt nå er bare en gjentagelse av de to siste årene. Jeg føler meg som en ødelagt LP med hakk i plata. Følelsene rundt er også de samme, om så forsterket. Jeg vil ikke at tekstene skal speile det samme. Jeg vil ikke at dere som leser skal få en deja vu fra de siste to årene, og derfor har det vært lettest å holde fingrene unna tastaturet for en stund. 

Det skyldes også det at jeg ikke er fornøyd. Ikke fornøyd med de gamle tekstene, ikke liker bloggdesignet, og generelt er veldig lite stolt av bloggen min. Det gjør det desto mer demotiverende å skulle skrive noe.  Ingenting blir godt nok, og å ha enda en ting jeg er misfornøyd med er bare noe jeg ikke takler akkurat nå. Er det en ting jeg kunne trengt mer enn noe annet nå, så er det følelsen av mestring. Derfor er det så skummelt å skulle begi meg ut på oppdrag jeg ikke føler meg trygg på. Spesielt når det er noe som faktisk betyr noe for meg, som tekst tross alt gjør. 

Jeg vet ikke hva dette betyr for bloggen, for faktum er jo at den aldri har vært veldig oppegående. Å skrive er iallefall ikke noe jeg vil legge fra meg, og jeg håper dere få som er her klarer å holde ut med meg frem til jeg kan gjøre det til en prioritet. Jeg har lekt en del med tanken på å bytte plattform, og faktisk forsøke å lage noe ordentlig, men det er for meg åpenbart at dette ikke er riktig tidspunkt å prøve seg på det. Jeg vil være sikker på at jeg klarer det først, klarer å gi dere noe som er vært å klikke seg inn på. Både i form av tekst og bilder. Jeg vet heller ikke om jeg tør uten dere få små ved min side, til tross for at jeg kun vet hvem en brøkdel (les; to) av dere er. 

Bildedryss; Thailand.

Dette er den beste sommeren jeg har hatt på lenge. England og download var nesten too good to be true, og Thailand var like fantastisk som jeg husket det. Jeg hadde dessverre ikke med noe kamera til England (kunne skyldt på at det var på sykehuset, men jeg ville ikke turt å ta det med uansett), men her er et lite bildedryss fra Thailand. 

 












Mitt hat mot merkelapper.

Jeg har vel for lenge siden blitt fortrolig med at jeg er ganske alene om å mene det jeg nå skal skrive om, og det er helt greit. Og fordi jeg vet få mener det samme, tenkte jeg det kunne være fint å høre andres meninger, så feel free to share. 

Jeg er veldig mot merkelapper. Jeg liker ikke at folk kaller meg ateist med en gang jeg sier jeg ikke identifiserer meg med noen religoner, eller at jeg ikke tror på Gud. Jeg liker ikke at folk kaller meg hetero fordi jeg forelsker meg i, og er tiltrukket av gutter. Personlig identifiserer jeg meg ikke med noen av merkelappene ovenfor. Jeg tror ikke på Gud, men jeg føler at om jeg kaller meg selv ateist vil alle automatisk gå utifra at mine tanker rundt liv, død og andre religiøse spørsmål er identiske med andre ateister de har møtt. For meg ville det blitt en slags blokkering for å finne ut hva jeg selv tror og ikke tror. 

Dersom du har vært tiltrukket av det motsatte kjønn er du automatisk heterofil. Har du vært tiltrukket av det samme kjønn er du homofil. Det er kanskje ikke et problem for de fleste, og jeg overtenker det kanskje fullstendig, men for meg blir det å sette mennesker i båser. Jeg utelukker fremdeles ikke at jeg kan bli både tiltrukket og forelsket i en av samme kjønn som meg selv, men jeg ser verken på meg selv som bifil eller homofil av den grunn. Det har bare ikke skjedd enda. Tidligere har jeg vært tiltrukket, og forelsket i gutter. Sånn har det vært akkurat da, men det er ikke noe jeg verken tør eller ønsker å love for fremtiden. Hvorfor må man sette mennesker i båser for hvem de har vært eller er tiltrukket av? 

Det å komme ut av skapet som homofil er for meg et merkelig fenomen i seg selv. Ikke fordi jeg ikke forstår hvorfor de gjør/føler de må det, men fordi det hele virker så sært. Jeg kom da aldri ut som heterofil? Jeg bare presenterte min første kjæreste for mamma, hun så det var en gutt, og hei da var det ferdig. Og ærlig talt ville jeg ikke gjort det på noen annen måte om min neste kjæreste skulle vært en jente. Nå vet jeg at ikke alle har like aksepterende foreldre som jeg har, så for enkelte ville det kanskje vært umulig, men jeg føler det er nettopp på grunn av de båsene vi setter. Det å komme ut av skapet bringer ofte så mange flere assiosasjoner enn kun det at en er tiltrukket av det samme kjønn. Plutselig ser de gutter i kjoler og jenter i snekkerbukser med flekker av bilolje. Det er da slettes ikke det som er sannheten. Å være ærlig om hvilket kjønn som tiltrekker en forandrer deg da ikke som person.

Det ville kanskje vært umulig å få til, å kjønnsnøytralisere til den grad at man ikke trenger å på forhånd fortelle hvilket kjønn man blir å foretrekke resten av livet, men det er likevel noe jeg skulle ønske var mulig. For meg virker det vanskelig å oppnå likestilling uten noen lignende holdninger. Sånn det er i dag er du fortsatt "unormal" om du er homofil, til den grad at du faktisk må fortelle det til folk, som om det er noe viktig å fortelle. Som heterofil er det ingen som krever en forklaring, eller blir sjokkerte over legningen din. Det hele virker ganske urettferdig og feil for meg. Ingenting er da mer naturlig enn det andre. Iallefall ikke i mine øyne. 

 

Dette ble ekstremt rotete (skrivehånda er litt rusten), men kanskje det jeg prøver å få frem ligger et sted der inne. Dessuten vil jeg ikke miste dere helt, så dere får trøste dere med rotete og sære meninger enn så lenge. 

Tenke sjæl?

En påstand: Vi mennesker klarer ikke lenger å tenke sjæl.

Drøyt, sier du? Kanskje, men det gjør det verken mer eller mindre sant. Vi mennesker har blitt så vandt til å konstant ta inn nye inntrykk at vi nesten ikke får tid til å tenke ut egne tanker, meninger eller idéer. Vi blir så pavirket av det rundt oss at vi lurer oss selv til å tro at det fullt og helt var vår idé å kjøpe den nye mascaraen vi så på reklamen, og at reklamen ikke hadde noen effekt på oss. Vi sier vi har vår helt egne stiler, og glemmer at det bare delvis er sant. 

