Life's what you make it.

De som kjenner meg vet hvor stor glede jeg får av sko, og de som kjenner meg godt vet hvor lenge jeg har siklet på JC lita's. Rett før jul var jeg en meter og en bevegelse unna å kjøpe nøyaktig samme skoene som det står om i denne konkurransen, men samvittigheten tok overhånd, og jeg gjorde det økonomisk fornuftige. Noe så kjedelig da gitt. 

Det er sjeldent/aldri jeg linker til konkurranser på bloggen, men da dette er noe jeg virkelig ønsker meg, og bloggeren er en jeg uansett kunne anbefalt, tillater jeg meg selv å spamme litt. Dessuten gir det også flere muligheten til å delta (selvom jeg av egoistiske grunner ønsker dere ikke gjør det). Trykk på bildet for å komme til konkurransen. (photo// herfra )

Advarsel: Overdrevent mange bilder av omtrentlig samme motiv. Og for gutta: BONERALERT. Oda's hot as hell.

I helgen hadde jeg besøk av en av de fineste jentene jeg vet, med sammen med en av de fineste firbente jeg vet. Selvom jeg var sliten, og ikke var så mye selskap, fikk vi lekt oss litt med kameraet i stuen min, samt bevist at mine skills i skytespill er så godt som ikke-eksisterende. I hovedsak tok vi frem kameraet fordi min kjære venninne trengte bilder til portifolien sin (fine Oda skal bli supermodell! Bare vent, Victoria's secret fashion show next), og godtok amatørbilder, samt at jeg liker å trykke på avtrykkeren på kameraet mitt. I en kort periode prøvde jeg meg til og med foran kameraet, selv om resultatet ble mer eller mindre.. kleint. 

Vi googlet etter modelpose, og forsøkte å få det til, og jeg syns resultate ble litt mindre kleint enn forventet (dog fortsatt en smule kleint), men også flere smuler fint. Oda kledde dem godt.

Til slutt kastet vi hunden litt rundt, og lo av det. Neida, såklart ikke. Men det siste bildet får det til å se litt sånn ut. Likevel liker jeg det veldig godt.

Så var det min tur, og en meg foran kameraet er som sagt lik: superkleint. Jeg fant ut at å prøve å se seriøs ut får meg til å se ut som en superbitch, og at teite postiturer ei heller var kledelig. Så jeg tok frem våre firbeinte venner. Som man kan se, var ikke katten så glad for det. Voffsen, derimot, elsker alt av oppmerksomhet.

Den siste uken har jeg hatt mye å tenke på. Jeg har måttet bestemme meg om jeg er villig til å ta risken det er å elske noen. Jeg har måttet bestemme meg for om jeg tør, om jeg er villig til å ta sjansen. Kjærlighet er fint og flott, og det mener jeg virkelig. Det er det, helt fantastisk. Helt til det ikke er det lenger. Jeg tror ikke det finnes noe som sårer mer, som går så inn på deg, eller som gjør deg så sårbar som kjærligheten gjør. Hvorvidt jeg er klar for det har jeg vært veldig usikker på. for det har vært så vondt, så veldig mange ganger, men samtidig har det vært så fryktelig fint, enda fler ganger. 

Det har vært et veldig vanskelig for meg, men jeg har kommet frem til at det å gi slipp når jeg først har funnet noe som kan være så fint, er noe jeg ville angret på senere. Når du finner den personen som får deg til å føle deg bra nok ved å kun se på deg, og som du kan være deg selv med, hele tiden, er det virkelig for spesielt til å kastes bort. Jeg er fortsatt redd. Så fryktelig redd. For det kan gå galt, det har allerede gått galt. Og å stole på at det vil bli annerledes er veldig vanskelig. Men sjansen er allerede tatt, og jeg håper det blir fint nå. At man kan lære fra sine feil, og lære seg å kjenne bedre i fremtiden. 