Jeg sier ikke at det er negativt å bli inspirert, negativt å se opp til noe og prøve å ta ting du synes er positivt fra det og gjøre det til ditt. Jeg sier bare at vi må være mer klar over hvor stor påvirkningskraft medier og annet faktisk har på oss. Tv-programmer, artikler, reklamer - de formidler ikke alltid sannheten. De formidler ikke alltid det som er rett for deg. De tjener penger på å selge deg en drømmeverden, de tjener penger på å fortelle deg hvordan ting skal være. Nå er det sannsynligvis ikke det de fleste tv-seriene prøver på. Jeg tror ikke How I met your mother har en skjult agenda. Men de planter stereotyper i hodene våres, som vi selv setter til liv og lar gro til noe som blir for stort til å få vekk. Vi får så mye utenifra at vi helt glemmer hvem vi faktisk er. Det er nesten umulig å vite hva som kommer fra deg, og hva som kommer fra mediene. Hvorfor du mener som du gjør, om det faktisk er dine meninger du formidler eller meninger noen andre ønsker at du skal ha.

Moteverden er et godt eksempel på det, synes jeg. Mote er kanskje ikke det viktigste vi har, men likevel noe en stor del av pengene våre går til. Tror du at du selv har formet din egen garderobe på egenhånd? Nå kan det kanskje være jeg som er ekstra påvirkelig, men jeg tror ærlig talt ikke jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg husker for eksempel godt da gladiatorsandalene ble satt i live. Jeg hatet dem. Jeg synes de var grusomme. Så med tiden merket mer og mer at de faktisk kunne være litt fine hvis du brukte dem rett, og at det kanskje ikke så så ille ut. Alle gikk jo med dem, og innen et år gjorde jeg det samme. Jeg merket at jeg ble påvirket, og jeg skjønte at mediene og mennesker rundt meg mer eller mindre lurte meg til å like dem. Likevel kjøpte jeg dem. Hvorfor? På tidspunktet jeg gikk i innkjøp av et par likte jeg dem jo. Da syntes jeg de var fine. Hvorfor skulle jeg da latt være?

Det er jo noe så uviktig som sko, så uansett om jeg hadde kjøpt eller ikke kjøpt dem ville det gjort minimal med forskjell både på mitt liv og resten av verden. Likevel synes jeg det ligger en liten prinsippsak bak. Skal jeg la mediene bestemme hva jeg synes er pent eller ikke? Når jeg selv merker at jeg blir påvirket, skal jeg stritte i mot og insistere på at det ikke skjer? Jeg kunne jo sagt at jeg fremdeles hatet dem et år senere, men det ville vært en løgn. Det var som om butikkene mer eller mindre bestemte hva jeg skulle like. Er det rett? Sånn jeg ser det, kan motepåvirkning gå en av to veier. Industrien kan bestemme hva vi skal like, eller vi kan bestemme hva de må lage for å lykkes. Hvis jeg fortsetter å la meg bli påvirket, fortsetter å kjøpe ting jeg "uforklarelig" skiftet mening om, hvordan vil da moteindustrien utvikle seg? Hvem bestemmer da hva som er fint?

Det er kanskje en dum ting av meg å ta opp noe så stort i et så lite problem, men jeg synes det var det letteste å faktisk sette seg inn i. Det var det eneste tilfellet jeg virkelig merket påvirkningen. Noe som i bunn og grunn bare er dritskummelt. Eneste gangen jeg konkret har merket at jeg har blitt påvirket, var ved kjøp av sko. Tror du det er eneste gangen jeg har blitt påvirket? I en diskusjon er det 100% sikkert at minst en av partene blir påvirket i større eller mindre grad.(ok, jeg har ingen sikre kilder, så ikke ta det for god fisk. Likevel synes ikke jeg det høres usannsynlig ut) Hver gang du fremmer meningene dine i en debatt vil du enten påvirke eller bli påvirket. Det er jo kanskje en bra ting, det er vel tross alt derfor vi diskuterer. For å styrke meningene våre, og for å få dem frem. Er det en dårlig teori du legger på bordet, vil kanskje du bli påvirket til å tenke litt dypere på det. Hvis den derimot er god, vil kanskje den andre personen synes det var smart tenkt, og tenke mer igjennom sine egne meninger opp mot dine. Til slutt er det jo logisk om de mest holdbare teoriene er de som gjenstår. Noe som jeg vil tro er en bra ting. 

Vi liker å tenke at reklamer ikke påvirker oss, men vi kan ikke legge skjul på det faktum at vi aldri hadde ønsket oss noe vi ikke visste om. Vi får høre i bøtter og spann om hvor mye bedre livet ditt ville vært om du byttet abbonoment, om du vasket huden din med den nye ansiktsrensen eller om du så den nye filmen på kino. Det får oss til å tro at vi alltid kan kjøpe oss til et bedre liv. Noen ganger kan det kanskje stemme. Livet kan bli lettere økonomisk om du har det billigste abbonomentet fremfor det dyreste. Du kan spare mye tid på en pc som gjør det du vil i det du ber den om det, fremfor en som bruker 5 minutter på hver side den laster inn. Likevel synes jeg det blir et så overdrevet forbrukerpress. 

Det blir et så voldsomt press på at du skal være og gjøre som alle andre, for de ser jo tross alt lykkeligere ut enn du føler deg. Det har gått så langt at de prøver å påvirke ved å spille på påvirkningene som allerede er lagt inn i deg. Jeg vet ikke når det startet å tros at man var lykkeligere som attraktiv, men et sted må det ha startet, for det er helt klart at det strebes etter. Så nå spiller de på det til den store gullmedaljen. "Kjøp denne kremen så vil du bli rynkefri og pen, og vi vet alle at de som er pene er lykkelige". De spiller så mye på at lykken er å være pen, populær og suksessfull at vi helt glemmer å lete etter vår egen lykke.

Jeg har i det minste ikke engang en halv idé om hva som ville gjort meg lykkelig. Jeg vet heller ikke lenger hvilke tanker som er helt mine egne, eller hvilke tanker som har blitt plantet utenifra. Og jeg synes iallefall det er en veldig trist ting å vite. Så fortell meg. Er jeg den eneste som tenker dette? Kanskje ikke engang disse tankene og meningene er mine.

Skrivesperre.

Jeg har ikke postet på så altfor lenge nå, for ingenting jeg skriver har kvalitet overhode. Jeg prøvde å lage en tumblr, så jeg kunne ha et sted å poste totalt ukritisk, og også kunne poste de små tekstene. (her) Planen var å poste hver dag, men så måtte jeg skifte batteri på macen, og hadde ikke lenger et sted å poste fra. Å skrive på andres pcer er uaktuelt. Det går ikke ann å være personlig på noe som tilhører noen andre. Jeg klarer det ikke. 

Jeg har dog skrevet en hel rekke med utkast (minst 5), men det er nok ikke mer enn 20% sjans for at de noengang blir postet. Det er mye jeg ønsker å uttrykke min mening om, men akkurat nå har jeg store vanskeligheter for hvordan jeg skal formulere meg. Det var også litt skummelt å poste etter det var over 1000 innom for å lese det forrige innlegget. (etter at søte Marie delte det på twitter og et titalls av dere delte det på facebook (<3)) For en stakkars som er vant til at 50 er det høyest sannsynlige tallet på mennesker som interesserer seg for det jeg skriver, fikk jeg ganske prestasjonsangst. 

Livet har vært ganske bra i det siste. Kanskje det også er derfor jeg har skrevet så lite. Jeg får størst skrivetrang, og jeg skriver best når jeg har det vondt. Jeg har ikke felt en eneste tåre den siste måneden. Magen min har hatt hyppigere besøk av sommerfugler enn den har hatt av veps. Min største bekymring er penger, og det er en ganske liten bekymring når jeg fremdeles får både tak over hodet og mat i magen av mamma og pappa. 

Så istedet for å prøve å få frem noe bra tenkte jeg å fortelle (og vise) at jeg har blitt rødhette. Det er vel egentlig ikke noen nyhet, ettersom jeg har vært det nå i over et halvt år, men ettersom jeg ekstremt sjeldent blir avbildet (og enda sjeldnere deler det her) har det såvidt fantes noe bevis før nå. 

 

Har du lyst til å fortelle meg dine topp tre hendelser fra den siste månden?  

Ingen andre enn du kan redde din verden.

Du tror vi lever i en og samme verden, og jeg ler, for jeg vet at din verden er ikke min og min verden er ikke din. I din verden er mennesker midler vi kan bruke for å få tak i det mest dyrebare av alt; penger. Din verden er grå og full av kyniske mennesker og i din verden er status det høyeste man kan oppnå. I din verden må man se bra ut for å bli godtatt, og du mener du kan vite alt du trenger om en person via en fem minutters samtale, kanskje til og med kun et blikk. I din verden er dyr ting som kun beveger seg for at kjøttet ikke skal gå ut på dato, og mennesker er de eneste skapningene med følelser. I din verden er det å ha en mental helse synonymt med å være gal, og psykisk syke holder du deg unna i frykt for å bli smittet.  Schizofreni er kun et annet ord for rabies. Du kjører dit du skal og tar joggingen på en tredemølle. Natur er snittede roser som du en gang i blant ber sekretæren din sende til diverse romanser. I din verden finnes det en riktig måte å kle seg på, og en gal. De som gjør det sistnevnte holder du deg unna, for du vet allerede du ikke kan like personligheten. I din verden får man inn all lærdom fra bøker, og du tror ingenting med mindre du ser det på trykk. 

Men jeg ser verden i farger, og jeg vet at ting verken er sort eller hvitt eller i kun gråtoner. Jeg vet at hvert et menneske har noe de kan lære meg, og jeg vet at minner er det mest dyrebare jeg kan ha. Jeg vet at fantastiske mennesker kommer i alle slags pakker, og at innholdet er langt viktigere enn papiret den er pakket inn i. Jeg vet at du aldri kan kjenne et menneske godt nok, og at uansett hvor mye du tror du vet, vet du aldri alt. Jeg vet at dyr er like levende som jeg og du er, og jeg har sett mer følelser og visdom i et dyrs øyne enn jeg noengang vil se i dine. Jeg vet at vi alle har en mental helse, og at den vil være der enten du ignorerer den eller ei. Jeg vet at schizofreni er en lidelse, og at ingen mennesker er sin diagnose. Jeg vet at en gåtur i naturen vil gi meg mye mer enn en tv-skjerm eller treningsapparat noengang vil. Jeg vet at klær kan være en måte å utrykke seg på, men at det også kan være et middel for å unngå å gå naken. Jeg vet at det alltid vil være en grense for hvilken kunnskap du kan få fra bøker, og at ingen kunnskap overgår den du får ved å oppleve. 

Vi lever ingen i samme verden. Vi ser alle på den forskjellig. Du er en del av min verden, og jeg er en del av din. Likevel vil den aldri bli den samme. Vi skaper vår verden, vårt liv, vi skaper det selv. Ingen kan fortelle oss hvilken verden som er best, på noen annen måte enn å si at du selv trives best i din. Og om du ikke gjør det, er det ingen andre enn deg som kan endre den. Den skapes ikke av hva vi ser, hva vi hører eller hvilket underlag vi går på. Den skapes av hvilke følelser vi knytter det med. Du kan klage så mye du vil over at asfalten er vond å gå på, men det vil aldri gjøre det lettere for deg å gå. Det finnes så mye annet enn asfalt der ute, det finnes så mange sko som er mer behagelige enn dine. Det finnes så mange løsninger og muligheter, og det er opp til deg å velge en av dem. Du må ingenting. Du må aldri, - du velger. 

Det kan være vondt for meg å se hvilken rolle jeg spiller i din verden, å se hvor lite jeg passer inn. Hvordan du mener tingene jeg gjør er teite. Det er vondt, helt til jeg kommer på at jeg kan dømme deg på nøyaktig samme måte. Og til jeg kommer på hvor lite viktig det er. Det er ikke mitt problem hvordan din verden ser ut, du er den eneste som kan forme den. Det som er viktig er at jeg liker rollen jeg spiller i mitt eget liv. Jeg kan ikke dvele over hva jeg ikke kan gjøre noe med. Ingen kan passe inn alle steder, og ingen kan bli likt av alle. Du kan gi et vidt forskjellig inntrykk av deg selv til to personer du møter nøyaktig samtidig, og det er helt greit. Et av dem kan til og med være helt feil ifølge deg selv, men det er ingenting du kan gjøre med det. Noen mennesker misliker andre som om det var en sport, og om det å mislike deg gjør verden deres til et bedre sted, so be it. Sørg for å fylle din verden med ting du synes er fint. Sørg for å la deg elske det som gjør deg glad, og ikke bry deg om hvordan det vil se ut gjennom en annens øyne. Vi er alle romvesner på besøk hos hverandres planeter, så ikke bli såret om noen ser på deg som nettopp det. Det er lov å oppføre seg rart i blant. Så lenge det føles rett for deg. 

Har du opplevd noe minneverdig i det siste spurte hun

Plutselig kjente jeg panikken bre seg helt inn i hjerterota. Har jeg opplevd noe minneverdig? Jeg er skummelt redd for at svaret er nei. Her sitter jeg og er høy på livet og min nyfunnede energi, at jeg helt har glemt å bruke den rett! For hva har jeg egentlig gjort. Vært hos venninner og sett på serier, filmer. Vært hos venninner og gjort nøyaktig det samme som jeg pleier å gjøre hjemme. Jeg har tatt energien min og delt den jevnt, når det mest givende å gjøre ville vært å brukt opp alt på en og samme dag. Gjort den dagen minneverdig. Gjort den dagen til noe fantastisk, fremfor å gjøre hver dag til noe ok+.  Det er jo enkel matte.