Men altså, se på gutten da. Hvordan kan man si nei til det? <3

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle flotte mennesker for i år. Det har vel ikke akkurat vært det beste året jeg har opplevd, men jeg har aldri hatt så mange fine mennesker i livet på èn gang. Støtten jeg har fått fra både venner, familie og ukjente har vært helt overveldende. Det betyr så mye! Vil også takke for fantastiske kommentarer opp igjennom året. Dere har vært så støttende og fine, alle sammen. <3 

Jeg skal ikke skrive så mye, for jeg må gjøre meg klar til en fantastisk kveld, og det håper jeg dere får også. Jeg skal feire med noen av de menneskene som betyr mest for meg, både savnede og mennesker jeg ser oftere. Det skal bli bra i kveld, og i året som følger.  Så nå skal jeg presse meg inn i kjolen, og klæsje på sminke i trynet, og så er jeg set to go. Kos dere masse i dag, finfolk! Det fortjener dere alle sammen.

Humøret er veldig opp og ned om dagen. I dag er en sånn dag hvor alt bare føles tomt igjen. Jeg har vært igjennom mange sånne dager, hvor jeg bare føler ingenting, annet enn en summende følelse i brystet. Det er helt greit, egentlig, å være sånn her. Å være likegyldig. Det er ikke så mye annet å si. Bare tomt.

Jeg er sterkere nå. Jeg kjenner det, og følelsen av glede stikker innom oftere enn vanlig. Jeg føler faktisk jeg blir bedre, og det er deilig. Jeg håper det ikke snur nå. Snart går vi inn i et nytt år, og det året skal bli fint, tror jeg. Jeg skal slappe av i 2012. Både fysisk og mentalt. Jeg trenger det. Å slappe av fysisk har jeg gjort mye, men det siste halvåret har hjernen og hjertet vært i høygir nesten hele tiden. Det vil jeg bli flinkere til. Å godta at ting er som de er, og ikke tenke så mye mer på det. 

God jul alle sammen <3 Håper alle klarer å se de små gledene, og slipper å sette på et falskt smil for anledningen sin skyld. 

 Og juletreet ble like stygt som hvert år. Men også like koselig <3

Jeg hadde viljen om å bli lykkelig. Viljen til å leve livet fullt ut. Hadde.

Om folk spør meg : "vil du være glad?" så vet jeg ikke hva jeg skal svare. For å være glad er fint nok det, men jeg klarer ikke se for meg hvordan den følelsen føles når jeg er som nå. Jeg skulle ønske jeg ville. Jeg vil ville. Men jeg gjør det ikke. Jeg har ikke lyst til å bli bedre, jeg har lyst til å bare ligge i fosterstilling og stirre i veggen hele tiden. Det er det jeg vil. Og man blir ikke bedre av å stirre i veggen. Man blir ikke bedre av å ligge stille. Men alt føles så meningsløst. Om jeg så føler meg bedre i en dag av å prøve å komme meg ut, og av å prøve å tenke positivt, så blir det bare enda verre når det faller sammen. Og likegyldighet er bedre enn sammenbrudd, er det ikke? 

Jeg vet ikke helt hvor det skal bli av meg jeg. Dette rare fenomenet vi kaller livet, virker bare så meningsløst og håpløst. Og jeg har egentlig ikke så lyst til å være med på det lenger. Men jeg vet jeg må. Og ikke misforstå, jeg skal ikke slutte å leve. Leve gjør jeg nok i lang tid fremover. Jeg er bare ikke så glad for det.

NB: jeg vet jeg burde tenke mer på hva jeg poster når alle kan lese det. Men jeg orker ikke, jeg orker ikke tenke på det. Jeg må bare få det ut. Så om du er lett påvirkelig: ikke les bloggen min. Den vil ikke gjøre deg bedre, den vil ikke gi deg håp. Det finnes masse fine sterke folk der ute, som er i samme situasjon. Finn bloggene deres, og bli inspirert.

Gått tom for gode dager, og positive tanker. 

God jul a dere.

Alt er lysere nå. Å gå ut av døren er fortsatt lite fristende, men så snart jeg er ute får jeg lyst til å gå videre. Jeg får et ønske om å flytte meg fremover, forsiktig bevege meg ut i verden. Jeg smiler. Helt på ekte. Og jeg føler en glede som har vært savnet så altfor altfor lenge. Ikke før jeg igjen kjente den, visste jeg hvor fraværende den har vært. Jeg gleder meg til julemat, og jeg gleder meg til neste år. Jeg legger planer, ikke bestemte, men litt løst. Jeg gleder meg.

// ufokusert, en smule overeksponert, drops.

            Livet er ønsket nå, og det kjennes deilig. Jeg har lyst til ting, jeg vil.