(OK+ ganger 7) < (OK ganger 6 pluss FANTASTISK) Gir dette mening? Det som suger mest av alt er også det at en stor del av problemet er penger. Penger som jeg ikke har. Mamma og pappa er verdens flinkeste på å skjemme meg bort, for bortskjemt er jeg. Likevel finnes det grenser på hva man kan finne på når lommepenger er eneste kilden til økning på kontoen. Jobb. Jeg trenger altså jobb. Regnestykket blir plutselig OK ganger 3 pluss JÆVLIG ganger 2 pluss BRA. Og da vet jeg ikke lenger hva som er best. Jeg er så forvirret over hva jeg skal gjøre nå. Med volumet energitanken min hadde før, var det positivt hver gang jeg gikk ut av huset, uansett hvor meningsløst det jeg skulle var, men nå som volumet har økt er det plutselig forventet (mest av meg selv) at noe av det skal gå på ting som er nyttig.

Har jeg gjort mer enn jeg har pleid? Ja. Har jeg smilt mer enn jeg har pleid? Ja. Kommer jeg til å huske de siste ukene om 5 år? Tvilsomt.  Kommer de siste ukene til å avle godt for fremtiden? Definitivt ikke. 

Hæ. Skal jeg plutselig gjøre nytte av meg og lage enestående minner nå? Jeg som har vært ubrukelig i to år. Jeg som har vært et overskudd til mitt eget liv, må, og ikke minst kan plutselig gjøre nytte av meg. Og samtidig kommer spørsmål opp om jeg har gjort noe minneverdig. Hvordan. Hva. Hvorfor. Hva. Hæ. Hjelp. 

Jeg rives i to. Min indre flinke pike og eventyrer krangler om kapp. De har vært så rastløse begge to, fanget i en kropp som ikke vil lystre. Nå vil de ut, leve ut sitt potensiale, dekke alle sine behov. Og så sitter jeg her da, forvirret, lealaus og rådvill. Ser på de samme seriene, filmene og gjør absolutt ingen av mine indre, imaginære venner fornøyde. Har verken produktive eller minneverdige dager. Gråtoner. Jeg bestemmer meg for mye, og gjør ekstremt lite. Jeg er så sikker i mine ord, at det skal jeg gjøre da, og det skal jeg gjøre ditt. Likevel gjør jeg ingenting for å få det til å skje. Jeg handler ikke, jeg bare flyter, og nå innser jeg at hele dette innlegget er nøyaktig det samme. Meningsløst babling som ikke får meg noen vei.

Kan ikke noen bare fortelle meg hva jeg skal gjøre. Kan ikke noen bare binde meg fast og gi meg oppgaver og jobb og trylle frem magiske opplevelser på en og samme tid. Kan ikke noen bare komme med en sjokolade til og se på film med meg

Ting som er fint.

♥ Å ha energi nok til å bruke dagen på det jeg vil, og å kunne gjøre akkurat det samme neste dag igjen, og kanskje til og med neste. Å leve et fullt liv igjen, bare for noen uker.

♥ Venninner du kan ligge våken med til solen går ned og så opp igjen, og fortelle ting som du aldri før har fortalt, og bli fortalt historier ingen ører har hørt.

♥ Å drikke øl med en som er kjekk.

♥ Å lukte våren i luften, selv om det kun vrer noen timer før kram snø igjen blir til is

♥ Å sovne og våkne med venner som motbeviser min teori om at mennesker er den verste av alle raser, kun et utpust unna, fire av fem netter

 

Dopa på endorfiner.

Gjennom mine år på bloggen har jeg mer eller mindre blottlagt meg helt. Fortalt alt, vært så sårbar jeg kan. Nesten. Det er en ting jeg har holdt fra, som jeg aldri har villet fortelle til noen. Som per dags dato jeg kun har snakket om med en håndfull av mennesker. Men jeg er klar nå. Dette er et innlegg jeg lenge har ønsket å skrive, men som jeg ikke har visst hvordan jeg skal skrive. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg tror heller aldri jeg vil klare å få det frem som jeg ønsker. Jeg er klar fordi jeg tror det er over. Det er nesten over. Jeg skal nå gjøre et forsøk på å skrive om selvskadingen. Både ved å fortelle om min situasjon, og for å prøve å løse opp i noen fordommer ved å bruke fakta. 

 

Jeg ser ned på armen min, som fremdeles er dekket med røde arr. Det som startet med uskyldige risp en dag i 2009, uten å vite at jeg to år senere skulle glede meg til å komme hjem for å få utløp for alt som gnagde i meg. Jeg vet ikke om det noengang fullstendig utviklet seg fra mestringsteknikk til avhengighet, men at jeg kjente på avhengigheten er jeg sikker på. Jeg var heldig, og var aldri så dypt inn i det som mange er. Det var ikke en del av hverdagen min i mer enn ett år. Dessverre skal det ikke mer til for å få deg merket for livet. 

Kroppen vår produserer noe vi kaller endorfiner. Disse endorfinene skilles ut ved blant annet mestringsfølelse, trening, sex og lignende for å "belønne" handlingen. I tillegg skilles det også ut hvis du skader deg, som om det er kroppens egne måte å trøste deg på. Endorfiner er sterkt avhengighetsskapende, noe man kan se blant annet hos det vi kaller treningsnarkomane, og arbeidsnarkomane. Felles med disse finner du selvskaderen. I alle tilfellene ligger det gjerne en avhengighet av dopeffekten endorfiner gir. Av den grunn, blir det ofte kalt "kroppens egne morfin". 

Når jeg sier at det var en del av min hverdag, vil ikke det si jeg lagde nye arr hver dag, men at jeg i større eller mindre grad kjempet mot abstinenser daglig. Det var ikke alltid jeg visste hvorfor abstinensene var der. I starten kom de bare når ting føltes ekstra vondt, og når følelsen av at det snøret seg i brystet virket evigvarende. Andre ganger kunne jeg ha en over gjennomsnittet god dag, og likevel kjenne abstinensene komme snikene. Det var vanskelig for meg å finne et mønster, finne ut hvorfor jeg skadet meg akkurat den dagen. 



Om det hjalp? Det er vanskelig å svare på. Til en viss grad. Akkurat der og da. De skapte noen sekunder jeg følte jeg fikk fri. Korte sekunder som klumpen i brystet lettet. Men om det var verdt det? Nei. Absolutt ikke. Det vonde jeg følte der og da ville passert, med eller uten blod og arr. Men arrene har bært mye av det vonde med seg. Det har skapt nye problemer, som i utgangspunktet ikke var der. De har gjort at jeg kleint må si jeg fryser på svette sommerdager, for å unnskylde at jeg aldri tar av meg jakken, til tross for at jeg åpenbart koker over. De har gjort så jeg ikke har blitt tatt like seriøst av leger, kanskje til og med av venner. De gir andre et syn på meg jeg ikke ønsker å bli sett på som.  Jeg har ikke kunnet gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Jeg har ikke kunnet bruke kjolene jeg har ønsket, uten å ødelegge dem med å henge jakker som ikke passer til over. Jeg har ikke kunnet bade offentlig. Jeg har iallefall ikke turt. 

Det har gitt andre et syn på meg, som jeg ikke ønsker å bli sett på som. Oppmerksomhetsyk. Svak. Emo. Dette var noe jeg ikke ønsket noen skulle finne ut av. Noe jeg kun har vært komfortabel til å vise uten problemer til to personer. Jeg har ikke turt å gå uten genser i mitt eget hjem på et tosifret antall måneder. Heldigvis hadde jeg en snill psykolog som sa seg villig til å fortelle foreldrene mine om ting som var vanskelig for meg å snakke om, så jeg selv slapp å konfrontere det. Likevel så jeg skuffelsen første gang pappa kom inn på rommet mitt uten å banke, og jeg ikke rakk å gjemme armen under dyna som jeg pleier å gjøre. Det har bekymret de rundt. meg mye. Jeg så hva det gjorde med eksen, og det er så mye jeg kunne gjort for å viske ut de bekymrede nettene han lå våken, fortvilelsen over å ville hjelpe uten å forstå. Jeg så hva det gjorde med mamma, som bare såvidt visste, og som alltid slapp å se. Skuffelsen da nye sår, nye arr oppstod, skuffelsen mamma følte da hun fant nye blodflekker på puter, klær, tepper. Det gjør vondt å vite at jeg har vært kilden til så mye vondt hos de jeg er glad i.

Det har nå gått 8 måneder med tre glipper, og 5 måneder siden siste glipp. Selv nå kommer abstinensene, men de blir svakere og svakere for hver dag. Jeg er heldig. Heldig som kom meg ut av det så tidlig. Heldig som klarte å legge det fra meg med de vonde følelsene. Heldig som forstod at det kunne bli en avhengighet, heldig som fant styrken til å ikke la det bli det. Og jeg er 90% sikker på at jeg er helt ferdig. Derfor føler jeg det er på tide å jobbe med å finne motet til å ta av meg jakken på varme sommerdager. Motet til å "komme ut av skapet". For det er sånn det føles. 

en to tre fire fem.




1. Det er 2013. Naboen som jeg passet da hun var bitteliten og trasket rundt i nabolaget naken og tisset i buskene til naboen. Hun som var enebarn men nå har blitt eldst av tre. Lille søte naboen, blir tenåring i år. Det er sånne ting jeg sliter med å pakke hjernen min rundt. Tiden går så fort. Det føles ut som jeg står stille og alle rundt meg vokser. Jeg vet jo det at jeg ikke er 13 år lenger jeg heller, men likevel føler jeg meg ikke så annerledes enn jeg var for et par år siden. Jeg feiret nyttårsaften med bestejenta, 54 stearinlys, alias, friends og Oslos fyrverkeri over himmelen. Det er ingen steder jeg heller ville vært.

2. Jeg har bestilt møte med Opplæringstjenesten. Snart skal jeg ta neste skritt mot generell studiekompetanse. Det er skummelt og det er fint. 

3. Jeg drømmer om England. Om London. Både i våken og sovende tilstand. Jeg lengter, og gleder meg, for en gang skal London bli min hjemby. Det må det bli. Jeg føler jeg hører til der. Jeg må bare fikse på Engelsken min litt først. Og fullføre det norge har å by meg de neste årene. 



4. I går bladde jeg om siste side av Naiv. Super. Jeg leser altså igjen. Konsentrasjonsevnen er tilbake. I dag skal jeg starte på Kompani Orheim, og så skal jeg lese Boktyven. Og jeg gleder meg til å finne enda fler bøker å lese. For øyeblikket står "Å spise blomster til frokost" og "I morgen var jeg alltid en løve" høyest på ønskelisten. 

5. Jeg gleder meg til Ida, Carina og Ulrikke åpner sitt nye nettmagasin. Jeg har troen på Carina sine ord om at Oh Chérie blir et av norges viktigste nettmagasin for unge kvinner. 

 

(beklager dårlige bilder. Mørk leilighet = høy iso)

Treningsblogger har dårlig innflytelse?

Jeg leste akkurat en sak på minmote.no. Artikkelen handler om (fritt tolket) hvor deprimert forfatteren (Ingvill Dybfest Dahl) ble, og hvor feil det var av de som trener, å dele det med verden. Om hvor demotiverende og hvor depp hun ble av det. Hun påstod det var feil, og i kommentarfeltet var det også ei som skrev at de som trener mye og spiser supersunt sikkert langt i fra er de lykkeligste av oss. 

Jeg blir så irritert av sånt. Selv jeg, som ikke har bevegd meg ordentlig på 4 år synes det er helt greit at de legger ut om trening, at de skryter. Dette til tross for at jeg kanskje burde vært bitter for at jeg faktisk ikke har mulighet til å gjøre det samme selv. Såvidt jeg kan lese er det ingenting som stopper henne fra å prøve å komme i gang. For meg virker hun bare bitter for at andre får til det hun ikke har klart, og velger å klage om det istedet for å prøve hardere. Det er greit om hun gir opp, men det betyr ikke at andre må gjøre det samme. At de får til det de ønsker og har jobbet for er ikke noe de burde behøve å skjule for andre, eller skammes over. 

I artikkelen skriver Ingvill at det er demotiverende. At hun føler det som umulig, og at de som legger ut sånt sikkert aldri har vært der hun er nå, men trent hele livet. Hva slags påstand er det?! Jeg kjenner så mange som har gjort om livet sitt, som har lagt om kostholdet til å bli mye sunnere, og har startet å trene mange ganger i uken, selvom de nesten aldri trente før. Deriblant min søster, som har blitt kjempeflink, og er lykkeligere enn noen gang. Det er kanskje ikke noen av de jeg kjenner som har slitt med overvekt, så veien er litt kortere enn den er for mange, men det betyr hverken at det er lett eller umulig. 

Det er mulig å komme dit de er. Hvis du ser på bloggeren Kristina Andersen, så ser du hvor feil noen av påstandene til Ingvill er. Kristina var tidligere (litt?) overvektig, og klarer nå å trene minst annenhver dag. Hun trente ikke før, hun har ikke vært sunn hele livet, hun har jobber for å komme dit. Hvordan kan du da sitte der og si det er umulig å bli som dem? Og hvordan kan noen si de som trener mye og spiser sunt ikke er lykkelige? Det er ingen hemmelighet at både mosjon og kosthold har effekt på humøret. Mye mosjon og sunn mat har positiv effekt, og kun det. 

Det må jo såklart legges til at det ikke er positivt å bli fanatisk. Det er det ikke med noe. En som fra før av sliter med mat i form av spiseforstyrrelser eller lignende har kanskje ikke godt av å lese slike blogger, eller se slike bilder på instagram (som forfatteren av artikkelen setter fokus på). Jeg føler likevel ikke en hver person skal sitte og ta ansvar for alle og en hver som trykker seg inn for å lese/se på bildene. Ansvar skal man ta for hvilke budskap man sender ut, men det er umulig å tenke på alle. Det er også stor forskjell på thinspiration og treningsinspirasjon. Et lite søk på tumblr beviser dette. 

En ting jeg har tenkt mye på er hvordan jeg skulle ønske kosthold og mosjon ble lagt mer inn i psykolog-samtaler. For ja, faktisk, så viktig tror jeg det er. Jeg synes det skulle blitt oppmuntret til av psykologer å trene og spise sunt. Jeg tror få faktisk er klar over hvor mye det kan ha å si for humøret, og for din generelle dagsform. Såklart skal det være lov å kose seg, men jo sunnere du spiser, dess mindre vil du føle behovet for å gomle sjokolade hver dag. Ta det fra en som har erfart det selv.

Før jeg begynte på dietten (les mer her og her ) spiste jeg i snitt én 200grams sjokoladeplaten om dagen. Nå kan jeg oftest kjøpe én i uken, og uten å tenke meg om spare den i opptil 3-4 dager. Jeg kjenner på kroppen min i mye større grad om jeg har spist for usunt, og jeg får oftere lyst på wok enn jeg får lyst på nudler og mcdonalds. Jeg pleide å spise 2-3 cheeseburgere hver gang det var en mcdonalds i nærheten, nå velger jeg, etter smak og ikke samvittighet, heller å spise baguett eller kebab. Nå er hverken baguett eller kebab supersunt, men i forhold til hvordan jeg spiste før er forskjellen stor. (Kebab er også mer sunt for meg enn en del andre, ettersom jeg prøver å legge på meg, trenger mye kjøtt, og aldri ellers spiser dressing, rømme e.l) 

Jeg synes hele artikkelen hun skriver er helt på trynet. For meg virket det som hennes største problem var at hun så på det som uoppnåelig. Skal skolesvake elever klage på at fremgangsrike mennesker er åpne om suksessen sin i medier? Er jeg den eneste som føler det  er en rettferdig sammenligning å bruke? De fleste treningsglade og sunne menneskene jeg kjenner har slitt for å komme dit. Har klart å ta skrittene selv, og de har aldri hatt det bedre. De har ikke hatt det lettere enn hun ville hatt det. Og for meg virker det som et godt mål å ha. Det er ingen jeg har sett som skriver det er gjort på en uke, eller at det er lett å komme dit. Alt jeg har sett dem skrive er at det bare er å komme i gang. For meg er det ikke annet enn sannhet. Du vil aldri komme dit om du aldri starter, og å sitte og klage på at det gjør deg deprimert vil hverken få flinke mennesker til å slutte å være flinke, eller få deg selv noe mer i gang med å nå målene de er på god vei på å nå. 

Når hodet sier ja, og kroppen sier nei.

Jeg hadde så lyst til å klare å gå fullt år i år. Jeg ønsket det muligens mer enn noe annet. Men etter to måneder med rundt 6 dager av dem tilbragt på skole er det ganske klart at det ikke går. Jeg har nektet for det en halv evighet nå, men om jeg fortsetter å drøye valgene mine, ender det opp med at jeg ikke klarer noe. Hva jeg gjør er enda usikkert, men siden jeg ikke har spesielt lyst til å ende opp med å gå skole sammen med 97-ungene, (Ikke nødvendigvis fordi de er så teite, men fordi det å sitte der med 17-åringer når jeg selv er 20, ikke frister noe spesielt.) kommer jeg sannsynligvis til å ta opp de fleste fagene privat. Så langt det går, iallefall. Da føler jeg i mye større grad at jeg har tid til å bli frisk, og at det ikke haster like mye som det gjør nå. Å bli ferdig med vgs før året jeg fyller 21, kan jeg vel egentlig bare glemme, så det å få førstegangsvitnemål er ute av bildet. Og da er forskjellen på å ta fagene på skolen og som privat liten.

Det å måtte gi slipp på førstegangsvitnemålet suger, for å si det rett ut. Jeg har alltid sett for meg å ha en videre utdanning på minst 5 år, om ikke mer, men når jeg må søke med andregangsvitnemål er snittet betydelig høyere, og sjansen for at jeg kommer inn på det jeg vil desto mindre. Jeg har aldri hatt noen back up-plan. Jeg skulle ta master i journalistikk. Såklart skulle det gå ann, jeg hadde iallefall ikke regnet med at sykdom skulle ødelegge for det. Så ja, jeg trenger ikke gi opp det enda, men tror likevel jeg trenger å finne noe annet som kan virke interessant, så jeg ikke føler hele fremtiden faller sammen om jeg ikke klarer å komme inn når den tid kommer. 

Det jeg tenker nå er å ta mediefagene i år, og evt ta opp realfagene som privatist senere. Og da muligens ta hele 3. klasse som privatist. Spørsmålet er bare om ikke mediefagene er for mye det óg, men jeg håper det går. Det hele kjennes uansett som et stort nederlag. Jeg er så skuffet over meg selv, selvom flere rundt meg prøver å overbevise meg om at det ikke er min feil. Jeg må vel bare ta det som det er, og prøve å godta situasjonen.

 

Ønsk meg lykke til i livet a. Det virker som jeg trenger det. 

Oppdatering: Diett dag 15.

Nå har jeg altså levd uten sukker, egg, rug, melk, hvete, gjær, (++?) i 15 dager (les mer her). Noe som har vært vanskelig, men likevel lettere enn jeg trodde. Det går veldig opp og ned fra hver dag som går. De aller fleste dagene går det greit, men andre dager er det veldig vanskelig å ha lyst på maten som ligger fremfor deg. En dag lå jeg faktisk og gråt i over en time fordi kroppen min hadde så lyst på sukker. Jeg tror det den 5. dagen av dietten. Jeg prøver å spise mye grønnsaker, noe jeg er relativt flink til, men burde spise mye mer nøtter enn det jeg gjør. Det jeg spiser mye av er wok, og hjemmelagde kjøttboller med spesialpasta laget av mais og tomatpurré til. Mamma er også snill nok til å lage knekkebrød til meg, som stort sett er laget av frø, med "falske" egg som bindemiddel. (litt usikker på hva det faktisk er hun bruker). 

På knekkebrødene har jeg aller helst bananer og syltetøy (hjemmelaget, uten sukker, såklart) på. Men siden jeg kun kan spise 250 gram frukt om dagen, hender det jeg sparer det til noe annet. Èn appelsin om dagen er mitt godteri, men jeg kan også spise potetgull, popcorn og sjokolade (uten sukker og melk). Til min store glede fant jeg ut for en uke siden at jeg også kan spise taco, så lenge jeg ikke har i tacosaus eller rømme. Ettersom jeg alltid har vært for kjedelig for begge disse, kan jeg med andre ord spise den akkurat som jeg pleier, bortsett fra at jeg ikke kan spise lomper. Jeg skal dog ikke ha så altfor mye mais heller, ettersom det er så søtt, men ser ikke så strengt på dette. 

Jeg har dog hatt et par glipper, uten vilje. To ganger har jeg fått i meg litt sukker uten å være klar over det før etterpå. Først med sodd, som jeg jublet over at jeg kunne spise da jeg så igjennom ingredienslista i butikken, noe jeg etter å ha spist det fant ut at var feil. Det var litt sukker i, men heldigvis ikke så mye. Også med sukker glapp jeg på da jeg kjøpte meg vann med sitronsmak, uten å tenke langt nok til at det såklart er sukker i det også. Etter å ha drukket over halve flasken leste jeg av kjedsomhet på innholdslista, og fant ut at det også i den var sukker. Annet enn dette, pluss at jeg en gang spiste en kiwi mer enn dosen frukt jeg skal ha daglig, har jeg fullt og helt holdt meg til dietten. Og det går greit.

Såklart er det mye jeg savner, og det er iblant vanskelig å være med venner som kjøper kjeks og sjokolade på butikken, mens det eneste jeg med sikkerhet kan kjøpe med meg som snacks er sukkererter eller potetgull med kun salt. Det som irriterer meg mest akkurat nå er at jeg ikke vet hvor lenge det varer. Akkurat som dietten er nå, varer vel til 19 november, da jeg skal inn i nytt møte med ernæringsfysiolog, men etter det er det ikke bare å spise fritt. Sannsynligvis vil jeg starte med én og én ting etter dette, for å se hvordan kroppen reagerer, men jeg vet ikke sikkert, da hun ikke ville svare på dette før møtet den 19.

Vi har måttet kjøpe veldig mye nytt på helsekosten, og da jeg spurte mamma hvor mye alt dette hadde kostet svarte hun at hun ikke turte å tenke på det engang. Så ja, det er et dyrt prosjekt, det er helt klart. Mat fra helsekost er flere ganger dyrere enn på vanlig butikk, og jeg synes veldig synd på de som er veldig allergiske og som ikke har annet valg enn å betale i dyre dommer for maten sin. Men at det er sunnere, er det vel ikke spørsmål om. Hvis du bruker tid og leter finner du helt klart mer enn du trodde. Det finnes veldig mye mer enn jeg var klar over. En hel rekke forskjellige meltyper, for eksempel potetmel og mandelmel, pasta laget av mais, diverse sauser, mange forskjellig typer sjokolade og annet "godteri", erstatninger for sukker (jeg foretrekker sukrin), osv osv. Det er bare å lete, og så finner du. Alle vi har møtt i de forskjellige helsekostningene har også vært veldig kunnskapsrike og hjelpsomme.

Hva formen angår, er den ikke noe merkverdig bedre. Heller verre, forøvrig. Jeg tror dog ikke dette skyldes dietten, men heller at jeg bare har en dårlig periode akkurat nå. Men det kan også spille inn med det psykiske, noe dette helt klart går litt utover. Det er jo kjedelig å nesten ikke kunne spise annet enn grønnsaker og rent kjøtt. Det er vanskelig, og det er tøft. Når skolen kommer oppå det igjen, og jeg ikke føler jeg mestrer noe, går det utover psyken, som igjen gjør det fysiske enda verre. En ond sirkel, som alt annet. 

Ellers vil jeg beklage på sen oppdatering, men hverdagen er litt tung for tiden. Skal prøve å ta litt bilder av det som har hjulpet mest i dietten, og de oppskriftene som jeg(/mamma) bruker. 

 

Er det dette som er livet?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har begynt å tenke en del på hvor livet mitt er på vei, og hvor jeg vil det skal gå. Hvordan jeg ønsker livet skal være, hvilke prioriteringer jeg setter høyest. De siste ukene har det ikke engang vært et spørsmål om at jeg, skole og helse har vært i stort fokus. Og jeg ser selv hvor viktig det er. Men for tiden føles det som om livet mitt bare er et stort kaos av ingenting. Det er ikke noe å ta tak i, det er bare grått. Et endeløst grått papir, som så tydelig mangler farger. 

Så jeg ser på mennesker rundt meg. Ser på filmer, ser på bilder, lester tekster. Det finnes så mange forskjellige individer der ute. Som hver og en velger å leve livet på sin måte. Jeg hører om mennesker som er på verdensreise, mennesker som studerer juss, mennesker som utvikler talentene sine. Hvor vil jeg være i alt dette? Det er så mange å se opp til der ute. Så mange ekstremt flinke, smarte, dyktige mennesker. Mennesker med lang utdanning, med fantastiske karrierer, mennesker som vinner OL, mennesker som jobber med å redde liv. 

Jeg kjenner bare at, jeg vil ikke være som dem. Jeg vil ikke være en alle andre ser opp til, jeg vil ikke ha en perfekt fasade. Jeg vil ha et liv jeg kan se tilbake på og si "Hey, dette har vært fett.". Jeg vil ikke sitte der og si "Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake for å gjøre det annerledes", jeg vil kunne si "Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake så jeg kunne opplevd det der igjen".  Og jeg kjenner at jeg trenger å leve mer. Å oppleve mer, å gi litt mer faen. Ikke akkurat nå, kanskje, for nå kan jeg ikke engang ha sukker i teen min uten at det er galt. Likevel vil jeg ikke vente til jeg er 30, jeg vil ikke engang vente til jeg er ferdig med videregående. Det er kanskje åpenlyst, men for meg har det ikke egentlig gått opp før nå at livet er her og nå. Dette er livet. Jeg lever i dag. 

Jeg har så lett for å tenke at "åh, det vil jeg gjøre en gang", men det skjer liksom aldri at jeg faktisk gjør det. Så ja, ok, kanskje sydenturer og løvetemming ville vært mer idéelt å gjøre om noen år, men jeg kan jo faktisk aldri vite sikkert om jeg får muligheten. Hva om jeg blir lam? Hva om jeg ikke engang lever om noen år? Jeg vil gjøre dumme ting, jeg vil prøve noe nytt, jeg vil ha det gøy. Jeg vil kjøre skateboard etter biler, jeg vil kjøre rollerblades gjennom Londons gater, jeg vil bestille flybilletter til et ukjent sted og dra samme dag. Og jeg vil gjøre det akkurat nå. 

Oppdrag: spise seg frisk

For to korte timer siden kom jeg hjem fra ernæringsfysiolog, og skal om noen dager starte opp med ny diett, og stort sett gjøre om hele kostholdet mitt. I en periode på fire uker skal jeg holde meg helt unna  gluten, hvete, spelt, rug, bygg, havre, egg, sukker, gjær, eddik og alkohol. Det er med andre ord veldig lite av det jeg normalt sett spiser, som jeg kan spise disse ukene. For meg som er sukkeravhengig og ekstremt glad i karbohydrater (som pasta, ris, nudler osv) vil dette definitivt bli en utfordring, men jeg holder meg veldig positiv. Det kan tross alt gi store fordeler både på energi og humør.

Mitt spørsmål til dere er da om dette er noe dere er interessert i å følge med på? Det er jo ikke akkurat noe jeg har pleid å skrive om her, så om det er interessant for noen av dere i det hele tatt er litt vanskelig for meg å vite. Hva er dere isåfall interessert i å lese om? Hva jeg spiser, med bilder av måltid og ingredienser, eller mer hvordan det går for meg å kutte ut sukker (som tross alt er ekstremt avhengighetsskapende) og om jeg merker noen forskjell? Gi meg veldig gjerne tilbakemelding, så jeg slipper å enten plage dere, eller gå glipp av en mulighet til å få gitt dere noe lesestoff. Såvidt jeg har forstått er det et par ME-syke som leser bloggen min, og iallefall for dere er det innmari lurt å gjøre det samme som jeg skal, iallefall å kutte ut sukker så mye du klarer.

Postkort.

Solen skinner, og gjengir en refleksjon i vannet du ser fremfor deg. Postkort, tenker du. Ordet du og venninnen din brukte hver gang dere så vakker natur som minnet om de postkortene du sendte til nære og fjerne på sydenturer på 90-tallet. Den sommeren dere tilbrakte på en øy i oslofjorden, og ordet passet seg hver gang dere åpnet øynene. Idyll. Grønt sommergress, bølger som slo mot berget og smørblide sommerkledde mennesker. Postkort. Over alt. Da dere gikk turer der ingen hadde gått før, og det var militærgruver hvor enn dere gikk, og dere kunne ligge på ryggen i gresset ved berget og se på skyer som ikke eksisterte, før dere rullet på magen for å se solen stråle mellom stråene som kilte dere på kinnet idét vinden tok tak. Lykke.

Men i dag er det ikke sommer, og i dag er det ikke 2008, og solen representerer kanskje fortsatt lykke, men du holder deg i skyggen. Bare bena stikker ut, og solen sprer sin varme rundt de sorte strømpebuksene. I dag, tenker du, i det du fikler ned i lommene etter sigarettpakken. I dag, har ikke vært så aller verst. Du lar sigaretten balansere mellom leppene mens du ruller på lighteren for fyr. Samtidig som du trekker inn ditt første trekk, setter du deg litt lenger ned mot brygga. Solen treffer deg i ansiktet, og du lar røyken forlate lungene dine. Og så smiler du. Postkort.

Bye bye, childhood.

 

.



Ikke noe videre fantastisk, men et par bilder tatt til en skoleoppgave. (De er så dårlige pga ekstremt dårlig tidsfrist, og fordi det måtte være selvportrett. Jeg og selvutløseren er ikke bestevenner.) Og ja, forresten, jeg har blitt brunette. 

Sosialt press.

Er det én ting som tar på nesten like mye som skolen gjør, så er det sosialt press. Venner jeg ønsker å beholde, men som jeg ikke orker å være med så mye som de ønsker, og bursdager jeg er bedt i som jeg ikke føler jeg kan si nei til. Jeg blir jo så glad for å bli tenkt på. For at noen vil være med meg, ha meg med på ting. Jeg er redd for om jeg sier nei for ofte vil de slutte å spørre. Jeg er redd for om jeg sier nei, så blir de sure, fornærmet, snurt. Jeg har prøvd å forklare det til alle mine nærmeste, men jeg føler likevel et stort press fra de aller fleste av dem. Å møte venner har plutselig blitt til bare enda en ting jeg gjøre, og sånt sliter en ut så lett.




Det er jo ikke at jeg ikke ønsker, jeg har bare ikke overskudd nok til å klare det. Jeg vet jeg blir gående på reservetank om jeg er må visse ting, om jeg møter noen den dagen, men likevel gjør jeg det. Og jeg tror ikke noen av dem forstår at det tar på, for selv de dagene jeg sier jeg er sliten, virker jeg jo så opplagt. Såklart jeg virker opplagt. Det betyr ikke at jeg ikke så fort jeg kommer hjem knekker sammen av overanstrengelse. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten. Man lærer seg etterhvert å spille opplagt, å tvinge de siste kreftene frem, så du ikke virker sliten. For jeg vil jo ikke at noen skal se at jeg er syk. Ikke engang de som har sett det før. Ikke engang de beste, selvom jeg vet de takler det. Jeg har ikke noe lyst til å bli sett sånn, jeg har ikke noe lyst til å innrømme det, jeg vil ikke at de skal vite hvordan jeg er når jeg kommer hjem til senga mi etter en slitsom dag. 

Så istedet for å si jeg blir for sliten, istedet for å si det ikke passer, istedet for å være med dem og la dem se meg syk, sier jeg ja. Og så gruer jeg meg frem til det er overstått, og det er ikke sånn det skal være. Jeg har det jo gøy med vennene mine, jeg trives jo i selskapet dems, hvis ikke ville jeg ikke beholdt dem som venner. Det er bare det at jeg blir nødt til å tvinge meg til å orke ting jeg egentlig ikke orker. Fordi jeg er så redd for hva som skjer hvis jeg sier nei. Det er så mye jeg egentlig har lyst til å gjøre, hadde jeg bare hatt overskudd til det. Det er så mange venner jeg ikke vil miste kontakten med, men energien strekker bare ikke til for å holde dem alle like nært som jeg ønsker. 

 

PS: Beklager mye klageinnlegg. Jeg har det egentlig bra, altså, det er bare litt vanskelig å balansere alt, og bruker bloggen som klageboks, så det ikke går for mye utover de rundt meg. Håper det tilgis.

Urettferdig.

Jeg har alltid sett på meg selv som heldig, som ikke er sykere enn det jeg er. Først nå i det siste har jeg følt det som urettferdig. Urettferdig at  jeg er syk. Egoistisk, tenker du? Ja, jeg og. Det er ikke sånn jeg vil tenke, ikke sånn jeg vil føle. For jeg vet jeg er så mye heldigere enn flertallet, på så mange måter. Det føles bare litt tungt når jeg ser de i klassen bli ferdige med oppgaver jeg sovner når jeg prøver meg på. Når de er glade og opplagte på morningen, mens jeg såvidt klarer å stable ene beinet foran det andre. Når de løper opp trappen jeg 7 av 10 ganger må ha pauser i for å klare å gå opp. Når de koser seg ute i solen, mens jeg får vondt av å ha øynene åpne. 

Denne uken har jeg feilet med å stå opp to av tre dager. Jeg må sannsynligvis avlyse to bursdager denne måneden, fordi sist bursdag jeg var på tok på så hardt. Med mindre jeg blir bedre, såklart. Jeg gleder meg hver fredag til å slippe å stresse med å sovne tidsnok, men sovner før klokken er 11 uansett. Jeg må legge meg 9 hver dag, og jeg kan ikke jobbe. Jeg vil jo jobbe, jeg bil tjene mine egne penger, jeg vil være selvstendig. Jeg vil klare å være på skolen hver dag, jeg vil klare å gjøre det bra, jeg vil være fokusert og konsentrert. Jeg har ikke noe ønske om å sovne på skolen, det bare skjer. 

Og akkurat i dag kjennes det urettferdig. 
Akkurat i dag tenker jeg egoistiske tanker.
For akkurat i dag måtte jeg avlyse enda en ting jeg egentlig har veldig lyst til. Kun fordi jeg ikke orker.  

Bildedryss: Kragerø










Les mer i arkivet » Mars 2014 » Januar 2014 » November 2013
malinkleiven.

malinkleiven.

19, Nittedal

Jeg er unik, akkurat som alle andre.

Follow Life's what you make it.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste fininger